Frank var mannssjåvinist og fremmedfiendtlig: – Møtet med fagforeninga forandra alt

Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

Martin Guttormsen Slørdahl (foto)

Stjørdal, 2017: Frank Aamo er ganske ny i vervet som tillitsvalgt for vekterne på Værnes lufthavn, etter at kollegaene oppdaget at mannen skanner urettferdighet like omhyggelig som bagasje og passasjerer. Nå står han foran årsmøtet til avdeling 8 Midt-Norge i Arbeidsmandsforbundet og er blitt bedt om å presentere seg.

Forsamlingen vil vite hvem denne nykomlingen er, trønderen med de godmodige øynene og den vennlige, avslappede framtoningen.

Jo da, Frank kan alltids presentere seg han, men hva skal han fortelle?

Skal han trekke fram at han har vært befal i Forsvaret, hvor han ble kalt inn på teppet av ledelsen fordi han stilte syrlige spørsmål ved at kvinner fikk spesialbehandling på opptaksprøvene?

Skal han fortelle at han har ti strøjobber på CV-en, men forlot åtte av dem i sinne etter konflikt med ledelsen?

Skal han si at han har flere års studier i informatikk, men kledte vinduene på studenthybelen med aluminiumsfolie, gamet hele natten og ga opp hele greia?

Skal han røpe at han på den samme hybelen begynte å nære en forakt for muslimer, etter at en gutt i bofellesskapet inviterte sine muslimske venner til en jublende feiring terrordagen 11. september 2001?

Den 43 år gamle vekteren velger å ta en vits. Og bommer totalt.

«Jeg hadde lang tid i Forsvaret, som nasjonalist. Nå er jeg blitt sosialist. Da må jeg vel bli en nasjonalsosialist?»

Rettferdighetssans fra mor

Han er i dag blitt sju år klokere og har for lengst innsett at den humoren sprang ut av et restlager med holdninger fra en mørk tid.

Nå sitter han i et lyst konferanserom på Værnes, det samme rommet som han ofte fører forhandlinger med ledelsen i. Det var her han som fersk tillitsvalgt kunne sparke opp døra og forlange dette og hint av arbeidsgiver.

Han lærte seg raskt at diplomati var mer virkningsfullt.

– Dessuten er jeg ikke så sint lenger.

Han smiler og viser fram t-skjorta han har fått av de andre tillitsvalgte på Værnes.

Påskriften «Kan'j æ få en 2-3 ord me dæ?» henspiller på paragraf 2-3 i Hovedavtalen som slår fast at tillitsvalgte har rett til å kreve forhandling.

Martin Guttormsen Slørdal

50-åringen har gjort en slags lynkarriere som tillitsvalgt. Klubblederen med den klamme vitsen ble nemlig raskt plukket opp som regiontillitsvalgt og er i dag øverste sjelesørger for 1600 Avarn Security-vektere på 42 av landets flyplasser.

Han startet med å få så godt som hele kollegiet organisert. Deretter lettet han bedriften for en halv million kroner i ubetalte lønnsutgifter.

Frank Aamo elsker å rette opp i urettferdighet.

– Jeg har nok en veldig overutvikla rettferdighetssans, ja.

– Hvor kommer den fra?

– Fra min mor. Hun er nå 71 år og tar med «guten sin» ut og fyller opp kjøleskapet før jul. Jeg prøver å si at jeg er voksen og kan betale selv, men nei. Hun sier at søstera mi får veldig mye gjennom resten av året, og det skal jo være rettferdig.

Hesjestaur og hånstaur

Han vokste opp på gård i Kvål i Trøndelag og lærte seg tidlig hva en hånstaur er, den stokken i hesjestauren som ikke er noe tess og på trøndersk tilsvarer en slags idiot.

Frank mener å ha støtt på en del sånne ledere opp gjennom.

Moren var konduktør i NSB og hovedverneombud der, faren jobbet som regnskapsfører og selger på det lokale slakteriet. Det har gitt Frank gjesteopptredener som renholder på tog og som tarmvasker på slakteri, men ingen av de jobbene gikk noe særlig bra.

Det skal vi komme tilbake til, som Frank ofte sier – han snakker i en jevn strøm, med hele kroppen, og synes å ha tenkt gjennom hva han vil dele.

Det er mye.

Han begynner med å fortelle at han ville bli soldat, for å forsvare nasjonens ære.

Martin Guttormsen Slørdal

Nasjonalismen og skøyteløp

«Det er typisk norsk å være god» sa Gro Harlem Brundtland – det var noe nasjonalromantisk over det hele – og i stua hjemme på Kvål sto far og sønn og gråt da helten Johann Olav Koss tok gull etter gull på Lillehammer.

– Min far var ekstremt skøyteinteressert. Han huska ikke bursdagen min, men rundetider – det kunne han – helt tilbake til Kuppern's tid.

Frank smiler. Det er et godt minne. Det samme er øyeblikket da den EDB-utdannede faren kom hjem med en spillmaskin til sønnen, en forgjenger til Donkey Kong.

Sju år gamle Frank ble hekta, og gamet mer og mer. Utfordringene i spillene var gjerne lagt til krig, men guttungen ville ikke bare skyte – han ville vite hvorfor han skjøt.

– Jeg leste meg opp på alt – på imperialismen på 1700- og 1800-tallet, og nazismen. Akkurat i den ideologien var det vanskelig å finne så mye positivt.

Han ble en historienerd og elsker i dag metallbandet Sabaton, som har krigshistoriske tekster. Den gangen var han fast bestemt på å gjøre karriere i Forsvaret.

– Det hadde med nasjonalisme å gjøre – jeg ville gi alt for landet. Og da kunne jeg ikke bare game.

Gikk til han så syner

Han spilte håndball og fotball, løp orientering og langdistanse. Da han var 18 år, kunne han gjøre unna ei mil på 38 minutter.

Befalsskolen var målet, men Frank hadde for dårlige karakterer. Han var av typen som tok fag lett, og sluttet etter hvert å legge ned noen innsats. På videregående sank karakterene fra firere og femmere til et snitt på nøyaktig 3,14.

– Jeg la meg på pi, sier Frank med et glis.

Dermed ble det førstegangstjeneste og rekruttskole på Haslemoen, hvor han søkte opptak til Jegertjenesten.

– Da fikk Frank kjørt seg, sier Frank. Ikke sjelden omtaler han seg selv i tredjeperson, i et slags utenfra-blikk på seg selv.

Opptaksprøven besto blant annet av en øvelse hvor rekruttene skulle gå med tung sekk og lite mat til de trodde de ikke orket lenger.

Da kunne de gjerne gå et døgn til.

– Jeg holdt meg våken i 64 timer på rad. Da begynte jeg å se syner.

– Hva slags syner?

– Jeg begynte å prate med en kompis, sier Frank. – Men han var jo ikke der.

Martin Guttormsen Slørdal

– «Kompani Lauritzen» bare show

Han kom inn i Jegertroppen og siden Befalsskolen på alderspoeng, han ble befal i Luftvernartilleriet i Fredrikstad og soldat på kontrakt for Telemarksbataljonen.

Og han fortsatte å kjøre seg selv hardt.

På et tidspunkt veide han 68 kilo, mindre enn sekken på datidas Nato-øvelse. De skarve kiloene var fordelt på 193 centimeter og et karosseri med brede skuldre, men Frank ble kjent som en tøffing.

Han kom seg gjennom marsj i 45 minusgrader – 80 effektive – og øvelser hvor han som krigsfange måtte si ifra seg alle rettigheter etter arbeidsmiljøloven.

– Man blir hersa med ene og alene for at Forsvaret skal luke ut hvem som tåler en krigssituasjon og hvem som ikke tåler det.

– Hva lærte du?

– At folk klarer mye mer enn de tror.

– Sånn som vi har sett i Kompani Lauritzen?

– Nei – det er bare show, ja, sier Frank med et smil.

«Sgt. Ammo»

Sersjant Aamo ble i løpet av de fire årene i militæret intervjuet av flere aviser som den hardeste soldaten av dem alle.

– Det var flere som løp raskere eller tok mer i benken, men ingen holdt det gående lengre, sier han.

Han ble også kjent under kallenavnet «Sgt. Ammo» på grunn av sine evner med våpen.

– Det var en ganske «macho» tid, sier Frank, og forteller at han havnet i konflikt med ledelsen fordi han mente at Forsvaret kvoterte inn kvinner.

– På en eksamen måtte vi menn bære et våpensystem på 48 kilo og raketter på 24 kilo, og alt skulle løftes over skulderhøyde. Damene fikk en isopor-missil på 2 kilo, og samtlige av dem fikk karakter 6. Da måtte jeg jo spørre: «Hvor mange fly klarer du å skyte med en isopor-missil?»

«Sgt. Ammo» ble flere ganger kalt inn på teppet av sjefene.

– Jeg følte at vi ble urettferdig behandlet. Men jeg klarte til slutt å la det ligge, og akseptere at det måtte være sånn.

– Hva tenker du om denne protesten i dag?

– Det skal vi komme tilbake til, sier Frank.

Gikk på dagen: «Ut!»

Han tok en rekke strøjobber mellom periodene i militæret. I åtte av ti av dem gikk han på dagen, som den gangen han var ekstravakt på et psykiatrisk sykehus og fikk beskjed om at han ikke skulle sove på nattevakt.

– Gamlekara hadde med seg dyne og sov til morgenen. Men da en annen ekstrahjelp gjorde det samme, varslet de gamle ringrevene ledelsen så ekstrahjelpen fikk en skriftlig advarsel. Gamlegutta nektet for at de selv hadde sovet på vakt, og da tenkte jeg: «Dette her gidder jeg ikke. Ut!»

– Du sa opp i sinne, på vegne av en kollega?

– Ja, i halvparten av de åtte oppsigelsene var det sånn. Det er forskjellbehandling som er triggeren, uansett hvem den rammer.

– Jeg må nesten spørre: Er du litt kranglete?

Frank smiler. Gjentar:

– Jeg var nok ganske sint på den tida, ja.

Drømmen brast

Han hadde sett for seg en lang karriere i Forsvaret, helst med tjeneste i Libanon og Bosnia, men plutselig ble alle dører stengt.

Befalsskolen i Fredrikstad ble lagt ned og våpensystemet han hadde blitt opplært i, ble byttet ut. Søknadene hans ble avvist over alt.

– Jeg måtte erkjenne at min tid i grønne klær var over.

Han begynte på informatikk på NTNU, men det var så vidt han orket å møte opp til forelesningene. Hjemme på den ti kvadratmeter store hybelen dekket han vinduene til med aluminiumsfolie for å stenge verden ute.

Der inne gamet han 16 timer i døgnet.

– Først i ettertid har jeg skjønt at jeg var deprimert. Følelsen av å ikke lenger være trengt, traff nok hardere enn jeg hadde forutsett. Jeg skulle jo bli soldat og forsvare landet.

Etter tre-fire år på NTNU innså Frank at han aldri kom til å fullføre graden. Han tenkte noe sånt som at han alltid har likt uniform og tok et vekterkurs med hjelp av penger fra moren. Så søkte han på jobb i Securitas.

– 18. mai 2005 startet jeg i sikkerhetskontrollen på Værnes, sier han, rak i blikket.

Martin Guttormsen Slørdal

Joey på trøndersk

De neste årene inneholder lange nattevakter og en del knuffing med ledelsen, men også ei sjekkelinje som gikk rett hjem – og et bryllup som havnet i Dagbladet.

På et julebord på jobb la Frank ekstra merke til ei jente. Hun het Ann Kristin og likte gaming, cross fit og death metal, enda hardere musikk enn ham.

Frank hadde lært av moren at han måtte vente i tre måneder før han prøvde å få ei jente til sengs, så han lot et par anledninger passere.

Det var en tabbe.

Ann Kristin trodde nemlig at Frank ikke var interessert, og han måtte steppe opp gamet. Valgte en manøver han hadde lært av Joey i TV-serien «Friends», hvor han fikk Ann Kristin til å kommentere hvor galant han var, før han klinket til med en Joey på trøndersk:

«Jeg er nok ikke en gentleman, for han ville ventet til slutten av kvelden med å kysse deg».

I 2013 leide Frank og Ann Kristin en øy i Thailand og ble viet av en sjømannsprest med trompet og sigar. Det hele kostet mindre enn et bryllup i Trøndelag, men var såpass særegent at rikspressen laget en reportasje på det.

Nedturen kom året etterpå.

– Si ha det før jeg døde

En morgen vinteren 2014 skulle han trekke et par søppeldunker gjennom tung snø opp til huset. Plutselig kjente han en smerte i brystet, som om han hadde fått en strekk. Det begynte å prikke ut i den ene armen, og Frank – som har en historikk med hjerteinfarkt i familien – trodde han var i fare.

Han ringte legevakta og ble sendt med blålys til St. Olavs hospital i Trondheim. Der fikk han ultralyd og stresstest på hjertet, men med en bakgrunn som topptrent soldat sa sykehusets ergometersykkel takk for seg før Franks pust gjorde det.

Det var ingenting i veien med hjertet hans.

«Dette sitter nok i hodet. Du har panikkangst», sa legen. Frank tenkte: «Han tar feil. Hjertet galopperer, jeg svetter».

Noen psykolog ville han ikke ha – han hadde tross alt vært den tøffeste soldaten i bataljonen – så han reiste hjem. Der lå han og ristet.

– Adrenalinet rant gjennom kroppen og jeg skrek til kona at hun måtte komme. Jeg tenkte jeg skulle rekke å si ha det før jeg døde.

– Begynte å lete etter farer

Han skjønte til slutt at han trengte hjelp. Nå fulgte en sykemelding på ett år, hvor han gikk til psykiater tre-fire ganger i uka. Han lærte seg hvorfor panikkanfallene kom og hva han skulle gjøre.

– Du lærte kanskje også noe om hvorfor de kom?

Det var akkurat det som var mysteriet. Psykiateren gikk gjennom de vanlige spørsmålene: hvordan forholdet til moren var, til faren, til økonomi, men nei – det var ikke noe å hente der. Jobben, derimot.

– Da jeg startet som vekter, tenkte jeg at dette er sikkerhetsbransjen, der må det jo være ordnede forhold. Men så opplevde jeg at ledelsen ikke ga oss ryggdekning. Jeg jobbet som nattevakt og følte at jeg hadde farer både foran meg og bak meg, på gulvet og blant ledelsen.

– Det føltes ikke trygt noe sted?

– Nei. Så hjernen min begynte å lete etter farer over alt, også når jeg var hjemme. Der begynte jeg å søke i egen kropp, og assosierte hver minste lille skavank med noe dødelig.

– Tror du den røffe medfarten i Forsvaret hadde noe å si?

– Nei, det er akkurat det: I Forsvaret var det alltid noen som hadde ryggen min.

Da alt endret seg

Da Frank kom tilbake på jobb, fortalte han alle om hvorfor han hadde vært borte. Han tror det er derfor kollegaer tør å åpne seg for ham – den dag i dag opplever han at vektere over hele landet kan plukke opp telefonen og si at «nå går det ikke så greit her, Frank».

Den hovedtillitsvalgte tar alltid telefonen, også på nettene.

– Det er sunt å snakke om det som er vanskelig, sier han enkelt.

Det var på tampen av 2016 at han ble han spurt om å være tillitsvalgt. Vekteren nølte: Skulle han frivillig oppsøke situasjoner som trigget angsten?

Etter et «go» fra kona, sa han ja, og tenkte at dette fikk han gjøre skikkelig. Han satte seg ned med samtlige politiske partiprogrammer og Einar Gerhardsens «Tillitsmannen».

Da skjedde det noe.

Før Frank forteller om dette, spoler han tilbake til en hendelse fra bofellesskapet i NTNU-tida, hvor en muslimsk nabo hadde venner på besøk 9. september 2001. Terrorangrepet mot World Trade Center drepte nesten 3.000 mennesker, og i stua satt åtte-ti muslimer og hoiet av glede.

Et hat flammet opp i Frank, og ble værende.

Men da han som fersk tillitsvalgt satt med Gerhardsens håndbok og en bunke partiprogrammer mellom hendene, så han alt i et nytt lys.

– Jeg begynte å lese FrPs program. Tenkte «dette er jeg jo ikke enig i, jeg er jo langt ute på venstresida!»

Han leste og leste. Rynket brynene:

– Jeg innså at jeg hadde dømt et helt folkeslag på grunn av en enkelt hendelse. Og begynte å stille spørsmål ved alt: Kanskje hadde det faktisk vært et poeng med å få flere damer inn i Forsvaret den gangen?

Han legger inn en snus og bryr seg lite om at fotografen tar bilde av leppa.

– Jeg var en kranglete og fremmedfiendtlig mannssjåvinist som stemte FrP – på full fart inn i «hvit, sint mann 50». Jeg var ikke på en bra plass. Men møtet med fagforeninga forandra alt. Det skjedde nesten over natta.

Tør ikke trene

Den som har møtt Frank, har kanskje lagt merke til at han av og til tar seg øverst på brystet, som om han prøver å massere vekk en smerte. Det er siste rest av panikkangsten, han klarer ikke puste ordentlig.

Det kan skyldes stress, eller noe så lite som å gå opp en trapp. Det har gjort at han – som knuste rekorder i militæret – ikke lenger våger å trene.

– Det er en grunn til dette, sier han og peker mot kroppen sin, forklarer at det er 70-80 kilo siden tida i Forsvaret.

– Logisk sett vet jeg at jeg bør trene og spise sunt for ikke å få hjerteinfarkt. Isteden trøstespiser jeg og tør ikke trene fordi jeg tror jeg får hjerteinfarkt.

Han og kona bor på et småbruk på Skatval, Ann Kristins odel. De driver ikke gården – isteden har de innredet første etasje som treningsrom til Ann Kristin og andre etasje som gamingrom for Frank.

Når han gamer, leter han ikke etter farer i egen kropp – eller grubler på arbeidsmiljølov, lønn og tariff.

Og det trengs: Frank anslår at han jobber 150 prosent som tillitsvalgt.

– Det er blitt en livsstil.

– Være den støtten

Han er blitt plukket opp av Arbeidsforbundet til bransjeråd og tariffråd og har begynt å lede kurs for nye tillitsvalgte. Det siste synes han er mer meningsfullt enn noe annet.

– Som tillitsvalgt har jeg merket at jeg kan bety noe for folk, at noen trenger meg.

– Omtrent som i Forsvaret?

– Ja, det er det samme: å kjempe for noe. Men jeg forstår jo at jeg ikke kan være tillitsvalgt for hele landet – vi er et nettverk hvor ingen skal stå ute på en odde for seg selv. Som hovedtillitsvalgt skal jeg være ryggdekning for den regiontillitsvalgte, som igjen er ryggdekning for de lokalt tillitsvalgte, som igjen er det for medlemmene.

– Der er det ordet igjen: ryggdekning. Det er viktig for deg?

– Ja, med noen i ryggen kan du få til nesten hva som helst. Du kan være en god soldat, en god vekter, en god ektemann – du klarer mye mer enn du tror selv. Men du trenger støtte.

Frank lener seg litt fram i stolen:

– Nå er det jeg som skal være den støtten.