Geir Gamborg-Nielsen har blitt pensjonist, men har ingen planer om å la skurkene i arbeidslivet få fred

Merete Holtan Gartè (tekst)

merete.holtan.garte@lomedia.no

Ole Palmstrøm (foto)

Bak et forheng i en krok i stuen ligger en gutt i sengen sin og lytter til de voksnes prat. Han bor på ett rom og kjøkken i Louises gate på Bislett sammen med foreldrene, som ofte har livlig besøk på kveldene.

De voksne diskuterer og analyserer, og snakker mye om urettferdighet. Bruker ord som at London-regjeringen laget lover som straffet tyskvennlige med tilbakevirkende kraft, og sier det var feil at moren hans måtte i fengsel, hun som bare var medlem av partiet og ikke hadde gjort noe galt.

Gutten er seks-sju år og skjønner ikke alt, men han lytter.

Siden har Geir Gamborg-Nielsen, i dag 63 år og nyslått pensjonist, tenkt mye på den gutten som lå bak forhenget.

– Hvem er jeg, og hvordan har jeg blitt den jeg er? Det spørsmålet interesserer meg. Jeg fikk nok høre en del jeg ikke skulle høre.

Mange avisoverskrifter

Han tar oss imot i et brunbeiset hus i Oppegård, omgitt av omfangsrike oppsatser med roser og andre blomster. Her bor han sammen med kona Karina Gamborg, for folk i miljøet kjent som kontorsekretær i Arbeidsmandsforbundet.

I midten av august gikk han selv av som distriktssekretær for forbundets avdeling 2, etter 20 år med ansvar for arbeideres ve og vel i Oslo og Akershus.

Det har vært en givende jobb, men også tungt – en jobb som i to omganger har sendt ham ut på sidelinjen som sykmeldt. Geir Gamborg-Nielsen har nemlig engasjert seg spesielt for renholderne, og ikke bare kjempet mot trange tidsfrister og manglende overtidsbetaling. Han har også avdekket kriminalitet under merkelapper som hvitvasking av penger, narkotikatrafikk, menneskehandel og prostitusjon. Titt og ofte har Økokrim og Kripos hørt fra renholdernes vaktbikkje, som i deler av arbeidstiden – og på fritiden – har jobbet som den reneste etterforsker.

Avisoverskriftene er blitt mange, og ikke alle har likt at han har sagt ifra. For ham har alt pekt tilbake til det samme ordet: rettferdighet.

– Jeg tror det skyldes hvordan foreldrene mine syntes de ble behandlet etter krigen. Og så ligger jo noe i genene. Moren min var så snill.

SYNLIG: Det er blitt noen saker i media i årenes løp, der Geir Gamborg-Nielsen har sagt sin mening om renholdernes kår. - Det har ikke vært min hensikt å framheve min person, men å bidra til at verden går i en bedre retning, sier den tidligere distriktssekretæren.

Ole Palmstrøm

Tok seg av «de umælende skapninger»

Oppegård ligger i Follo kommune i Akershus, på østsiden av Oslofjorden. 63-åringen har røtter i Kragerø og elsker sjøen, som han så vidt kan se på den tjue minutter lange togturen fra Oslo sentrum der jobben hans har ligget i alle yrkesaktive år.

Østsiden måtte det bli, selv om Geir Gamborg-Nielsen snakker fornemt, nesten rensket for a-endinger, som moren hans var nøye på. Gangen i det trivelige søttitallshuset er dekorert med fotografier, innrammede tekster med historisk innhold og en livbøye fra en bark som forliste utenfor Jomfruland i 1907 – også dette er ting han har etter moren.

Hun samlet bygdehistorier, fra skjærgårdsliv i Kragerø til bondeopprøret mot danskeveldet i Telemark, og Geir var ofte med henne og hennes grå Corona reiseskrivemaskin på tog og bussreiser. Historiene ble samlet i bøker og tidsskrifter, artikler moren ikke tok betalt for. Hun hadde halv stilling som nattsykepleier, tok seg av Geir resten av tiden, hvis ikke hun var rundt i nærområdet og hentet hjemløse katter til en bedre tilværelse.

– Min mor var veldig opptatt av det hun kalte «de umælende skapninger» – de som ikke kunne forsvare seg og stå opp for seg selv, forteller Geir Gamborg-Nielsen.

Den lille helten

Hunden Hero følger oss opp trappen til kjøkkenet, i håp om å lure til seg en godbit fra det dekkede, rustikke bordet. Her er gulost i to varianter, majones, kokte egg og sild, salami og syltetøy. Som sin mor er verten opptatt av alltid å ha nok i kjøleskapet.

– Er det noe annet dere har lyst på? Brunost? spør han, og tar fram leverpostei som gjestene kan få gi Hero. 63-åringen er varm i øynene når han forteller at hans lille helt er av rasen papillon og ser ut som en sommerfugl bakfra.

Han snakker videre – i en jevn strøm og med ro i stemmen – som om tid er alt han har. Sånn har det slett ikke alltid vært, men det er Geir Gamborg-Nielsens form: Den er mild og lavmælt, selv om innholdet er sterkt.

Det var disse fragmentene han så gjerne skulle satt sammen til et helt bilde, av foreldrene og deres rolle under krigen.

MAKSIMALISME: Geir Gamborg-Nielsen er opptatt av alltid å ha nok i kjøleskapet - til familien, inkludert hunden Hero, og til gjester.

Ole Palmstrøm

Var glad «hans side» tapte

Ingrid Marie Gamborg-Nielsen var svoren nasjonalromantiker, sympatiserte med de russiske bøndene som fikk nødhjelp av Nansen og Quisling under hungersnøden i mellomkrigstiden, og meldte seg derfor inn i Nasjonal Samling. Faren Knut Gamborg-Nielsen var av tyskvennlig familie og fant det naturlig å jobbe for statspolitiet etter å ha overlevd tjeneste på østfronten. Det skulle gi ham åtte år i fengsel etter krigen, mens Ingrid Marie satt inne i noen måneder.

Etter krigen gikk faren til blant annet revisjonistlitteraturen for å finne en forklaring på sine valg, og landet på dette: Han hadde tatt feil. Knut Gamborg-Nielsen, etter hvert lagerarbeider ved bedrifter som Stål og Stil og saksbehandler ved Norske Godssentraler, var glad «hans side» tapte, hvis ikke mente han verden hadde verden stått overfor skremmende perspektiver. Moren døde i 1981, for tidlig til å revidere sine eget bonderomantiske ideer, tror sønnen.

– Far sa ofte «husk dette, gutten min: Ingenting i verden er svart eller hvitt. Sky de som sier at de har monopol på sannheten, enten det handler om religion eller politikk. Unngå krig. Men hvis du må gå i krigen, skal du bare engasjere deg i det som er rettferdig.»

Fra himmel til helvete

Yngstesønnen Fredrik, som bor hjemme, stikker hodet inn på kjøkkenet for å si hei. Blikket er åpent og nysgjerrig, Gamborg-Nielsens er det far i huset kaller «familieorientert»: Hver sommer i flere år har han og kona leid et hus hvor de tre barna, nå fra 26 til 33 år, kan komme og gå.

Sånn var det også i barndommens leilighet på Bislett. Dørene var alltid åpne, for alt fra Jehovas Vitner til pinsevenner, selv om Knut og Ingrid Marie var både religiøst og politisk fristilt. På julaften kunne Ingrid Marie invitere folk som ikke hadde noe sted å gå i høytiden, og stadig fikk hjemløse en plass rundt bordet.

Men dette var voksne folk, foreldrenes sparringspartnere. Enebarnet Geir hadde få lekekamerater på Bislett på den tiden, isteden oppsøkte han gamle enker som satt pris på litt selskap.

At dette gjorde ham til et annerledesbarn, ble han ikke klar over før han var sju år og familien flyttet til Lambertseter.

– Det var som å gå fra himmel til helvete.

ANNERLEDESBARNET: Jo eldre han blir, dess mer reflekterer Geir Gamborg-Nielsen om hva som har formet ham som person. Blant annet tenker han mye på oppvektsårene på Bilsett i Oslo, der han hadde få jevnaldrende venner.

Ole Palmstrøm

«Bedre død enn rød»

«Nazisvin» sto det en gang sprayet på fjellet rett utenfor soveromsvinduet hans. Geir hadde begynt på Karlsrud skole i sitt nye nærmiljø og ble grovt mobbet. Èn ting var bakgrunnen som barn av tyskvennlige under krigen.

– Det var ikke så ofte det kortet ble trukket. Det var like mye at jeg snakket så fint og var så veslevoksen.

En gang fikk han norskstilen sin i retur av læreren med beskjed om at han ikke fikk lov til å la en voksen til å skrive for seg. Ungdomsskolen fortsatte i samme vonde spor – først på gymnaset fikk Geir et glimt av himmelen igjen.

Der ble han del av en gjeng hvor takhøyden var stor. De kunne diskutere alt, og plasserte seg hovedsakelig på høyresiden politisk. Geir snakker åpent om at han støttet Anders Langes parti, spiren til dagens FrP, han tror det var frihetstanken som appellerte til ham. Da han siden kom inn i arbeidslivet, tok han brått til venstre.

– Jeg møtte meg selv i døren meget raskt, sier han med et smil, han er opptatt av å være raus med egne og andres livsvalg, gitt den konteksten de er tatt i.

– Partifellene utviste en forakt for venstresiden. «Bedre død enn rød» kunne jeg høre den gangen jeg satt i styret i Anders Langes parti. Siden ble jeg også klar over at høyresiden viste en skremmende fiendtlighet overfor arbeidstakere og arbeidsfolk.

Fikk stengt en arbeidsplass på grunn av lopper

At han drøyt 20 år senere skulle bli ansatt i Arbeidsmandsforbundet, selve forbundet for arbeidsfolk, var en fjern tanke den gangen. Etter endt rekruttskole og deltidsjobb i Posten, ble han vekter i Securitas – fordi det var et sted han kunne jobbe med sammen med schæferen sin.

Tilfeldigheter, kaller han det. Men det ble en vellykket sådan. Han var med å bygge opp hundetjenesten i Securitas og få Lov om vaktvirksomhet på plass. Han var dessuten tillitsvalgt, klubbleder og verneombud i tur og orden og fikk i siste rolle to steder stengt på grunn av uholdbare arbeidsforhold – på det ene stedet ble de ansatte beleiret av lopper, det andre var iskaldt.

– Jeg har i ettertid skjønt at jeg var ganske firkantet. Enkelte av Securitas-sjefene var nesten redde for meg, sier Geir Gamborg-Nielsen, som også fikk ord på seg å være flink med ord, protokoller og annen skriftlig dokumentasjon.

Kanskje var det det som ga ham jobb som distriktssekretær i forbundet, 22 år etter starten som vekter. Men tiden i Securitas ga ham også en kone.

Kjærlighet og hunder

Geir og Karina møtte hverandre i hundetjenesten Securitas, de trente sammen hver dag. Han kommer inn på kona flere ganger i løpet av intervjuet, han kan ikke få skrytt nok.

– Hva jeg liker? Alt! Hun er et fyrverkeri, mens jeg er mer redd for å stikke meg fram. I henne fant jeg nok mye av det jeg savnet med meg selv.

– Var det kjærlighet ved første blikk?

– Nei!

Han smiler godt.

– Det tok litt tid. Men jeg var nok forelsket fra første stund.

Han tar fram et album med bilder fra tiden i Securitas. Geir med bart og lyst hår som en sky rundt hodet, Karina sydlandsk, med mørkt hår og et stort, hvitt smil. Alltid rundt hunder, stadig enig om hva de ville.

I dag, etter over tredve års ekteskap, kan de sette seg ned sammen i stuen i de sorte skinnmøblene, foran bordet med innfelte fliser, omgitt av familiebilder og potteplanter. Så kan de slå av lyset og finne fram en av parets mange hundre grammofonplater – fra moderne jazz til Clapton og Motown, Röyksopp og Bach – og sette den i spilleren koblet til en toppkvalitets forsterker fra Hegel og høyttalere fra Klipch.

– Og så sitter vi der, mor og jeg, og bare hører på musikken.

AUDOFIL: Geir Gamborg-Nielsen har sansen for radio- og lydutstyr. Han er blant annet i besittelse av mye fra Tandberg - og en av de første transistor-radioene som kom på markedet. Her er han fotografert i husets kjeller.

Ole Palmstrøm

Møtet med livredde renholdere

Hans første møte med jobben som distriktssekretær i Arbeidsmandsforbundet, var med livredde renholdere. En iraker kom på døren hans og fortalte at han hadde fått lønn av firmaet den første måneden før han ble spurt om å rekruttere flere arbeidere fra flyktningleiren han kom fra – siden fikk ingen av dem lønn. En kar fra Midtøsten møtte ham på gaten utenfor kontoret, på sammenbruddets rand. Han hadde dagen før fortalt distriktssekretæren om bakmenn og kriminelle miljøer i bedriften han jobbet for, nå angret han.

– «Du forteller vel ikke noe videre? Har du fortalt noe videre?» ba han. «Nei», sa jeg, «jeg sier ingenting til noen før jeg har fått tillatelse fra deg.» Mannen ble grovt utnyttet på jobb, men hadde fått trusler om døden og litt av hvert hvis han snakket.

Geir Gamborg-Nielsen snakker fremdeles rolig, om da han skjønte hvordan det sto til med bransjen han mener er blant landets viktigste.

– Uten renhold stopper Norge. Det handler om hygiene, og det handler om folkehelse. Men jeg skjønte ganske raskt at noe var riktig galt i bransjen.

«Jeg vet hvor du bor»

Han begynte å etterforske. Tok på seg sak på sak, og fant seg selv en dag sittende i bilen på vei fra en jobb på Gardermoen å strigråte.

Han hadde opplevd å få trusler fra bakmenn og deres advokater. En bedriftseier saksøkte distriktssekretæren for å ha forårsaket et milliontap – brevene med erstatningskrav kom i posten to ganger i uken. Han kunne høre ting som «jeg vet hva du heter, hvem du er og hvor du bor». Men den ordentlige tankevekkeren kom da Kripos ga ham et telefonnummer han kunne ringe hele døgnet hvis han trengte hjelp.

– Da ble jeg litt usikker. Da tenkte jeg på familien min, sier han.

Likevel var det ikke truslene, eller møtet med alle skjebnene, som satte distriktssekretæren ut. Det var arbeidspresset. Jobbstrømmen fra øst kom i starten hovedsakelig til Østlandet, det var der renholdsbransjen var på sitt mest skitne. Geir Gamborg-Nielsen følte at distriktskontoret fungerte som et mini-LO, der de forsøkte å rydde opp i problemer på tvers av både geografi, etater og organisasjoner. Så til slutt satt han der, i bilen.

– En kollega hadde sagt til meg: «Nå ser du ikke bra ut, nå må du dra hjem.» Så jeg tok bilen, kjørte et par hundre meter, før jeg måtte stoppe for å grine. Jeg satt der i en time. Så kjørte jeg til legen. Og ble borte i to måneder.

– Vårt ansvar å hjelpe ofre for menneskehandel

Distriktssekretæren gikk på enda en smell noen år senere, men lærte etter hvert at noen skjebner faktisk måtte arkiveres som «ikke behandlet». I flere år jobbet han for at LO skulle ta mer ansvar, blant annet gjennom Senter for papirløse – som skulle fungere som service for alle de der ute som i første rekke blir utnyttet på arbeidsmarkedet.

Senteret fikk sitt ja i et vedtak på LO-kongressen i 2015, men ingenting skjedde. Det gjorde Geir Gamborg-Nielsen forbannet.

– Det er noe fryktelig bakstreversk ved deler av LO-systemet, sier han. Smetter inn at han ser lyspunkter – at LO gjennom rådgiver Jonas Bals nå ser ut til å gå i dialog med de humanitære organisasjonene, noe han selv har ivret for i lengre tid. Likevel:

– Ved å opprette et senter for papirløse – som like gjerne kunne fått navnet «ofre for menneskehandel», ville LO kunne være med på å ta onde ved roten. Til egennytte, men ikke bare det: Det er vårt ansvar å ta tak i dette – å stå opp for mennesker som ikke kan snakke for seg selv.

– Kjempe de umælende skapningers sak?

– Ja.

Fått ny hjerteklaff

Undset og Wessel, Dickens og Grimberg – bokhyllene på Geir Gamborg-Nielsens kontor er fulle av litterære klassikere og faktaorientert historie.

– De var min fars, han leste alle flere ganger, sier Gamborg-Nielsen, som selv har pløyd gjennom det meste. Hist og her står små bilmodeller – han har vært frelst siden han var med onkelen på Norges første bilutstilling i 1963 – men mest av alt domineres kontoret av permer og papirer. De inneholder sensitive data om kriminelle nettverk innenfor renhold, hentet fra alle slags registre.

– Nå gleder jeg meg til å få tid til å gå gjennom alle dokumenter og systematisere, grave videre og finne ut av ting. Dette er jo hobbyen min!

HJERTEOPERERT: Etter å ha fått operert hjertet tidligere i år, kan Geir Gamborg-Nielsen gå flere og lengre turer med Hero. Her er de to i nærmiljøet i Oppegård.

Ole Palmstrøm

Han roper på Hero, som villig blir med på en tur i det fredfylte nabolaget. Matfar har nylig vært gjennom en hjerteoperasjon, fått satt inn en metallklaff og flyttet et par blodårer, og kan endelig gå tur uten å gispe etter luft.

Han har gått ned tolv kilo, trimmer seg selv og hunden hver dag, og gleder seg til pensjonisttilværelsen. Den skal fylles med å hente barnebarn i barnehagen, stå over middagsgrytene med en oppskrift på eksotisk mat og å reise på bobilferier med kona.

Og så var det disse permene.

– Jeg har 14 til i garasjen med materiale jeg ikke har sett på ennå, sier Geir Gamborg-Nielsen begeistret.

– Så Økokrim og Kripos kan vente å høre fra deg igjen?

– Det kan nok hende det, ja.

BOBILEN OG HUNDEN: Geir og kona Karina drar mer enn gjerne på bobilferier rundt om i Norge eller Europa. Kjøretøyet er på størrelse med en varebil, men inneholder både toalett, koketopp og sengeplass til tre - inkludert Hero.

Ole Palmstrøm