Renholdere tvinges til å jobbe tunge dager: – Ingen kan leve sånn

Camilla Yndestad

camilla.yndestad@lomedia.no

– Dette er en kampdag for renholderne, og må ikke på noen måte forveksles med en kake- og kosedag. Det er på en måte renholdernes 1. mai – og da må du markere det, sier Naemy Trandum Aasen.

Hun er renholder og hovedtillitsvalgt i Eir Renhold.

Nylig var hun gjest i Arbeidsmandsforbundets podkast «Podcasten for Arbeidsfolk», der hun åpenhjertig deler sine tanker om renholdernes dag og hva som er viktig for renholderne i dag.

I episoden trekker hun fram spesielt to ting: Heltid og dagtid.

– Det er en trend at renholderne ikke skal synes. Du må være på jobb i fem-sekstiden om morgenen og fram til andre folk begynner på jobb rundt åtte-ni. Og så skal du komme tilbake på ettermiddagen når de andre går fra jobb, sier Aasen, og legger til:

– Som renholder skal du på en måte ikke ha noe liv ved siden av jobben. Det er et av problemene. Vi må ha mer renhold på dagtid, og renholderne skal synes. Det skal være et kvalitetsstempel at det er en renholder der.

Markeres for 29. gang

Renholdernes dag blir i år arrangert for 29. gang.

Det hele startet med en fredelig protestmarsj blant vaktmestere i Los Angeles 15. juni 1990. Da demonstrantene sluttet rekker for å krysse ei gate, gikk politiet løs på dem med batonger. Flere ble såret.

Aasen legger ikke skjul på hvordan hun mener dagen bør feires:

– Med kamprop! Jeg anbefaler alle å gå ut i gatene og vise støtte til en yrkesgruppe som fikk støtte under pandemien – men ikke så mye ellers. Det er veldig viktig, sier hun.

Anbud og pris

I podkasten forteller Aasen om arbeidstid og anbud, noe hun mener er grunnen til at det er flere deltidsstillinger i bransjen. 

Hun trekker fram at mange renholdere ikke orker kabalen med jobb morgen, ettermiddag og kveld. 

Selv starter Aasen på jobb kl. 6 om morgenen, men har til gjengjeld ettermiddagene og kveldene fri. 

– Jeg kunne aldri hatt en jobb der jeg ville få ødelagt hele mitt sosiale liv, sånn som vi ser at trenden er i ferd med å bli nå. Jeg har sovende barn på et rom, liksom. Det er ingen som kan leve sånn, sier Aasen.

Selv tror hun situasjonen har med anbudsprosessene å gjøre. Bedriftene blir presset på pris, og som renholder kan du jobbe raskere dersom det ikke er andre der.

– Om man skal banke på kontordører og spørre om de som sitter der ønsker renhold, så må personen flytte seg. Om det er snakk om mange sånne kontorer, så blir det jo en del minutter – som igjen kan presses på pris, sier Aasen.

Hun legger til at hun som tillitsvalgt har fått flere henvendelser fra renholdere om at de jobber i deltidsstilling fordi de har valgt bort jobb på morgenen eller ettermiddagene for å ha et sosialt liv.

– Men da kan de egentlig ikke leve av jobben sin. Da blir det sånn at man må velge. Det er en absurd situasjon, sier hun.

Ikke lenger applaus

Selv tror Aasen at man som renholder kanskje går litt stille i gangene. Hun trekker fram hvordan det var under pandemien, da renholderne var blant yrkesgruppene som ble applaudert.

Nå har applausen stilnet.

– Da var antibac-dispenseren og renholderen det viktigste man så da man gikk inn et rom. Det var det som gjorde at man følte seg trygg. Nå er det mer sånn «ah, jeg hører den støvsugeren i bakgrunnen når jeg skal være på det Teams-møtet mitt», sier Aasen.

I podkasten legger hun vekt på viktigheten i jobben som renholderne gjør, og trekker en parallell til bygg- og anleggsbransjen.

– En snekker som jobber med å ferdigstille et boligfelt, ville aldri bli ansatt midlertidig i tre år, eller ha en 87, 63 prosents stilling. De ville heller ikke fått beskjed om at «det bråker sånn i nabolaget, dere må ta hensyn til dem sitter på hjemmekontor», sier renholderen, og legger til:

– Det er ingen andre yrkesgrupper som har det sånn – og det er derfor denne kampdagen er så viktig, for å få fram så elementære ting.