JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Sibelco Nordic på Stjernøya:

Nesten 40 yrkesgrupper jobber sammen i gruvebedriften Sibelco på en øy i Finnmark. Alle får samme lønn

På en værhard øy utenfor Alta jobber over 100 arbeidere inne i, oppå eller innunder et 700 meter høyt fjell. Hvert år settes snøskred i gang, så naturen ikke skal overraske og feie gruvebedriften på sjøen.
Øystein Sedolf Pedersen, hovedtillitsvalgt på Stjernøy Nefelinarbeiderklubb.

Øystein Sedolf Pedersen, hovedtillitsvalgt på Stjernøy Nefelinarbeiderklubb.

Ole Palmstrøm

07.03.2019
09:03
10.04.2019 20:37

merete.holtan.garte@lomedia.no

For noen millioner år siden kolliderte det nordamerikanske kontinentet med det europeiske under høyt trykk og varme, og en mørkegrå type stein ble dannet på en øy utenfor Alta. Slik vil geologer fortelle historien om hvorfor Stjernøya i dag gir litt over hundre mennesker arbeid.

Andre vil begynne historien med å fortelle om glasset du drikker av og porselenet i vaskeservanten din, som inneholder finmalte partikler av denne gråsteinen. Mineralet heter nefelinsyenitt og kan sies å være gullet i gråsteinen, hentet ut og bearbeidet av arbeiderne på Stjernøya.

De er disse vi nå skal møte, der vi sitter i en båt som i blåsvart mørke tar oss over Finnmarksfjorden. Det er gruve- og prosessoperatøren, maskinføreren og bergsprengeren, det er industrimekanikeren og elektrikeren, laboranten og kontoristen, messekokken og renholderen – nesten 40 yrkesgrupper er samlet i gruvebedriften Sibelco Nordic på Stjernøya.

Ryktene sier dette: Har du fagbrev, får du samme lønn, enten du er renholder eller prosessoperatør.

Saken fortsetter under bildet.

PRISGITT NATUREN: Bygninger, siloer og verksted ligger utsatt til ved foten av fjellet som om vinteren er dekket av livsfarlige snømasse. Her mørkner det av dag, og morgenskiftets kvinner og menn skal ta båten hjem fra jobb.

PRISGITT NATUREN: Bygninger, siloer og verksted ligger utsatt til ved foten av fjellet som om vinteren er dekket av livsfarlige snømasse. Her mørkner det av dag, og morgenskiftets kvinner og menn skal ta båten hjem fra jobb.

Ole Palmstrøm

Setter i gang snøskred hver vinter

M/S «Nefelin V» tar oss inn Stjernsund og til Lillebukt, der en klynge bygninger ynker seg under mektige Nabbaren. Vi er tusen kilometer nord for polarsirkelen, hvor sola forsvinner flere måneder i året. Nå er mørketida over, likevel tar det tid før vi ser fjellet som rager over bukta. Først når øynene vender seg til gryningen av dag, trer det fram:

Taggete og bratt, sju hundre meter høyt og like verdifullt som farlig.

Verdifullt, fordi det bare ett annet sted i verden, i Canada, hentes ut nefelinsyenitt av samme kvalitet som her, et mineral som i fjor ble skipet ut Europa og Asia i en samlet last på 228.000 tonn.

Farlig, fordi fjellet kan slippe fra seg store mengder snømasser i et drønn over bukta. Hver vinter setter bedriften i gang kontrollerte snøskred fra Nabbaren, så ikke naturen skal overraske og feie bygninger og arbeidere på sjøen.

Fire generasjoner Pedersen på øya

En kar i boblejakke og lue tar oss imot på kaia. Øystein Pedersen smiler, men har det travelt. Vi skal være med på et helt morgenskift, og Pedersen mener vi har knapp tid. Han er 53 år og har jobbet i 34 av dem som industrimekaniker på Stjernøya. Også faren og farfaren hadde sitt arbeide i anlegget, og datteren jobber her i dag.

Saken fortsetter under bildet.

LIGGER TIL SLEKTA: Øystein Pedersen er tredje generasjon Pedersen-arbeider på Stjernøya.

LIGGER TIL SLEKTA: Øystein Pedersen er tredje generasjon Pedersen-arbeider på Stjernøya.

Ole Palmstrøm

Det betyr at fire generasjoner Pedersen har satt og setter sitt avtrykk på den særegne arbeidsplassen i nord.

De siste tolv årene har industrimekanikeren vært halvt frikjøpt som hovedtillitsvalgt for rundt 80 arbeidere organisert i Arbeidsmandsforbundet, samlet i klubben med det prektige navnet Stjernøy Nefelinarbeiderklubb.

Det er klart han vil vise oss det hele.

Han vil vise oss gruva inne i fjellet, der mineralet hentes ut. Oppredningen, hvor nefelinsyenitten foredles, la oss kalle det fabrikken. Utskipningen, hvor det ferdige produktet samles i digre siloer før det sendes på sjøen. Det mekaniske verkstedet, hvor en snart seksti år gammel steinutskiller får en overhaling.

Administrasjonsbygget, hvor personalsjefen har verdens beste utsikt, og laboratoriet, hvor kvaliteten på mineralet sjekkes. Overnattingsrommene, for de som jobber i dagbruddet fra sankthans til tidlig desember, men først messekjøkkenet, bedriftens hjerte.

– Er dere sultne? spør Øystein Pedersen. – Vi har hatt gjester her som kaller stedet et femstjerners hotell!

Rødt lys: fare for ras

Interiørmessig er det en grov overdrivelse. Nakne vegger møter fargeløse gardiner i et rom det bare er plass til mindre grupper av gangen, hit kommer arbeidsstokken i puljer.

– De bærer vel i grunnen preg av at de er bygd på 60-tallet, disse byggene. Og «nymessa» kom 80-tallet. Men vi får ikke sette opp noe nytt på grunn av reglene rundt snøskred, opplyser Øystein Pedersen, og peker inn på TV-rom og garderobe i brakkebyggene rett ved messa.

Jo da, der er furumøbler på linoleumsgulv, brystpanel og alt som hører 80-tallet til. Der er også biljardbord, badstue og trimrom, arbeiderne skal få mulighet til både å få tida til å gå og holde helsa i sjakk her ute på øya, 24 nautiske mil fra Alta.

Saken fortsetter under bildet.

BRAKKEBYGGET: Humor på furuvegg i overnattingsbygget på Stjernøya.

BRAKKEBYGGET: Humor på furuvegg i overnattingsbygget på Stjernøya.

Ole Palmstrøm

Tvers overfor badstua ligger et rom med sikkerhetsutstyr. Å jobbe tett på boring, sprengning og tromler hvis spaker hekter seg fast i ringen din og ta fingeren med i draget – det er rett og slett farlig. Vi får utdelt hjelm og vernestøvler, briller og hansker, nå er vi klare for å gå inn i fjellet. På vei til foten av Nabbaren får vi se et blinkende, rødt lys og et skilt som advarer mot snø fra oven.

– Når det lyset blinker, betyr det fare for ras, og vi må gi inn i tunnelen her. Bare følg med meg, sier Øystein Pedersen.

Saken fortsetter under videoen.

SNØSKRED: Øystein Pedersens video fra kontrollert snøskred på Stjernøya.

Sju kilometer vei inne fjellet

For en som er vant til gruver og anleggsplasser er arealet vi går inn i nå – en slags liggende støvsugerslange av stål med plank i bunnen – a walk in the park. For en besøkende er det langt mer klaustrofobisk.

Er du over én åtti høy må du bøye deg ned for å gå, opplyst av lyspærer i ørehøyde, og ennå er vi ikke kommet inn i Dovregubbens hall.

For å komme dit setter vi oss inn i funksjonærvaktbilen, en robust Toyota. Maskinene i et bergverk trenger nemlig tilsyn, og da kommer en industrimekaniker kjørende og fikser. Bil er nødvendig fordi avstandene er store – helt opp til dagbruddet på toppen er det 700 meter.

Veien opp er spiralformet og sju kilometer lang. Fartsgrensen er 40 kilometer i timen og sikten grunn.

– Kjører jeg for fort for dere? spør vår sjåfør.

– Nei da, svarer vi, med hjertet over brysthøyde.

Saken fortsetter under bildet.

TUNNEL: Her kan de Øystein Pedersen og de andre ansatte gå trygt fra messebygget til kontorer, verksted, oppredning og fjell, i tilfelle snøras.

TUNNEL: Her kan de Øystein Pedersen og de andre ansatte gå trygt fra messebygget til kontorer, verksted, oppredning og fjell, i tilfelle snøras.

Ole Palmstrøm

Knuste foten, men klarte å finne hjelp

Kanskje er det lydene som gir denne følelsen av uro – trykket av kompressorer og vifter, knuseverk og hjullastere – eller er det landskapet? Omgitt av sprengt fjell, dunkel belysning og gammeldags maskinverk dekket av steinstøv, virker alt tidløst.

Eller som et pust fra et østblokkland.

Øystein Pedersen letter opp stemningen med historier fra da han var yngre, som da kollegene konkurrerte om å kjøre raskest nedover gruveveiene. Toyotaen passerer en pram med påhengsmotor et par hundre meter over havet, vår mann forklarer at fjellet også brukes til lagringsplass. Så peker han på et spøkelse av en maskin:

Et seks-sju meter høyt knuseverk som ikke lenger er i bruk, men ser ut som det er blitt en del av fjellet, som Dovregubben selv.

Saken fortsetter under bildet.

DOVREGUBBEN SELV: En gang på 70-tallet fikk en arbeider knust foten sin i dette maskineriet, men klarte å komme seg ut av grovknuseren og overlevde. I dag er maskinen nesten blitt en del av fjellet.

DOVREGUBBEN SELV: En gang på 70-tallet fikk en arbeider knust foten sin i dette maskineriet, men klarte å komme seg ut av grovknuseren og overlevde. I dag er maskinen nesten blitt en del av fjellet.

Ole Palmstrøm

Alle på Stjernøya har hørt fortellingen om gruvearbeideren som satt fast foten i maskineriet i den gamle grovknuseren, men med knust fot klarte å holde på bevisstheten, komme seg ut av maskineriet og varsle om hjelp. Dette var på 70-tallet og mannen overlevde – bare én gang har en arbeider mistet livet i gruvedriften her, da vedkommende kom i klem i en maskin.

– Vi har ikke hatt sånne hendelser i min tid, forsikrer Øystein Pedersen og slår av tenninga.

Fra fjell til steinpulver, som i tobakksrøyk

Vi skal inn i en heis på størrelse med et bøttekott og opp til kontrollrommet i en produksjonshall omtrent halvveis oppe i fjellet. Der sitter prosessoperatør Torstein Kjellmann foran et kontrollpanel som ikke lenger er i bruk, i dag styres alt via dataskjermer. Bak ham henger kalenderpiken Rasa Cassandra, under henne ei hylle av glass som gir utsikt ned til et samlebånd med stein.

Vi ser også munningen av flere hundre meter lange sjakter bygd inn i fjellet.

Torstein Kjellmann lener seg tilbake i kontorstolen, tar kaffekoppen og forteller om hvordan stein svære som bygninger ender opp som pulver så fint som partiklene i tobakksrøyk, så det kan brukes i glass, porselen og keramikk, i maling og glava-isolasjon.

Saken fortsetter under bildet.

KONTOR I FJELLET: Prosessoperatør Torstein Kjellmann styrer arbeidet i steinknuseranlegget inne i Nabbaren via skjermer.

KONTOR I FJELLET: Prosessoperatør Torstein Kjellmann styrer arbeidet i steinknuseranlegget inne i Nabbaren via skjermer.

Ole Palmstrøm

Kort sagt skjer det hele slik: Stein bores og sprenges løs fra fjellet, fra dagbruddet i sommersesongen og inne i fjellet hele året. Steinen sprenges på ny og føres i de nevnte sjakter ned i produksjonshallene, der massene blir plukket opp og knust, i flere omganger, til partiklene maksimalt er 145 millimeter i diameter.

Først da kan steinen gå videre til oppredningsverket, hvor den tørkes, knuses igjen, siktes, males ned til 0,5 millimeter i diameter og blir utsatt for store magneter som trekker ut jern og andre uønskede stoffer. Til slutt sitter bedriften igjen med den reneste nefelinsyenitt, selve gullet, i ulike kvaliteter. Disse fylles i siloer i utskipningen, den største tar 7.000 tonn, før det skipes ut som bulk, det vil si i løsform, eller i store sekker på paller.

Saken fortsetter under bildet.

PENSJONIST: Ole-Johan Olsen har jobbet på Stjernøya siden 1976 og stepper fremdeles inn på enkeltvakter. Til høyre ser du en dispenser med ørepropper.

PENSJONIST: Ole-Johan Olsen har jobbet på Stjernøya siden 1976 og stepper fremdeles inn på enkeltvakter. Til høyre ser du en dispenser med ørepropper.

Ole Palmstrøm

Å tømme do inne i fjellet

Torstein Kjellmann peker på skjermene foran seg og forklarer hvordan grovknuser og kornknuser styres digitalt, men at erfaringen fra manuelt arbeid kommer godt med. Selv har han jobbet 41 år inne i fjellet, og vi lurer:

– Er det gøy å sprenge?

– Den første gangen så, sier en pensjonert kollega som nettopp er kommet inn den provisoriske døra. Han heter Ole-Johan Olsen, har jobbet på Stjernøya siden 1976 og blir fremdeles tilkalt når bedriften trenger et ekstra skifts hjelp.

– Hva er det aller mest spesielle du har opplevd her inne?

– Det må være å tømme dassen, sier Olsen. Rundt hjørnet står et toalett i et kassestort rom med dør, uten vindu. Toalettet tar imot det hele i en pose som automatisk sveises sammen når den er tilstrekkelig fylt. Posen er til alle tider blitt tømt manuelt.

– Før tømte vi den ikke før den var helt full, vi klarte nesten ikke å bære den til lastebilen. Og hvis du ikke klarte å laste, hva skjedde da? Da fikk du den rett i hodet, ja.

Ole-Johan Olsen krøller øynene i et smil. Prosessoperatør Torstein Kjellmann nikker megetsigende.

– Vi som jobber her, har i grunnen alltid lurt på hvor innholdet i de posene tømmes.

Saken fortsetter under bildet.

HEISEN: Den er liten som et bøttekott, og brannluka i taket er enda mindre. Da vi tok heisen opp til en av produskjonshallene i fjellet, stoppet den opp et øyeblikk, men industrimekanikeren ringte på hjelp og bevarte roen. Utenfor heisen henger en hjertestarter.

HEISEN: Den er liten som et bøttekott, og brannluka i taket er enda mindre. Da vi tok heisen opp til en av produskjonshallene i fjellet, stoppet den opp et øyeblikk, men industrimekanikeren ringte på hjelp og bevarte roen. Utenfor heisen henger en hjertestarter.

Ole Palmstrøm

Et landskap av maskiner

På veggen henger en dispenser med noe som ser ut som godteri, men det er ørepropper. Disse trengs både i fjellet og i oppredningen, der støyen er påtrengende. For å komme inn i oppredningens kontrollrom må vi vike for et reisverk av maskiner, søyler, spaker og tromler, og en vegg av lyd.

I kontrollrommet sitter Åsmund Balandin i en stressless av skinn, han har jobbet på Stjernøya i 40 år og synes han fortjener en behagelig stol. Prosessoperatøren tilbringer dessuten hele skift sittende i denne, bare avbrutt av jevnlige turer ut i maskinlandskapet for å hente ut prøver av nefelinsyenitten og sjekke at maskinene går som de skal.

Det er derfor brillene hans, vanlige optikerbriller til skjermbruk, har vernepolstring rundt øynene.

Møter 64-åringen folk på fest og de spør hva han driver med, er han glad for å fortelle.

Saken fortsetter under bildet.

I FABRIKKEN: Prosessoperatør Øyvind Balandin sitter foran skjermene i oppredningen, det mange vil kalle fabrikken.

I FABRIKKEN: Prosessoperatør Øyvind Balandin sitter foran skjermene i oppredningen, det mange vil kalle fabrikken.

Ole Palmstrøm

– Jeg må ha lov til å skryte av jobben min. Dette her er hjertet av produksjonen på Stjernøya. I dette bygget lager vi alt det stoffet som skal selges, sier Åsmund Balandin, han går av med pensjon om halvannet år.

Noe vil han savne, men ikke å bli influensasyk på en fredag når båten til fastlandet ikke går før søndag kveld. På hverdager følger «Nefelin V» arbeidstidene til både morgen- og kveldsskift, men i helgene ligger den til kai.

– Det betyr også at det ikke er noe særlig å bli uvenner her på Stjernøya, vi har jo ingen fluktmulighet, sier Øystein Pedersen fra sidelinja.

Han smiler.

– Jeg bruker å si det sånn: «De trenger ikke være bestevenner med alle, de som skal klare å jobbe her».

Saken fortsetter under bildet.

MASKINLANDSKAPET: Slik ser det ut i oppredningen, hvor du stadig må bevege deg med bøyd rygg.

MASKINLANDSKAPET: Slik ser det ut i oppredningen, hvor du stadig må bevege deg med bøyd rygg.

Ole Palmstrøm

Kunnskapen som kommer med erfaring

Rundt et langbord på verkstedet, et platå over sveiseforheng og arbeidsbenker, sitter en gjeng gutter og menn. Guttene til venstre, mannfolka til høyre – den nye og den gamle generasjon Stjernøya.

Nede på gølvet er en egen avdeling for bilreparasjon, det har vi sett før, men så er det alle disse maskindelene som ser ut til å høre hjemme på en romstasjon. Øystein Pedersen viser oss en femti-seksti år gammel steinutskiller, eller vindsikt, som han sier tilhører møllekretsen – nå snakker vi fagspråk. Vindsikten er tatt ut av produksjon for vedlikehold, og er av en svimlende stor verdi.

Det er det greit at mekanikerne har spesialkunnskap nok til å reparere eller sveise til nye deler.

Øystein Pedersen er redd den kompetansen forsvinner ut fra Sibelco hvis bedriften i for stor grad kjøper inn tjenester framfor å finne løsninger selv. Han er også opptatt av at kunnskap ikke skal gå tapt i glipen mellom ny og gammel generasjon industrimekanikere – det skillet vi så rundt bordet.

Han skynder seg å presisere:

– Vi har fått så mye kjekk, fin ungdom ut her – vi er heldige!

Saken fortsetter under bildet.

SPESIALARBEID: Industrimekaniker Kristian Barstad setter opp kulelageret til en av maskinene på verkstedet på Stjernøya.

SPESIALARBEID: Industrimekaniker Kristian Barstad setter opp kulelageret til en av maskinene på verkstedet på Stjernøya.

Ole Palmstrøm

Kaviar og egg på skiva, om du er heldig

Kokkene i messa er også glad i ungdommen, som de av og til må ta seg litt ekstra av. Til alle tider har en arbeider eller tre mistet morgenskiftet på Stjernøya fordi de ikke har rukket båten. Sykefraværet ligger på fem-seks prosent her, der man ofte sier at èn prosent skyldes beliggenheten.

– Forsover du seg, kan du ringe og bestille matpakke fra kjøkkenet. Da gjelder det ikke å ha lagt seg ut med kokka, sier Beate Mannsverk og smiler bredt:

– Har du oppført deg bra, får du kaviar og egg på skivene. Har du oppført deg dårlig, blir det brunost!

Mannsverk er sjefskokk på Stjernøya og har god trening i å mette munner. Hun har foret på fem barn hjemme, og har sammen med ektemannen over 60 nieser og nevøer – se for deg konfirmasjoner i den familien. Nå er det lunsjtid på Stjernøya og hun legger hjemmelagde kjøttboller i stålbeholdere sammen med Lise Taraldsen Høy. Taraldsen Høy er 28 år og studerer økonomi, men har hatt ulike vikariater på Stjernøya siden hun var 15 - det ligger til familien. Både faren hennes, søstera, en tante og en onkel har tjent sine kroner i gruvebedriften.

– Det er sånn det er på Stjernøya, folk får jobbene sine i arv, kommenterer Øystein Pedersen.

Saken fortsetter under bildet.

PÅ KJØKKENET: Vikar Lise Taraldsen Høy og sjefskokk Beate Mannsverk kjenner arbeiderne på Stjernøya. Gruvefolket vil ha kraftmat og ingen porsjonskontroll.

PÅ KJØKKENET: Vikar Lise Taraldsen Høy og sjefskokk Beate Mannsverk kjenner arbeiderne på Stjernøya. Gruvefolket vil ha kraftmat og ingen porsjonskontroll.

Ole Palmstrøm

Har alt på øya, også røykdykkere

Han har forsynt seg godt av lunsjkakene og skryter av maten – den også. I messekjøkkenet går det gjerne i tradisjonsmat som koteletter og kålstuing. Pizza og taco serveres til nød til kvelds.

– Stjernøya er en konservativ bedrift, slår Øystein Pedersen fast, og uttrykker ørlite bekymring for at ledelsen ikke helt følger med i tiden.

– Det konservative og det nøkterne henger gjerne tett sammen. Men folk på nattskift må kunne få lov til å ha TV på kontrollrommet – det har tidligere vært en kamp å få lov til å ha radio på jobb.

Én ting er den hovedtillitsvalgte likevel fornøyd med, og umåtelig kry over: Alle arbeiderne på Stjernøya, såfremt de har fagbrev, får samme lønn – det mener Øystein Pedersen er ganske så unikt. Han er også glad for at alle de ulike yrkesgruppene er ansatt i bedriften, ikke leid inn. Det betyr at Sibelco så å si er selvforsynt med fagkunnskap på øya, med alt fra prosessoperatører og industrimekanikere til renholdere og helsesøster.

– Vi har til og med røykdykkere og eget førstehjelpskorps her. Det betyr at vi ikke trenger å hente hjelp på land. Vi kan løse utfordringene våre selv.

Nefelin-pionerene: – Ikke noe Klondyke

Ute i Lillebukt, med utsikt mot sundet, står en byste av en mann ved navn Gunnar Schjelderup. Han var en gang direktør ved Christiania Spigerverk, og den som fikk dollartegn i øynene da han hørte at nefelinsyenitt var funnet på Stjernøya.

Saken fortsetter under bildene.

VERDIFULLT STEINSTØV: Etter andre verdenskrig kom den kommersielle interessen for nefelinsyenitten på Stjernøya. Her henter Øystein Pedersen ut pulverisert mineral fra et rør i fabrikken.

VERDIFULLT STEINSTØV: Etter andre verdenskrig kom den kommersielle interessen for nefelinsyenitten på Stjernøya. Her henter Øystein Pedersen ut pulverisert mineral fra et rør i fabrikken.

Ole Palmstrøm

HØYKVALITET: Nefelinsyenitten finknuses og foredles til flere forkjellige kvaliteter, til ulikt bruk. Her ser du Matrix 350 med en halv millimeter kornstørrelse, som brukes til vindusglass.

HØYKVALITET: Nefelinsyenitten finknuses og foredles til flere forkjellige kvaliteter, til ulikt bruk. Her ser du Matrix 350 med en halv millimeter kornstørrelse, som brukes til vindusglass.

Ole Palmstrøm

Allerede i 1840 hadde tyske geologer oppdaget det relativt sjeldne mineralet på naboøya Seiland, men først over hundre år senere, etter andre verdenskrig, kom den kommersielle interessen. Norsk industri skulle reises over hele landet og geologer fant nefelinsyenitt på Stjernøya, enda renere enn på Seiland. I 1959 sendte direktør Schjelderup sine ingeniører i land på øya, det ble satt opp bygninger og montert maskiner for prøveproduksjon, og sommeren 1961 var driften i gang, men ikke uten problemer: Gjentatte ganger de første årene ble bygninger og anleggsutstyr feid på sjøen av voldsomme snøras, og det var heller ikke lett å selge råstoffet. Men Gunnar Schjelderup slo tilbake mot all pessimisme. Dette skrev han i et leserbrev til redaktøren av Finnmarksposten i 1959:

«Det er delvis uttrykket ´Klondyke`i Deres artikkel som får meg til å sende disse linjene. Husk at Klondyke har fått et litt dårlig ord på seg – det var e kraftig boble som brast etter noen få år. Vi vil helst ikke ha Klondyke, men heller en trygg og varig bedrift av langt mindre størrelsesorden.»

Saken fortsetter under bildet.

BESTEFAR PEDERSEN: Dette er Sedolf Pedersen, bestefaren til Øystein og fagforeningsformann i 1965. Sedolf Pedersen skrev i sin tid et langt dikt om gruveetableringen under fjellet Nabbaren. Ett av versene går slik: "Kong 'Nabbar' likte det mindre og mindre, at Spigerverket begynte å grave i hans indre. Min rikdom synes å være i fare, men det skal nok jeg vite å forsvare."

BESTEFAR PEDERSEN: Dette er Sedolf Pedersen, bestefaren til Øystein og fagforeningsformann i 1965. Sedolf Pedersen skrev i sin tid et langt dikt om gruveetableringen under fjellet Nabbaren. Ett av versene går slik: "Kong 'Nabbar' likte det mindre og mindre, at Spigerverket begynte å grave i hans indre. Min rikdom synes å være i fare, men det skal nok jeg vite å forsvare."

Privat

Da kronprinsen og kronprinsessen var på besøk

Og sånn er det blitt, selv om gruvebedriften har skiftet navn og eiere flere ganger – fra Norsk Nepheline til Elkem Spigerverket og videre til North Cape Minerals, fra 2010 Sibelco Nordic, under belgiske eiere.

Det har vært både oppturer og nedturer for gruvedriften, og Øystein Pedersen dveler gjerne ved det første. I administrasjonsbygget, på omvisningens siste post, stopper han opp ved en plakett med innskripsjonen «HKH kronprins Harald» og «HKH kronprinsesse Sonja». Datoen er 6.10.1972, en tid Stjernøya ble beskrevet som et industrieventyr for norske Elkem.

Saken fortsetter under bildet.

ROJALT BESØK: I 1972, i den tida norske Elkem eide gruvebedriften på Stjernøya, kom daværende kronprins Harald og kronprinsesse Sonja på besøk.

ROJALT BESØK: I 1972, i den tida norske Elkem eide gruvebedriften på Stjernøya, kom daværende kronprins Harald og kronprinsesse Sonja på besøk.

Ole Palmstrøm

I dag leverer gruva nefelinsyenitt til alt fra Vest-Europa og Russland til Indonesia, India og Australia, og bedriften har planer om å bore og sprenge og knuse i et produksjonstempo som gir folk arbeid i 80 år til. I en sak om Stjernøya skriver TV2 at nefelinsyenitten i Nabbaren tilsvarer verdier på 1.500 milliarder kroner, nok til å finansiere 365 operahus.

Øystein Pedersen vil ikke sette noen prisantydning på fjellet, men tar oss med innom personalsjefens kontor, hun som setter verdi på hver enkelt medarbeider. Foran et Stjernsund i blått, grått og hvitt – en spektakulær kulisse – sier Mai Danielsen kontant:

– Det er helt uaktuelt at ikke lønna skal være lik, uansett yrkesgruppe. Det er bare sånn det må være.

Saken fortsetter under bildet.

PÅ KONTORET: Mai Danielsen er personalsjef på Stjernøya. Hun og hovedtillitsvalgt Øystein Pedersen er hundre prosent enige om at alle yrkesgrupper i bedriften skal ha lik lønn.

PÅ KONTORET: Mai Danielsen er personalsjef på Stjernøya. Hun og hovedtillitsvalgt Øystein Pedersen er hundre prosent enige om at alle yrkesgrupper i bedriften skal ha lik lønn.

Ole Palmstrøm

Hjem til sine

Enkelte arbeidere på Stjernøya ser sjelden dagslys, selv når mørketida er over. Når sola står opp, har morgenskiftets menn og kvinner gått inn i gruva, og når de går ut igjen, har sola gått ned.

Nå tappes bukta for sollys og hjemskyssen står klar. Øystein Pedersen går mot kaia – langsomt, for å rekke flere historier. Han har ennå ikke fått fortalt om reindriften på øya, om konflikter og samarbeid, eller om totalforbudet for alkohol på øya – bedriften kan ikke ha promille rundt livsfarlige maskiner.

Arbeiderne går på autopilot inn i «Nefelin V», her er faste plasser og kutyme for å sove. De som bor i Alta, båtens siste stopp, tilbringer to timer og tjue minutter på fjorden hver eneste arbeidsdag. Kanskje skal de hjem til familiene sine nå, som oss, de skal ut av bobla. For når vi klapper til kai, føles det som om vi har vært langt, langt borte.

I en helt annen verden – noen vil kalle det et industrieventyr.

STORE VOLUM: Øystein Pedersen foran funksjonærvaktbilen foran siloene foran fjellet på Stjernøya. Gruvebedriften på Stjernøya driver industri i mektig natur.

STORE VOLUM: Øystein Pedersen foran funksjonærvaktbilen foran siloene foran fjellet på Stjernøya. Gruvebedriften på Stjernøya driver industri i mektig natur.

Ole Palmstrøm

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
07.03.2019
09:03
10.04.2019 20:37