Øystein gir seg som tillitsvalgt: – Hvis du ikke får sove, klarer du det ikke

Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

Jan-Erik Østlie(foto)

En lørdag tidlig i februar er Øystein Pedersen på årsmøte i klubben med det prektige navnet Stjernøy Nefelinarbeiderklubb. Han er 59 år.

I 20 av dem, omtrent en tredel av livet, har han ledet arbeiderne i Sibelco på Stjernøya utenfor Alta, hvor det ligger ei gruve inne i fjellet.

Der jobber prosessoperatøren, maskinføreren og bergsprengeren, elektrikeren, industrikemanikeren, renholderen og messekokken.

Øystein Pedersen har vært tillitsvalgt for rundt åtti av dem, men denne lørdagen er det slutt.

Han takkes av med pokal og gylne ord, han er kledd i sin fineste Mariusgenser og fortsetter feiringen med revy og fest i hjembygda – alt føles bra.

Mandagen derpå sitter han foran pc-en og melder seg ut av ulike messenger-grupper han har vært med i som tillitsvalgt. Da slår vemodet inn.

Det er nesten som en kjærlighetssorg.

I noen øyeblikk er alt glemt: prikkingene i armer og bein etter tøffe forhandlinger, den sviende følelsen når en kollega er misfornøyd med et resultat, følelsen av at hjertet slår knute på seg av alles forventninger, redselen for å dø av et infarkt.

PÅ JOBB: I denne tunnelen kan Øystein Pedersen og de andre ansatte på Stjernøya gå trygt fra messebygget til kontorer, verksted, oppredning og fjell, i tilfelle snøras. Bildet ble tatt da Arbeidsmanden besøkte Sibelco i 2019.

Ole Palmstrøm

Tillitsvalgt og lokalpolitiker for Ap

Vi møter Øystein Sedolf Pedersen på en brun pub i Oslo i forbindelse med et møte i Arbeidsmandsforbundet.

Mellomnavnet har han fra bestefar Sedolf, den første av tre generasjoner menn som viet hele sitt arbeidsliv til Stjernøya og verdiene inne i fjellet.

Sixpencen er på, det er Øysteins varemerke i forbundssammenheng og han er ikke ferdig ennå.

Riktignok har han gitt seg som hovedtillitsvalgt og konserntillitsvalgt i Sibelco, men han sitter fremdeles i NAFs forbundsstyre og i bransjerådet for bergverk.

Det skal han gjøre fram til forbundets landsmøte i 2027.

– Jeg er spent på om jeg kommer til å holde engasjementet oppe når jeg ikke er tillitsvalgt lenger, sier han.

Han har også gitt seg som leder for Talvik Arbeiderlag, men sitter fremdeles i styret.

– Du prøver å fase deg ut og gjøre deg overflødig?

– Ja, sier han og smiler. Skjønt, akkurat det ser det ut som han gjør hele tida – smilerynkene har malt et vedvarende mildt uttrykk i det ellers glatte ansiktet.

Han prater melodiøst, dempet og varsomt, som om han er vant til ikke å støte noen.

Det gjør han også når han svarer på det vanskelige spørsmålet om hvorfor han sluttet som tillitsvalgt.

BLÅTIME: Ut fra det 700 meter høye fjellet Nabbaren hentes mineralet nefelinsyenitt. Her mørkner det av dag på Stjernøya, hvor Sibelco Nordic driver gruve.

Ole Palmstrøm

Hvorfor han sluttet

– Er det én ting jeg har vært opptatt av i alle år, er det at jeg ikke skal holde på plassen som tillitsvalgt. Men det er ingen som har kommet og krevd vervet, begynner han.

– Men hvorfor akkurat nå?

– Det har over tid vært mer slitsomt å være tillitsvalgt. Jeg vet ikke om det er alderen min eller om diskusjonene er blitt litt annerledes …

Han tapper fingrene på mobilen, åpner og lukker knappen på skinnetuiet den ligger i. Snakker om endringer og omstillinger i bedriften, hyppige utskiftninger av ledelse og utydelige strukturer til han ser blikket til journalisten og skjønner at han selv er utydelig.

– La meg si det sånn: Jeg vet hvor godt jeg har kunnet gjort det som tillitsvalgt tidligere. Jeg har hatt det så mye bedre enn det er nå. Nå er det på tide at yngre krefter slipper til, som ikke vet noe om hvordan det har vært før.

Han puster ut.

– Men det er ikke bare det som er grunnen. Det er en tid for alt. For første gang på så mange år, skal jeg ikke ha ansvar for noen. Det har nok – ganske ubevisst – vært … mye.

Møtte kona da han var 17

Han vokste opp i Talvik ved Altafjorden med fiske og fotball, fire søsken og foreldrene Ottar og Øifrid.

Øifrid var kokk på sykehjemmet i bygda, og jobbet med renhold og i messa på Stjernøya en periode. Ottar gikk i sin far Sedolf sine fotspor og jobbet i gruva.

Sånn skulle det også bli for Øystein.

Han valgte maskin og mek. på videregående skole, men droppet ut etter ett år, han ville heller bygge glassfiberbåter. Så ble det nedgang i fisket i Alta, Øystein fikk mindre arbeid og slo til på en vikarstilling på Stjernøya. Han var 19 år.

– Og der har jeg vært siden. Det er helt utrolig! Men vet du hva som er enda mer utrolig?

Øynene lysner.

– Jeg fikk kjæreste da jeg var 17, og vi er gift ennå!

Hun het Sissel, var 14 år og veldig pen, syntes Øystein. Mens han forteller, går Time after time med Cyndi Lauper over anlegget på puben og det kunne ikke passet bedre: 59-åringen er tilbake i danselokalet i Talvik for 42 år siden der han så the love of his life.

Hun var av den lavmælte og tilbakeholdne typen. Det likte Øystein.

– Siden har hun vært sjefen i forholdet, sier han og krøller øynene. – Hun har sagt fra når det er noe, men har latt ubetydeligheter gå.

De har tre barn sammen, de er nå 32, 30 og 22 år. Sissel er utdannet møbelsnekker og har laget trapper til hus – hun har sin egen karriere.

– Men hun har ofret mer enn meg. Hun har vært raus, sier Øystein.

Dele seire, men være syndebukk

Som tillitsvalgte flest har han reist mye. Døgn etter døgn på hotell, hver uke et nytt sted, ofte med henvendelser dag og natt.

– Etter hvert lærte jeg meg å ikke ta telefonen på kveldstid og i helger, jeg har heller bedt folk sende en mail. Mange ringer impulsivt og faller fra.

Øystein har vært gjennom flere nedbemanninger.

– Når du får en telefon fra en som ikke er fornøyd … Det er tungt. Du tar det på dine egne skuldre.

Han har vært opptatt av å dele seire, men ta ansvar for nederlag. Har brukt ordet «vi» når det har gått bra og «jeg» når det har gått dårlig.

– Det er kanskje en mannsting – å ikke skylde på noen, men bære det selv?

– Jeg opplever at du snakker om et stort press. Kan du beskrive det presset?

Han tenker lenge.

– Det er vanskelig å sette ord på det der. Når det har vært sånn i så mange år, legger du til slutt ikke merke til det. Men en kar sa til meg: «Når du begynner å svare folk på en annen måte enn du pleier, da er du på grensa». Jeg har gjort det, og jeg har sagt unnskyld. Det er ikke meg å være ufin med folk.

Han vet én ting:

– Hvis du ikke lærer deg å ventilere – hvis du ikke får sove om natta – da klarer du det ikke.

– Lytt til legen

Dem som har levd noen år, vet at stress kan gi fysiske utslag. Øystein har ikke kommet utenom.

Han har opplevd å komme hjem fra lønnsforhandlinger, glad for resultatet. Så har nedturen kommet.

– Jeg har sittet på en uteservering i Oslo og plutselig mistet følelsen i en arm eller et bein. Det har prikket og prikket og jeg har måttet sitte der til jeg har kunnet bevege meg igjen.

For fem år siden ble det dramatisk.

– Jeg hadde hatt noen tøffe saker, det var for mye som skjedde og jeg havnet på overvåking på akutten. Jeg trodde det var noe med hjertet.

Øystein går ikke videre inn på episoden, men vil si dette til andre med mye ansvar:

– Jeg tok ikke den anbefalte sykmeldinga den gangen. Mitt råd er å lytte til legen.

Det var ikke noe galt med hjertet hans.

– Jeg hadde nok en anelse om hva det var som feilte meg, men spurte ikke. Hvis jeg hadde fått stadfesta at det var stressrelatert, hadde jeg følt på skam.

– Hvorfor skam?

Han retter på seg selv, bruker ordet «pinlig».

– Jeg liker egentlig ikke ordet skam, vil ikke dømme andre med helseplager.

– Men du dømmer deg selv?

– Ja, jeg har alltid tenkt: «Det her løser du. Det her fikser jeg». Og: «Du er ikke syk før du går på krykker».

GAMLE DAGER: Øystein har mellomnavnet sitt fra bestefar Sedolf, den første av tre generasjoner menn som viet hele sitt arbeidsliv til Stjernøya og verdiene inne i fjellet.

Sibelco Nordic avd Stjernøy

– Alt var bedre før

Dette er variasjoner over et budskap Øystein er vokst opp med. «Har du feber, kan du være hjemme, hvis ikke kan du dra på skolen» fikk han høre av foreldrene.

Øystein og Sissel har selv sendt unger ut gårde når de har sagt de ikke er bra.

– «Du får prøve» sa kona mi til sønnen en gang han var dårlig. Etter 500 meter på skole­veien ringte guttungen og ba om å få snu. «Nei, du får bare prøve», sa kona mi igjen. Da han kom på skolen, ble han sendt hjem av læreren.

Øystein ler, han liker denne historien, det er noe med den ansvarsfølelsen han mener det skulle vært mer av i dagens samfunn.

– Da jeg begynte i arbeidslivet, var det tydelige forventninger til meg fra arbeidsformannen – hadde vi en femminutters pause, var det en femminutter, ikke mer. Det er annerledes i dag. Jeg vet ikke om det er moralen eller hele samfunnet som har forandret seg. Men jeg har funnet ut at jeg bare må akseptere det.

– Akseptere det, sier du – men du mener egentlig at alt var bedre før?

– Ja, det må være lov å si at mye var bedre før.

Styre fabrikken og tørke kjøtt

Han er utdannet industrimekaniker – alt han ville, var å jobbe med nevene. Han ble tillitsvalgt fordi den daværende klubblederen på Stjernøya sluttet og ingen ville overta vervet hans.

Øystein tok ansvar. Han kunne jo ikke la den tradisjonsrike klubben gå til grunne.

Siden har han jobbet halve arbeidstida som tillitsvalgt og resten på gølvet, det vil si på verkstedet på Stjernøya.

Han elsker å jobbe med motorer, men mekanikerjobben er tung, så nå har han tatt fagbrev som prosessoperatør.

Blir det som han vil, får han resten av arbeidslivet sitte foran dataskjermer og styre alt som skjer når nefelinsyenitt skal foredles til ulike kvaliteter.

Og når han kommer hjem fra jobb, har han fri. Han kan slå av telefonen om han vil – og gå ut i garasjen.

– Se her, sier han og viser fram et bilde av en rose i metall han har smidd selv.

Den har forseggjort foldede kronblader, kunne vært en arbeiderpartirose, men var en gave til kona på morsdagen.

– Jeg har en garasje fullt av verktøy, mekanikk og utstyr til å holde på med trearbeider. Dessuten kan jeg lage sylte og boknafisk, røyke laks og tørke kjøtt. Så jeg har nok av hobbyer å fylle fritida med.

PÅ VERKSTEDET: Øystein er utdannet industrimekaniker. Her er han på verkstedet til Sibelco.

Ole Palmstrøm

– Verdighet for alle

Da han nylig la ut en post på Facebook om avskjeden som tillitsvalgt, kom det mange kommentarer:

«En sterk, klok og tydelig tillitsvalgt». «En fantastisk diplomat, du er hel ved». «Din innsats er meislet i marmor, gamle kamerat». «Du har bygget en god klubb og organisasjon, derfor har du en god arvtaker».

Dette er noe av det Øystein tar med seg videre. Han vet han kommer til å savne å si sin mening og være med på å endre ting.

– Jeg har tross alt fått være med på å utvikle en bedrift gjennom 20 år, sier han.

– Hva er det viktigste du har lært som tillitsvalgt?

Han svarer med en historie om da han og sønnen, den gangen en guttunge, var på tur i hovedstaden. De gikk over brua mellom busstasjonen og Oslo S. Der satt en rusmisbruker og ba om penger.

Sønnen så på faren og lurte på om han kunne få gi mannen noe. «Ja, sa Øystein, på én betingelse: at du ser ham øynene, prater med ham og ønsker ham en god dag.»

Det gjorde sønnen. Da de to litt senere gikk over brua igjen, satt rusmisbrukeren der fremdeles. Han henvendte seg til Øystein: «Er du faren til den gutten?»

«Ja», svarte Øystein.

«Det var en fin gutt», sa mannen. Takknemligheten sto i øynene hans.

– Vi må ta folk på alvor, uansett. Det har noe med verdighet å gjøre. Jeg endret syn på mye da jeg kom inn i Arbeidsmandsforbundet, sier Øystein.

Han vet at han i 20 år har vært mye borte fra barna. Han vet også at han har tatt med seg verdifulle ting hjem.

– Jeg har lært mye om solidaritet og respekt for andres hudfarge, legning og livssituasjon gjennom fagbevegelsen. Disse verdiene har jeg prøvd å gi videre til barna mine.

BLIR FLERE OSLO-TURER: Alt fagforeningsarbeid er ikke over for Øystein Sedolf Pedersen. Han sitter fremdeles i forbundsstyret og i bransjerådet for bergverk.

Jan-Erik Østlie