Gudmund kjempet alene og vant over Nav

Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

Bjørn Leirvik

Foto

Longyearbyen, 1975: På den nordre sida av Platåberget, over der Svalbard lufthavn er i dag, ligger Gruve 3. Derfra tar gruveselskapet Store Norske ut store mengder kull. 19 år gamle Gudmund Monsen fra Mo i Rana er en av dem som jobber i førstelinja inne i fjellet.

Han borer, sprenger og skraper seg vei inn i det innerste indre. Kullgangene er gjerne 90 centimeter høye, men kan også være 70. Han og en kollega i arbeidslaget må ligge der inne i gangene mens salva går – gjerne fem ganger på et skift. De jobber på akkord og skyter flere salver enn de burde.

LITE VERN: Her ser vi en borer som bruker ladekjeppen til å stappe sprengstoff godt inn i hullene han har boret. Det er ukjent hvilket år bildet er tatt, men Gudmund Monsen forteller at arbeidsoperasjonen er den samme som den han utførte. Forskjellen er at dette motivet er fra den såkalte strossa, der det «bare» ble sprengt en gang i døgnet. I oppfaringa, der han jobbet, var det dårligere ventilasjon og ingen rømningsvei.

Herta Grøndal Lampert

Sikkerhetsinstruksen handler nemlig mest om metangass, som kan få hele gruva til å gå i lufta. Det er mindre oppmerksomhet rundt kullos, støv og det som heter nitrøse gasser, de som skytes ut i en tjukk røyk etter sprengning.

Men Gudmund kjenner at det røsker i lungene. Etter hver salve holder han pusten så lenge han kan, mens han søker seg til enden av ventilasjonsslangen. Der kan han trekke inn det som ligner frisk luft.

Først i dag vet han at sprenggassen nitrogendioksid er en lungegift, og at konsentrasjonen av denne lå skyhøyt over det som anses å være greit både den gangen og i dag.

I 1975 var grenseverdien for eksponering over kort tid på 10 ppm, som står for «parts per million». I dag er grenseverdien på 1 ppm, og nivåer over 20 regnes å gi øyeblikkelig fare for liv og helse.

Men der Gudmund ligger sammenkrøpet få meter fra sprengsalva, får han en propp med gass midt i fleisen, og denne har en verdi 75 ppm – minst. Konsentrasjonen er nemlig målt flere minutter etter smellet og halveringstida er rask.

Bare noen år senere blir det forbudt i Store Norske å «ligge på røyken», som gutta kaller det.

Under halv lungekapasitet

Alt dette forteller Gudmund Monsen om hjemme i stua i Utskarpen utenfor Mo i Rana.

Han serverer kaffe i arvekopper fra gammeltanta si, sånn er det når det er «storfremmend» på besøk. Han viser oss den vesle saunaen han har installert i gangen, en badstu i beiset tre på størrelse med en telefonkiosk.

På veggene henger kunst med sterke, glade farger, på et piano står en leketraktor til barnebarna. Gudmund tygger på elg røkt av en kamerat og anbefaler gjestene å duppe det i kaffen, som samene gjorde.

Kols-en gjør at han har under halv lungekapasitet og knapt kan røre seg uten å bli tungpustet. Tall fra 2021 viser at lungesykdommer, inkludert kols, er den fjerde hyppigst registrerte dødsårsaken i Norge etter hjerte- og karsykdommer, kreft og demens. 66-åringen vet at mange i samme situasjon sliter med angst.

Selv har han et talent for å nyte livet. I lokalmiljøet er han kjent som «Gumma», rockemusiker i ungdommen. Øynene går ofte opp i omvendte halvmåner i ren begeistring.

– Jeg har et godt humør, det har jeg alltid hatt. Det har berga meg, sier han.

Han er ikke bitter verken på gruveselskapet eller på Nav, etaten han har kjempet mot i snart sju år.

SPARTANSKE FORHOLD: Her ser du en typisk åpning inn til en av gruvene i Longyearbyen. Det er ukjent når bildet er tatt, men Gudmund Monsen forteller at de brukte samme type ventilasjonsslange på 70-tallet som den du ser på bildet.

Herta Grøndal Lampert

Gikk til Riksarkivet

Det var i 2013 at han fikk kols-diagnosen og begynte å grunne over arbeidsforholdene på Svalbard.

Datteren jobber som farmasøyt og viste faren en veileder fra Helsedirektoratet som blant annet lister opp hvilke diagnoser som kan bli godkjent som yrkessykdommer.

Lungesykdommen kols er blant disse, og Gudmund tenkte at det kanskje kunne være noe å hente. Hvis Nav godkjente sykdommen hans som arbeidsrelatert, ville det utløse rettigheter som betalt helsehjelp og uføretrygd. Han kunne også få bedre pensjon.

Den tidligere gruve- og tunnelarbeideren har nemlig omskolert seg til lærer og jobbet bak kateteret i 28 år. Han mangler bare to år for å få full opptjening i Statens pensjonskasse, og dette er år som sannsynligvis godskrives om han får godkjent kols som yrkessykdom.

Det var nå han startet sin egen etterforskning. Han skrev til Arbeidstilsynet, han oppsøkte Riksarkivet for å finne helsejournaler fra 70-tallet og han kontaktet eksperter på lungesykdom og kjemiske gasser.

På lofotfiske: – Så frisk luft som det går an

La oss først ta noe skritt tilbake og se på hvorfor han havnet i førstelinja inne i fjellet på Svalbard, krypende i gruveganger med høyde under en meter.

Han var ikke spesielt glad i skolen og var rimelig klar for eventyr da han gikk ut av realskolen i 1973.

Gudmund ville tjene penger så han kunne kjøpe Gibson-gitar og motorsykkel – han ville ut av Mo i Rana. Han sendte en søknad til kullselskapet Store Norske om å få jobbe på Svalbard, men timingen var feil og han fikk ikke svar.

Isteden jobbet han ti uker på dekk på en garnbåt i Lofoten. Han likte å bo sammen med mannskapet i treetasjes køyesenger i ei rorbu, men først og fremst elsket han å være på sjøen.

– Der var det ikke noe støv. Lufta var så frisk som den kan bli, sier han.

Bronkitt to måneder etter start

Da han kom hjem fra Lofoten, tikket et telegram fra Store Norske inn. «TILBYR JOBB LONGYEARBYEN STOPP», sto det.

Dermed startet eventyret for 19-åringen som hadde vokst opp med mye gruveindustri rundt seg i Rana.

Gudmund husker godt at han før avreise til Svalbard måtte ta en helsesjekk. 66-åringen tar en slurk av kaffen hjemme i stua og begynner å bla i permen foran seg. Den har små lapper i blått, gult og rosa, merket med ord som «gassmålinger» og «gasshelse», «grenseverdier» og «allergiviten».

Han har måttet bli systematisk for å vinne fram med sitt syn. Nå finner han fram et dokument med overskriften «helbredsattest».

I denne slås det fast at Gudmund Monsen i april 1975 var frisk, men hadde noe arrvev i lungene fra en lungebetennelse som 11-åring. Senere har eksperter vist til at denne sårbarheten kan ha hatt betydning for at helsa hans fikk en knekk allerede to måneder etter at han startet i Gruve 3.

Han hadde sin første dag i gruva i mai 1975. I juli samme år viser en legejournal at 19-åringen sliter med hoste og spytt, og det karakteriseres som symptomer på bronkitt. Han har også, ifølge journalen, mye hodepine, piping i lungene og sår hals.

I dag vet Gudmund at alt dette stemmer overens med symptomer på forgiftning av kullos og nitrogendioksid fra sprenggass.

– Jeg skulle egentlig vært tatt ut av gruva allerede da, sier han.

– Som å sammenligne hummer og kanari

Han jobbet i to perioder i gruva på Svalbard på 70- og 80-tallet. I mellomtida tok han jobb som tunnelarbeider på Helgeland.

Også i tunnel skøyt han salver, men ofte bare en om dagen – og den ble gjerne skutt før en lunsjpause eller ved arbeidsdagens slutt. Det gjorde at arbeiderne slapp å stå i de giftige gassene.

Lufta var friskere i tunnelen enn i gruva, poengterer Gudmund, og både HMS og utstyr var mer «up to date». Denne forskjellen i arbeidsforhold er senere blitt et tema i saken han har kjørt mot Nav og staten.

I 2016, tre år etter at han fikk kols-diagnosen, søkte han nemlig Nav om å få godkjent diagnosen som yrkessykdom.

Nav innhentet en spesialistuttalelse fra en overlege ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). Denne slo fast at tiden arbeidstakeren hadde blitt eksponert for skadelig støv og gasser ikke var lang nok til å utvikle kols.

Overlegen tok utgangspunkt i en studie gjort på nettopp tunnelarbeidere i Statens vegvesen. Denne konkluderte med at det i gjennomsnitt tar 20 år å utvikle lungesykdommen som følge av eksponering i tunnel. Gudmunds tid i gruve og tunnel ble beregnet å være seks år og sju måneder.

Han fnyser over at overlegen sidestiller arbeid i tunnel med forholdene i ei krypegruve på 70-tallet.

– Det er som å sammenligne hummer og kanari, sier han.

Skulle han gå til sak?

Han fikk avslag på søknaden hos Nav både i 2017 og 2019, og tok saken til Trygderetten. Også denne viste til uttalelsen til overlegen fra UNN, og slo i april 2021 fast at Gudmund Monsen ikke fikk godkjent kols som yrkessykdom.

Etter regelverket hadde han nå seks måneder på seg til å stevne staten ved Arbeids- og velferdsetaten inn for lagmannsretten.

– Hva skulle jeg gjøre? Klokka tikket mot fristen.

Han ser ikke tynget ut – snarere lystig. For den tidligere gruvearbeideren, nå lærer av yrke, fikk en ny giv. Han kunne ikke forstå at Nav hadde brukt fem år på å sitere samme spesialistuttalelse, og kunne ikke se at etaten hadde innhentet noen egen dokumentasjon.

Det fikk han gjøre selv. Han kontaktet advokat og startet et sololøp med høy risiko. Som lærer hadde han nemlig meldt seg inn i Utdanningsforbundet og ut av Arbeidsmandsforbundet, og kunne ikke få hjelp via forbundet og LO-advokat.

Skulle han tape mot staten, måtte han bære kostnadene selv. Han visste at prislappen kunne bli på flere hundre tusen kroner.

– Hvordan turte du?

Han smiler.

– Jeg kunne ikke la de byråkratene få rett. Der hadde de sittet på hjemmekontorene sine og referert til én ekspert. Jeg visste at jeg hadde en god sak.

Han klapper på permen med dokumentene.

– Hvis ikke dette er bevis nok, er det ingenting som er det. Jeg var frisk som en fisk da jeg gikk inn i gruva og syk da jeg kom ut.

Kjemiker: «Det verste jeg har sett»

Gudmund så en sak i media der en ekspert uttalte seg om kols, og kontaktet denne.

Han sporet opp gamle helsejournaler, oppsøkte ny forskning om lungesykdom og fikk fastlegen til å henvise ham til St. Olavs hospital for en ny undersøkelse av lungene, sett opp mot historikken.

Hos arbeidsmedisinsk avdeling på St. Olavs fikk han støtte for sitt syn om at kolsen kunne skyldes eksponeringen for støv og gass i gruva. I teamet som undersøkte ham, fantes en sivilingeniør i kjemi med tittelen yrkeshygieniker. Denne mente det var blitt målt verdier på skadelige stoffer i Svalbard-gruvene nettopp på midten av 70-tallet.

Det satte Gudmund på et verdifullt spor. Han sjekket med Arbeidstilsynet, deretter Riksarkivet.

– Og jeg fikk pinadø’ napp, sier han.

I Riksarkivet fant han rapporten med de skyhøye målingene av nitrogendioksid. Da kjemikeren fra St. Olavs stilte i lagmannsretten, karakteriserte han mengden skadelige stoffer i Svalbard-gruva som det verste han hadde sett i hele sitt liv.

Han konkluderte med at eksponeringen hadde vært «gjennomsnittlig svært høy» og «mest sannsynlig karakterisert av ekstremt høye topper.»

Arbeidsmanden har vært i kontakt med yrkeshygienikeren og fått bekreftet at opplysningene er riktige.

Lagmannsretten var enig med Gudmund

Gudmund vant saken i Hålogaland lagmannsrett. Dommen er klar på at Nav har lagt for ensidig vekt på UNN-legens uttalelse uten å gjøre sine egne undersøkelser.

Den slår fast at Nav ikke bare burde ha sett på eksponering for skadelige stoffer i tid, men også i konsentrasjon, og at etaten burde tatt hensyn til den individuelle sårbarheten for denne eksponeringen.

Med det mener retten at Gudmund Monsen som 11-åring hadde lungebetennelse, og at helseundersøkelsen hans før oppstart i gruva viser at det er arr på lungene hans. Denne svakheten kan ha gjort sprengsalvene i Gruve 3 ekstra skadelige for ham.

Lagmannsretten viser også til en legejournal fra 1979 som viser at gruvearbeideren allerede da hadde under halv lungekapasitet.

Dette er såkalt tidsnære bevis som retten mener Nav og Trygderetten har sett bort fra.

Dommen slår også fast at Nav burde vurdert Gudmund Monsens sykdomsbilde under sekkeposten lungesykdom, ikke den mer snevre diagnosen kols. Kols er nemlig en sykdom det tar lang tid å utvikle, mens for eksempel astma kan utløses av én enkelt eksponering av skadelige stoffer.

– Ikke se for mørkt på det

Hva betyr det så for 66-åringen i Utskarpen – delvis ufør og snart pensjonist – å vinne denne saken mot staten?

Han tar en slurk kaffe av arveporselenet. Legger armene i kors, tipper en smule bakover på stolen. Smiler bredt.

Dommen i seg selv gir ham saksomkostningene på nær 300.000 kroner tilbake og sletter advokatregningen. Men kampen mot Nav er ikke over. Gudmund Monsen forteller at etaten nå skal gjøre en ny vurdering for å se på om kolsen hans kan godkjennes som yrkessykdom.

I et brev skriver etaten blant annet at det kan være aktuelt å vurdere om astma kan godkjennes som yrkessykdom, med kols som følgeskade.

– Forstå det den som kan, sier Gudmund, både om diagnose og system.

Han ser ut av stuevinduet, over lange strekk med jorder og fjellene der bak. Sier at han kanskje, hvis Nav gir sykdommen hans godkjent-stempel, kan søke om yrkesskadeerstatning. Men det er egentlig ikke penger som har motivert ham.

Han vil vise at arbeidsfolk ikke bare skal sitte og se på at «systemet kommer unna med dårlig begrunna svada».

– Det er viktig for meg at folk i samme situasjon ikke skal se for mørkt på det. Det går an å vinne mot staten, sier han.

Nav svarer

Arbeidsmanden har kontaktet Nav og spurt om hvordan denne saken blir behandlet videre.

Vi har bedt om en kommentar på Gudmund Monsens kritikk, og spurt om hvordan Nav forholder seg til dommen i lagmannsretten.

Seksjonssjef i Nav, Bente Thori-Aamodt, skriver dette i en epost:

«Når Trygderettens kjennelse blir kjent ugyldig av lagmannsretten skal saken tilbake til førsteinstans (enheten som fattet det opprinnelige vedtaket) som skal behandle saken på nytt. Det skal fattes nytt vedtak i samsvar med dommen. Nav tar til etterretning at retten mener vi burde gjort ytterligere undersøkelser og vurderinger i denne saken, inkludert vurderingen av individuell sårbarhet.»