«Taper», sa mobberne på skolen. Nå har vekter Tina (31) ledet et helt landsmøte fra dirigentbordet

MERETE HOLTAN GARTE

merete.holtan.garte@lomedia.no

– Jeg har tenkt mye på om jeg skal fortelle om dette, sier hun.

Vi har avtalt å møte henne på en kafé i Oslo sentrum, et par uker før Arbeidsmandsforbundets landsmøte. Hun kommer inn døra med kvikke skritt, et åpent smil og en uforbeholden klem, broren hennes har fortalt at lillesøsteren er «sosial og omgjengelig, blid og positiv».

– Sa han ikke noe mer? spør Tina etter en ti minutters prat. Hun har fortalt om dirigentrollen hun skal ha på Arbeidsmandsforbundets landsmøte, tatt fram en flittig brukt notatblokk og Einar Gerhardsens «Tillitsmannen», en slags bibel i praktisk organisasjonsarbeid. Forberedelser er alt, mener Tina, og vi spør om hun var like pliktoppfyllende på skolen.

Det er nå hun nøler.

– Nei, broren din sa ikke noe mer. Bare at du er lojal, har god humor, en hel del rettferdighetssans og er en god mor.

– Da var han snill med meg, begynner Tina.

– Skolen var … veldig trøblete. Det var mange som gjorde det utrivelig for meg. Jeg hadde det ikke bra.

Holder landsmøtet i sine hender

31-åringen er rak i blikket. Hun har bestemt seg for at dette er en historie hun vil fortelle, hun har den tross alt med seg hver eneste dag – som tobarnsmor og som samboer hjemme i Trondheim, men også som Securitas-vekter med en stadig voksende mengde verv som tillitsvalgt og oppgaver innenfor Arbeidsmandsforbundet og LO.

Da vi møter henne, står hun foran en massiv oppgave på forbundets landsmøte i mai. Sammen med tre andre skal hun bytte på å sitte på dirigentbordet oppe på scenen, foran en sal fylt med 180 delegater fra avdelingene og landsstyrets medlemmer, dessuten funksjonærer, journalister og gjester.

Derfra skal hun lede forsamlinga gjennom dagsorden og handlingsprogram, det som bestemmer hva forbundet skal styre etter de nærmeste fire årene, og sørge for at alle forslagene blir presist presentert. Samtidig skal hun fange opp nye forslag fra salen og få med seg utfallet av stemmegivningen i hver eneste sak – her gjelder det å ha tunga rett i munnen.

– Og være godt forberedt! gjentar Tina. – Jeg skriver mitt eget manus, og må velge de rette ordene. Det er mange som er på sitt aller første landsmøte, og jeg må kunne forklare alt så folk forstår. Samtidig skal ikke vi dirigenter undervurdere folk.

Hun virker så sikker. Slik har det ikke alltid vært. Det var på nære nippet hun ga opp skolen.

– Nettopp derfor er det nok ekstra viktig for meg å mestre de oppgavene jeg tar på meg nå.

Saken fortsetter under bildet.

STÅLKONTROLL: Tina Rønning utførte dirigentrollen med ro, oversikt, presisjon og en liten dose humor på Arbeidsmandsforbundets landsmøte i mai. Her sitter hun sammen med dirigentkollega Frank Toks og landsmøtesekretær Thinesha Kugathasan.

Øyvind Aukrust

Ikke en del av håndballgjengen

Tilbake til en barneskole i Trondheim på slutten av nittitallet: Tina Marita, som stort sett bruker navnet Tina, hadde en del venner, men følte seg likevel ikke trygg i skolegården.

Alle jentene spilte håndball på den tida, men Tina var ikke noe god i ballspill og følte seg ikke som en del av gjengen. Isteden spilte hun i korps, og trivdes i starten, men følte seg etter hvert utrygg også der.

Isteden søkte hun seg til ei yngre nabojente og en kompis med cerebral parese. Kanskje var dét nok til å sette i gang kommentarene – denne lille annerledesheten.

– Kompisen min ble nok også mobbet, men brydde seg ikke så mye. Så da hakket de på venninna hans isteden, og det var meg. Dessuten var jeg nok litt stor i kjeften som barn, og glad i å opptre og snakke i forsamlinger.

– Fortsatte du med det?

– Nei, det slutta jeg med. Jeg hadde hele veien venner, og er i voksen alder veldig takknemlig for de vennskapene. Men de stygge kommentarene jeg fikk satte seg i kroppen og ødela selvfølelsen min i lang tid. Jeg ble veldig usikker.

Helsefagarbeider Astrid (29) var en mobber: – Som ny måtte du «ta eller bli tatt»

For seint for selvfølelsen

«Taper». «Du burde vært død». «Du er stygg». «Du er tjukk». «Du er en hore».

Slike kommentarer var det Tina fikk. Selv sier hun at mobbingen ikke «var så veldig alvorlig, men ødeleggende».

– Det ble ikke tatt tak i.

– Ikke hjemme heller?

– Nei, pappa bodde i Mexico i en periode, han og mamma var skilt, og mamma mente at det å stå i det vonde ville gjøre meg sterkere. Jeg ba om å få slutte i korpset og om å få bytte skole, men fikk ikke lov før mellom barneskolen og ungdomsskolen. Da byttet jeg miljø, men det var for seint.

– For seint for hva da?

– For selvfølelsen. Det vonde gjorde meg ikke sterkere – det var vanskelig å trives noen plass når jeg hadde med meg de kommentarene. Jeg var borte fra skolen i lange perioder. Det kostet for mye å overvinne egen angst for å møte de som hadde sagt stygge ting.

Mobbing fører til ødelagte liv og milliardkostnader for samfunnet

Vendepunktet: – Jeg måtte klare det

Det er vanskelig å forstå at Tina Rønning har vært den jenta. Med nedslått blikk, ute av stand til å være på skolen eller gjøre skolearbeid. Uten selvfølelse og trygg jord under føttene.

Hun snakker så rett fram, uten å nøle og med en munterhet i det trønderske toneleiet. Det er lett å fange blikket hennes, hun skjuler seg ikke lenger.

På ungdomsskolen fikk hun et lite fotfeste med nye venner – blant annet søkte hun seg til et fellesskap som drev med musikk og begynte å kle seg mer radikalt. Men vendepunktet kom først da Tina var nesten ferdig med den obligatoriske skolegangen.

– I midten av tiende klasse bestemte jeg meg plutselig. Jeg sa til meg selv at jeg måtte klare å stå i siste halvdelen av skoleåret for å komme inn på videregående. Og det klarte jeg.

Saken fortsetter under bildet.

NÅ FØLER HUN MESTRING: Tina Rønning er vekter i Securitas med en stadig voksende mengde verv som tillitsvalgt og oppgaver både innenfor Arbeidsmandsforbundet og LO. Den selvtilliten kjent hun ikke på da hun gikk på skolen.

Øyvind Aukrust

– En eneste lang fest

Likevel ble det folkehøgskole først. Tina kom inn, selv om hun egentlig var for ung – Fredly folkehøgskole åpnet ei luke for en liten gruppe. Hun gikk på musikk og drama, uten å gjøre det spesielt bra, ifølge henne selv.

Men hun fikk endelig hjelp.

– Jeg begynte hos en psykolog, og fikk snakke mye med en rådgiver på skolen. Nå fikk jeg håndtert en del av de traumene jeg hadde med meg. Jeg måtte forholde meg til det synet jeg hadde hatt på meg selv gjennom mange år, som et trøblete barn og ei skolejente ingen likte. Plutselig så jeg at det var mulig å være den folk sa fine ting til.

Et raskt smil.

– Jeg hadde vært så selvdestruktiv. Nå begynte jeg å tenke positivt.

Etter folkehøgskolen gikk hun videregående skole.

– En eneste lang fest! utbryter Tina begeistret. Hun var på skolen i skoletida og jobbet på Rimi på Heimdal på ettermiddagene, før moroa startet på kveldene.

– Og karakterene?

– Jeg gjorde nok ikke så mye skolearbeid, men fikk et ålreit karaktersnitt likevel, og det var så givende å se at jeg fikk til ting! Det er artig å føle på mestring.

Ville bli politi

Mestringen ga mersmak, Tina var bestemt på at hun skulle klare seg, også økonomisk.

Da hun kjøpte sin første leilighet på Byåsen som 19-åring, var hun stolt. Etter kort tid fikk hun seg kjæreste. De flyttet sammen og fikk Birk da Tina var 22. To år etter kom Odin.

– Det var planlagt, jeg ville bli mamma. Men hvis du spør vennene mine i dag, vil jeg ikke tro de tenker på meg veldig som mamma.

Det kan vi forstå, ut ifra lista over arbeidsoppgaver og verv. 31 år gammel er Tina Rønning vekter i Securitas, men også tillitsvalgt i Securitas i Trondheim og regiontillitsvalgt i Trøndelag. Hun sitter som sekretær i Arbeidsmandsforbundets avdeling 8, som dekker Midt-Norge, og er med i bransjerådet og tariffrådet for vektere. Hun er også leder av ungdomsutvalget til LO i Trøndelag, og med i LOs regionråd.

Hvordan havnet hun over denne papirbunken, med dette ansvaret? Egentlig ville hun bare bli politi. Moren hennes jobbet på fabrikk hvor hun skrudde sammen vaskekoster, mens faren var tekniker og jobbet med brannforskning, så det var ikke hos foreldrene hun hentet inspirasjon til yrkesvalget.

– Det var vel den der klisjeen om at jeg ville være en del av et fellesskap hvor jeg kunne hjelpe andre. Jeg ville bidra til samfunnet, forklarer Tina.

… men politifolka var så arrogante

Hun ville tjene penger og tok et år som vekter før politiutdanninga. I det yrket skulle hun bli.

– Men jeg er en dårlig kjøpesentervekter, sier hun og ler. – Jeg var ikke så tøff som jeg hadde trodd.

Som vekter på et kjøpesenter skal du være i stand til å håndtere all slags mennesker, også kriminelle og rusede, og du skal rykke kontant inn når noe skjer. Men Tina var mest glad i å stå og snakke med de som solgte Sorgenfri-bladet, Trondheims svar på =Oslo – de hadde så mye interessant å fortelle.

Hun var ikke like glad i å gå i konflikt, og skalv i stemmen når hun måtte stoppe tyveri. Etter et halvt år med høy puls la hun politidrømmen vekk. Også fordi hun så politifolk i aksjon og syntes de var arrogante, både overfor henne som vekter og folk flest.

– Det var ikke kolleger jeg ville ha, sier hun kontant.

Jobber i en gammel ubåtbunker

I dag jobber Tina som vekter på Arkivsenteret Dora i Trondheim, som foruten å arkivere dokumenter fra statlige, regionale, kommunale og private aktører inneholder et bibliotek med lesesal. Betonglokalene ble under 2. verdenskrig brukt til å bunkre opp ubåter, og Tina er fascinert både over bygget og dets besøkende.

– Jeg sitter i resepsjonen, og dit kommer stort sett bare trivelige mennesker, som slektsforskere og andre med en historie å fortelle.

Det synes at hun trives. Men egentlig er hun sjelden der.

– Jeg er ikke fast frikjøpt til tillitsvalgt- og organisasjonsarbeid, men er lite på jobb. Jeg prøver hardt å få hatt på meg uniform èn dag i uka.

Å lære på den harde måten

Et årsmøte i avdeling 8 for noen år siden: Tina Rønning er sekretær i avdelingen og utpekt til å være dirigent for årsmøtet for andre gang. Hun ble tillitsvalgt i Securitas etter et knapt år på jobb, og har lært om fagforeningsarbeid på den harde måten: ved å kaste seg ut i det.

Hun har sagt ja til alt hun trodde hun ikke kunne, som å holde 1. mai-appell på Orkanger, en appell som like før ble omgjort til en hovedtale på 30 minutter. Som blyfersk tillitsvalgt ringte hun distriktssekretær Pål Sture Nilsen hver gang hun sto fast, og fikk etter hvert spørsmålene i retur, i et velfungerende forsøk på å få nybegynneren til å finne ut av det selv – brått satt Tina og leste Hovedavtalen etter at ungene hadde lagt seg.

På sitt første landsmøte satt hun i redaksjonskomiteen uten å ha peiling på mandatet – hun kunne da ikke mene noe om innsendte uttalelser foran forbundslederen og andre topper? Jo da, det kunne hun – motet steg og kunnskapen fylte seg opp.

Men på årsmøtet i avdeling 8 ble hun litt for ivrig.

– Vi skulle behandle et forslag om å bli færre styremedlemmer, og jeg mente litt for mye om akkurat det spørsmålet. Så jeg nevnte nok noe om de økonomiske fordelene fra dirigentbordet.

Etter møtet tok nestleder i avdelinga henne til side i en mild korreks. Tina ler:

– Jeg tabba meg ut der. Som dirigent må du legge til side det personlige engasjementet.

Lærer ungene om fordelingspolitikk med pålegget

Når dette intervjuet leses, har Tina gjort jobben sin på Arbeidsmandsforbundets landsmøte. Hun har tatt i bruk alt hun nå vet kreves av en dirigent:

Urokkelig ro, skuddsikre forberedelser og uangripelig nøytralitet.

Gutta hennes på åtte og seks år, Birk og Odin, følger på sett og vis med fra Trondheim. Tina er skilt fra faren deres, men har ny samboer, og familiekabalen går opp selv om mor er mye på reise.

Nå forklarer Tina hvorfor hun tror vennene hennes ikke først og fremst ser på henne som mamma:

– Det er veldig viktig for meg å være engasjert i noe annet og større enn meg selv, også for ungenes skyld.

Hun har tidligere vært aktiv i Arbeidspartiet og forklarer Birk og Odin gjerne et og annet om fordelingspolitikk med pålegget på frokostbordet. Eldstemann har bitt på politikk-agnet og regnet ut at han slipper å gjøre lekser etter sjuende klasse om det blir regjeringsskifte om to år og Ap går inn for leksefri skole.

– Før jeg skulle hit i dag, spurte den yngste hva jeg skulle gjøre i Oslo. Jeg svarte at jeg skulle på møte igjen, og han spurte: «Hva slags møte?» «Jeg skal forberede meg på noe viktig jeg skal gjøre i mai», svarte jeg, og fortalte om hvor mange som skal være i salen og at alt vil bli direkteoverført på TV og sendes på internett.

Tinas øyne får en ekstra glød. Stemmen skrus et hakk høyere.

– Da så jeg at han var litt stolt.

Saken fortsetter under bildet.

FORBILDE: – Det er veldig viktig for meg å være engasjert i noe annet og større enn meg selv, også for ungenes skyld, sier Tina Rønning, som har to gutter på åtte og seks.

Øyvind Aukrust

– Nå gir alt mening

Hun synes selv det er en tillitserklæring å bli spurt om å være ordstyrer på Arbeidsmandsforbundets landsmøte.

– Det hjelper på selvfølelsen, sier Tina med et nytt, raskt smil, før hun samler sammen Gerhardsen-boka og sin egen notisblokk.

– Det som skjedde meg i skoletida, gjorde meg selvsentrert og selvdestruktiv, og jeg klarte ikke skolearbeidet. Men den gangen var jeg alene. Jeg gjorde alt for meg selv, og hadde ikke noe godt selvbilde. Nå er det annerledes. Hvis jeg ikke forbereder meg nå, gjør jeg landsmøtet dårlig for alle. Det jeg gjør, betyr noe for andre!

Hun tar en slurk av kaffen – Tina har bedt om at vi kan møtes på et sted med svart kaffe, helmelk og tariffavtale.

– Etter at jeg klarte å løfte blikket og se at jeg kan spille en rolle for andre, begynte jeg å tørre mer – og jobbe hardere. Alt gir mer mening. Nå gjør jeg ikke ting for meg selv, men for fellesskapet.