Karin har gått på rekruttskolen, vært bonde og er utdannet bioingeniør. Men endte til slutt opp i industrien

Merete Holtan Garte (tekst)

Espen A. Istad (foto)

merete.holtan@lomedia.no

I Hustadvika kommune i Møre og Romsdal ligger et digert produksjonsanlegg i kalkhvitt og blått. Det eies av Hustadmarmor, som igjen er en del av det verdensomspennende konsernet Omya.

Bergverksbedriften henter marmor fra Nordland og lokale gruver og maler den ned til mellom 14 og 20 ulike kvaliteter, hvorav en brukes i magasinpapir og annet glanset papir. Fabrikken ute på Elnesvågen er verdens største i sitt slag. Mellom 200 og 300 tonn stein males ned hver time, 365 dager i året.

Blant dem som sitter bak et kobbel av dataskjermer og styrer det hele, er 56 år gamle Karin Krause-Hansen. Hun er utdannet bioingeniør og jobbet fire år med kvalitetskontroll på laboratoriet i Hustadmarmor før hun i 2010 ville prøve noe nytt.

Hun søkte seg til prosessavdelingen og forpliktet seg til å ta et helt nytt fagbrev innen to år. 45 år gammel ble hun første kvinne i fast jobb som prosessoperatør i Hustadmarmor.

– Det der hadde jeg ikke turt hvis jeg ikke tidligere hadde vært bonde – eller gått rekruttskole i Forsvaret, sier hun.

Flyttet etter farens jobb

At Karins far jobbet i Forsvaret, ble på mange måter bestemmende for flere valg hun har tatt i livet. Karin ble født på Sentralsykehuset i Akershus i Lørenskog og vokste opp på et byggefelt utenfor Lahaugmoen militærleir i Skedsmo. Da hun var seks år, flyttet familien til Sørum kommune, der Karin gikk barneskole og ungdomsskole.

Neste flyttelass gikk til Hamar, der faren – som blant annet hadde vært leder for et feltsykehus i Gaza – jobbet som oberstløytnant i Hærens sanitet.

Familien på seks, med mamma og pappa, to eldre søstre og en bror nærmere Karin i alder, bosatte seg alltid der faren fikk jobb.

– Søstrene mine gikk barneskole på seks ulike skoler, så jeg synes egentlig ikke jeg har måttet flytte så mye. Og jeg har lett for å omstille meg, sier hun.

56-åringen har en lys stemme med svak innlandsdialekt, selv om hun i snart 30 år har bodd i Bud, et fiskevær i Hustadvika helt ytterst på Romsdalskysten. Der valgte hun å bosette seg da hun skulle ha egne barn.

– Selv om jeg ser på oppveksten min som trygg og god, har det alltid vært en rotløshet i meg, og den ville jeg ikke overføre til mine egne barn. Jeg ville at de skulle vokse opp på et sted hvor de følte de hørte hjemme.

Avløser i måneskinn

På videregående i Hamar fant nykommeren fra Sørum seg godt til rette. Hun fikk venninner, spilte trombone i premierte Hamar ungdomskorps og gjorde det bra på skolen.

– Jeg har alltid likt det faglige, sier hun.

Egentlig ville hun bli dyrlege. Foreldrene lot henne aldri ha andre husdyr hjemme enn marsvinet Robin, men som 14-åring jobbet hun annenhver tirsdag og hver helg som avløser for en bonde på Sørum. Venninna Jorunn var av og til med, ellers hadde Karin ansvar for 20 melkekyr og noen ungdyr alene.

Hun har fremdeles bilder i hodet fra de gangene hun syklet, gikk på ski eller brukte sparkstøtting fra fjøset de tre kilometerne hjem til huset i Sørum.

Det var alltid måneskinn, i hvert fall slik hun husker det.

– Det enkleste valget

På videregående valgte hun fordypning i naturvitenskap, med fag som fysikk, kjemi, avansert matte og stadig mer biologi, for å styre mot veterinærstudiet. Men der var det vanskelig å komme inn, og verken skolens studieveileder eller foreldrene oppmuntret henne til å gå opp den bratteste bakken: å bruke et par ekstra skoleår på å skaffe seg poengene hun trengte.

– Jeg tok det enkleste valget, sier Karin, og blir stille. I stillheten ligger en uforløst drøm.

– Den gangen jeg var ung, tenkte vi jentene mest på å gifte oss og få barn, gjerne med en som hadde penger. Sånn var tidene, og jeg er glad for at mamma og pappa sa at jeg måtte ha meg en utdanning først. Men de pushet meg ikke noe utover det, sier Karin, og diskuterer med seg selv:

– Jeg er ikke en type som angrer på mye i livet, men jeg tenker ofte at jeg burde blitt dyrlege. Samtidig er det å være veterinær litt idyllisert. Du må være tøff nok til å kastrere smågriser uten å gi dem bedøvelse, og jeg er jo litt bløthjerta.

Hoppet av etter rekruttskolen

Hun søkte på en praktikantjobb i Nestlé hvor oppgaven var å analysere næringsstoffer i Findus-produkter. Hun ble innstilt som nummer to for jobben, og tok en brå vending: Hun søkte på Forsvarets rekruttskole på Lahaugmoen der hun praktisk talt hadde vokst opp.

– Jeg tenkte nok at jeg skulle gjøre faren min litt glad, sier Karin, som også hadde en plan med det hele. På Lahaugmoen holdt nemlig Hærens sanitet til, hvor lege- og veterinærstudenter fikk lære seg å operere på griser.

Dyrlegedrømmen var ikke død.

Etter noen måneder på rekruttskolen ble det likevel ingen militærtjeneste på Karin. Førstekandidaten til Nestlé-jobben på Hamar trakk seg, og hun steppet inn.

– Det var et valg jeg tok. Samtidig føler jeg at mye i livet er ganske tilfeldig.

– Følte du at du skuffet faren din – eller seg selv?

– Ja. Samtidig var den jobben en mulighet. En annen mulighet, sier Karin.

ARBEIDSPLASSEN: Hustadmarmor maler ned marmor, eller kalsiumkarbonat, til produkter som blant annet brukes i glanset papir. Karin Krause-Hansen er prosessoperatør i bedriften, som ligger i Hustadvika komunne i Møre og Romsdal.

Espen A. Istad

Som på «Kompani Lauritzen»

Hun diskuterer med seg selv igjen. Minner oss på at det ikke var verneplikt for jenter den gangen.

– Jeg gjorde det bra på Lahaugmoen og mistrivdes ikke, men det var hardt både fysisk og psykisk. Du kunne få skikkelig kjeft for å glemme å hilse til lua, du kunne bli sendt i oppvaska for å ha tatt ei brødskive du ikke spiste opp og du kunne få en drittsekk av en sersjant som tråkket på støvlene dine og klaget på at de ikke var pusset. Da vi løp 3000 meter, var det flere som presset seg til de kastet opp.

Da Karin dimitterte, så hun at flere av guttene sto og gråt fordi de også ville hjem. Selv ville hun ikke vært rekruttida foruten.

– Det er sånn som folk har sett det på «Kompani Lauritzen» på TV: Det er ukomfortabelt der og da, men du tåler mer enn du tror. Den lærdommen har vært nyttig for meg. Jeg hadde nok ikke turt å pushe meg ut av komfortsonen senere i livet hvis ikke jeg hadde gått rekruttskolen den gangen.

Ut mot havet

Etter praktikantjobben i næringsmiddelindustrien flyttet Karin til Trondheim og studerte tre år ved Ingeniørhøgskolen med mål om å bli bioingeniør innenfor helse. Også denne gangen nølte hun ved veiskillet – hun hadde også fått plass på Landsbrukshøgskolen på Ås.

– Jeg ville aller helst gå der, men kjæresten bodde i Trondheim, sier hun. Igjen vippet livets tilfeldigheter henne bort fra dyrlegeyrket.

Det tredje året på studiet traff hun en ny mann, maskinisten Leif som hadde vokst opp i det vesle fiskeværet Bjørnsund i Hustadvika. Bjørnsund ble avfolket ved et kommunalt vedtak i 1968, og Leifs familie flyttet til Elnesvågen.

Det var her, i Bud, Karin og Leif slo seg ned da hun ble gravid med det første av tre barn og behovet for å slå rot kom med full styrke.

– Hvorfor ble det ikke Hamar?

– Jeg hadde en mann som ikke ville bo på et sted uten hav, sier hun med et smil.

Karin omtaler barna Marie, Gjermund og Kristin som det fundamentalt viktigste i livet hennes. I dag er de alle i 20-årene, godt i gang med sine livsvalg.

Brøytet for kommunen

Selv gikk Karin fra forskningsjobb for Kreftforeningen ved Regionsykehuset i Trondheim til en stilling som bioingeniør ved Molde sjukehus. Etter seks år der snuste hun på landbruk og dyrehold igjen.

– Det dukket opp en stilling som laboratorieingeniør i Tine. Der fikk jeg jobbe med landbruk og kyr, storfehelse og virusinfeksjoner på geit. I tillegg var arbeidsmiljøet veldig godt, med omsorg og kompaniskap.

Det ble fire fantastiske år i Tine, før Karin og Leif bestemte seg for å drive sin egen gård. Leif jobbet på båt forskjellige steder i verden og mye falt på Karin.

– Gårdsdriften var den første «pushen» ut av komfortsonen. Jeg ble presset til å gjøre ting jeg ikke kunne.

Hun kjørte tre unger til skolen et par kilometer unna før hun stelte for fôringsokser og etter hvert ammekyr. Hun kjøpte seg en ny traktor da hun innså at den gamle ikke dugde til siloslått og kjørte brøytebil for kommunen på vinterstid for å få råd til traktoren.

Det ble tre år med dyrehold, slått og brøyting. Så røk ekteskapet.

– Og jeg hadde ikke mulighet til å overta gården alene, verken arbeidsmessig eller økonomisk, sier Karin.

– Noen måtte jo ta ansvaret

Det var nå hun fikk seg jobb i Hustadmarmor. Først i laboratoriet, deretter som prosessoperatør. I 2008 dukket behovet for tillitsvalgte på arbeidsplassen opp, og Karin sa ja.

– Noen måtte jo ta ansvaret, sier hun ganske enkelt.

Og ansvaret har vokst. Siden oktober har Karin vært fungerende hovedtillitsvalgt for Arbeidsmandsforbundets 40 medlemmer i Hustadmarmor, og hun kommer til å stille til formelt valg i mars.

Samtidig sitter hun i styret i forbundets avdeling 3 Møre og Romsdal og i bransjerådet for bergverk. Med en skiftordning på jobb som spiser to av fem helger, tenker hun at det kan bli noen kræsj i kalenderen framover. I tillegg har hun kjøpt seg en ny gård fire kilometer fra den gamle, startet med det hun kaller «lett sauedrift» og skal restaurere et tømmerhus fra 1700-tallet for å huse fisketurister.

Ikke lett å ta imot hjelp

Prosjektene på gården gjør hun ikke alene, men med den tyske betongarbeideren og landsbruksutdannede Jens. Jens passerte Karin en dag hun skiftet dekk på bilen sin. Han rullet ned vinduet og spurte om hun trengte hjelp.

Karin flammet opp. «Ser det ut som om jeg trenger hjelp, eller?» svarte hun.

I 2017 ble de to gift og slo etternavnene sine sammen.

– «Krause» er et av de mest vanlige etternavnene i Tyskland, og jeg er født med «Hansen», som er et av de mest vanlige her. Men «Krause-Hansen» synes vi det var litt schwung over, sier Karin.

De to har også slått to kulturer sammen, og Karin synes ikke det bare er lett at Jens er så tysk, så galant og så mann at han hele tiden tilbyr henne sin hjelp.

– Det er mye kjærlighet i hans ønske om å hjelpe. Men det er ikke alltid så lett å ta imot, sier hun med en latter.

Lærdommen fra rekruttskolen henger i.

– Der er når du prøver selv, at du oppdager hvor sterk du er. Og vi jenter skal ikke være så redde for å prøve.