FRONTFIGUR: – Vendepunktet i livet mitt kom da jeg turte å stå foran folk og prate. Jeg gikk fra å være veldig sjenert til å tørre å utfordre meg selv, sier Ingrid Tollefsen.
Jan-Erik Østlie
Ny ungdomssekretær i Arbeidsmandsforbundet
Ingrid (28) var veldig sjenert – så begynte hun å si ifra på vegne av andre
Hun var den pliktoppfyllende jenta som ikke gjorde stort ut av seg i klasserommet. Nå går hun ikke like stille i dørene.
merete.holtan@lomedia.no
– Jeg gikk fra å være veldig sjenert til å tørre å utfordre meg selv, forteller Ingrid Tollefsen.
I juli hadde hun sin første dag på Arbeidsmandsforbundets kontor i Oslo sentrum, etter å ha blitt valgt som ny ungdomssekretær på landsmøtet før sommeren.
Ingrid er den som skal lede ungdomsarbeidet i et tilårskommet forbund, om vi kan si det på den måten. Snittalderen til medlemmene er på 48 år – i dette forbundet defineres du som ung fram til du er 35.
Ingrid Tollefsen er 28, og rekker i hvert fall en fireårsperiode i front for de unge.
Hun skal fikse og ordne så det holdes kurs og konferanser landet rundt. Hun skal tilby de lokale ungdomslederne sin støtte og fortelle de mer voksne i Arbeidsmandsforbundet og LO om hva de unge er opptatt av.
Hun er en del av forbundets toppledelse, og er godt synlig.
Hun, som egentlig hadde planlagt å sitte på et kontor for seg selv som grafisk designer.
– Vendepunktet i livet mitt kom da jeg turte å stå foran folk og prate.
Verving på en parkeringsplass
Nøyaktig når dette skjedde, er hun ikke sikker på. Endringen kom gradvis, etter at en sommerjobb som servicemedarbeider på Værnes lufthavn for åtte år siden ble til fast jobb som vekter i sikkerhetskontrollen.
Der måtte hun håndtere all verdens rare situasjoner. Det kunne være å roe ned en familiefar som hadde stått opp med feil bein eller ei jente som nektet å gi fra seg den dyre sjampoen i håndveska.
Under pandemien ble hun plassert på en parkeringsplass for folk som skulle ta vaksine, og overrasket seg selv. En ting var å dirigere trafikken, en annen ting var å snakke med folk.
Ingrid brukte anledningen til å spore opp vektere på parkeringsplassen, og verve dem.
– Det ble 17.000 skritt om dagen og en hel masse nye medlemmer til forbundet, sier hun og ler.
Kastet inn i rollen
Hun var on a mission. For tre år siden ble hun nemlig tillitsvalgt for kollegaene på Værnes og begynte å jobbe for å få flere organisert – og å bedre arbeidsforholdene deres.
Hun ble med i tariffråd og bransjeråd, og tok vervet som leder for ungdomsutvalget i avdeling 8 Midt-Norge.
Da tidligere ungdomssekretær Karina Veum gikk ut i barselpermisjon i oktober i fjor, ble Ingrid kastet inn som fungerende sjef for ungdommen. Hun måtte på kort varsel lede en tre dagers konferanse på Hell, ikke langt unna arbeidsplassen Værnes og hjemmet i Muruvik i Stjørdal.
På forbundets landsmøte fikk hun tillit til å fortsette i rollen. Og nøkkelkort til kontoret i Oslo.
– Det har gått raskt, sier hun med et smil.
– Du, som aldri skulle forlate Stjørdal?
– Ja!
JUBEL: Da Ingrid Tollefsen ble valgt som ny ungdomssekretær under landsmøtet ifør sommeren, var det stor glede i salen. Støttespillerne sto klar med konfettien.
Ylva Seiff Berge
«What’s your story?»
Ingrid var nemlig i tvil om hun skulle stille til valg som ungdomssekretær. Hun likte seg i sikkerhetskontrollen, var glad i kollegaene på Værnes og elsket hjemplassen.
Hun skulle ikke under noen omstendighet flytte sørover.
Nå sitter hun her, på en kaffebar noen busstopp fra sin nye pendlerbolig på Tøyen i Oslo. Den nye ungdomssekretæren kan riktignok reise hjem i helgene, men det er i det tjukkeste urbane hun skal tilbringe ukedagene.
Hun har allerede gått på oppdagelsesferd i området. Ruslet gjennom Gamlebyen og opp langs Akerselva til Grünerløkka, stoppet opp på et marked i Birkelunden og tatt en kaffe mens hun har kikket på folk – og overhørt samtaler.
Det er noe hun har lært seg å glede seg over etter alle årene i sikkerhetskontrollen.
– Jeg ble vant til å tenke «what’s your story? Hvorfor er du så grinete i dag – hadde du bedt noen på middag som ikke kom?» Jeg får med meg mye snedig.
Tryggest i bakgrunnen
Kanskje er evnen til å observere noe hun alltid har hatt med seg. Som barn trivdes Ingrid nemlig best i bakgrunnen. Hun var av typen som alltid gjorde leksene sine, men sjelden rakk opp hånden for å vise læreren at hun hadde svaret.
Hun gjorde i det hele tatt ikke så mye ut av seg.
Akkurat nå, når vi sitter foran henne, er det vanskelig å forstå. Hun snakker mye og ivrig, og har en iøynefallende stil. Håret er stort og krøllete, hun er kledd i vest og dressbukse og øynene er markert med sort, tjukk kajal.
Streken går opp i en spiss og gjør uttrykket tidvis dramatisk, men aller mest muntert. Her stemmer klisjeen om å smile med øynene.
– Eyelineren er varemerke mitt, sier hun.
Rockabilly og dark goth
Hun har alltid hatt en distinkt stil. I ungdomstida kunne hun komme på skolen i lange skjørt, sort skinnvest og bandana på hodet, et slikt tørkle Axl Rose hadde på seg. Ingrid har alltid vært et «metal head», og har allerede fått meg seg flere rockekonserter i Oslo.
Hun kan også svinge innom 50-tallet, med luggen opp i en bølget «victory roll». Inspirasjonen kommer fra faren Stein Erik, som er aktiv i amcar-miljøet i Størdal. Du vet, amerikanske flak med brylslikkede herrer og damer med rødmalte lepper og strutteskjørt.
Nå for tida går hun gjerne i jeans og skinnjakke med frynser, eller med dressbukse og vest som i dag. Antrekket er toppet med et tungt halssmykke fra TV-serien «Supernatural».
Popkulturelt er Ingrid nemlig aller mest inspirert av fantasy. Hun kaller stilen «whimsy goth», noe denne journalisten ikke har hørt om. Skulle hun noen gang gifte seg, vet hun nøyaktig hvilke farger bryllupet skal tegnes i: lilla og sort.
– Man skal ikke være så redd for å vise hvem man er, sier 28-åringen.
Tomt batteri
Hun virker pigg, men forteller at hun er jetlaged etter en tur på en global konferanse i Philadelphia. Om et par døgn skal hun på en vekterkonferanse i Sverige, deretter på forbundsstyremøte i Nordland med premiere på filmen om Sulis-opprøret i 1907 – alt mens hun planlegger ungdomskonferanse i Bergen i oktober.
Sånn går høsten for forbundets ferske ungdomssekretær. Det er ikke mange pauser.
Men 28-åringen har lært å lage dem selv.
– Det sosiale batteriet mitt blir fort brukt opp – jeg blir sliten etter en lang konferansedag. Ofte går jeg tidlig på rommet for å få fred.
Hviler med å game
Der finner Ingrid gjerne fram en håndholdt Nintendo og gamer. Favorittspillet heter «Stardew Valley» og går ut på å bygge opp et helt samfunn. Det kan starte med at en bonde sår, høster og gir folk varene de trenger, og fortsette med at mineraler tas ut i ei gruve.
Det hele er ikke så ulikt tankegangen på jobb: Ingrid vil bidra til at samfunnet fungerer, båret av strukturer hun tror på.
Drivkraften er at alle skal få det like fint som henne selv.
Da hun startet i sikkerhetskontrollen på Værnes, var hun ansatt i en 20 prosentstilling, men klubben hjalp henne med få full jobb.
– Når jeg ser hva fagforeninga har gjort for meg, vet jeg hva den kan bety for andre. Vi står alle sammen i solidaritet, sier Ingrid.
Jan-Erik Østlie
Pedagog-snakk
Det var egentlig ikke mye fagforeningssnakk rundt middagsbordet i Stjørdal i oppveksten. Faren var industrimekaniker og moren pedagog i barnehage og barnepleier, dessuten renholder.
Men det var pedagogikken Ingrid husker best.
– Mamma pratet meg i hjel. Du vet, sånn pedagog-snakk! sier hun, med et solid, trøndersk trykk på d-en.
I dette lå det en tanke om solidaritet, i form av at alle skulle bidra i hjemmet. Ingrid og den fire år yngre broren Petter lærte tidlig å vaske, bære ved og rydde.
«Vi gjør ting sammen» var mamma Hege Kristins motto. Dessuten: «Vi legger oss ikke ned. Vi tar tak i ting som er vanskelige».
Dette er læresetninger Ingrid har fått god bruk for opp gjennom livet.
Ble ikke som hun trodde
Første gang hun virkelig møtte på motstand, var da hun studerte grafisk design i England som 20-åring. Hun hadde elsket å tegne og male siden hun var barn, og valgte kunst og håndverk som linje på videregående. Men i England følte hun seg alene i en fremmed kultur.
Hun fullførte graden og fikk jobb som grafisk designer, men oppdaget at hun trivdes bedre i sommerjobben på Værnes. I sikkerhetskontrollen gjorde hun ting sammen med kollegaene sine. Som tillitsvalgt fikk hun vanskelige saker i fanget, men disse kunne hun ta tak i.
Det er akkurat det med Ingrid: Hun vil at ting skal skje, og det raskt.
Som ungdomssekretær skal hun utvikle tillitsvalgtapparatet i hele den unge delen av Arbeidsmandsforbundet. Det er en seig prosess.
– Det klør i fingrene. Jeg må finne ut hvordan jeg skal balansere iveren.
Visninger med sjøutsikt
Utålmodig, men god til å lytte og finne kompromisser. En racer til å planlegge og gjøre research, men litt for glad i å ha kontroll på ting.
Slik beskriver Ingrid seg selv som leder.
Grundigheten fikk hun bruk for da hun skulle velge ut to nye pendlerboliger for forbundet. Den ene var til henne selv, den andre til forbundssekretær Frank Toks.
Toks var på ferie og godtok at 28-åringen fikk delegert ansvaret.
Ingrid landet på østkant og arbeiderstrøk og en standard som kan gi forbundet avkastning.
Toks fikk en høy etasje, så han på en god dag kan skimte Oslofjorden. Selv må hun nøye seg med å gå inn i sitt eget landskap.
På tettbygde Tøyen kan Ingrid nemlig lukke døra, finne fram lerretene sine og male abstrakte former i metallisk, svart og kull – kanskje legge inn noen ord i fargepaletten, med popkulturelle referanser.
Da er hun inne i sin egen boble av kreativitet, som den gangen hun var barn.
KREATIV: Dette er tagging på en vegg og ikke Ingrids eget verk, men hun bruker gjerne bokstaver og popkulturelle referanser i egne bilder.
Jan-Erik Østlie
Dette er en sak fra
Vi skriver om og for arbeidsfolk i blant annet anlegg, vakt, renhold, asfalt og bergverk.
