«Jan Egil! Margrethe! Tove Cecilie!» Navneoppropet er i gang. Hovmesteren har samlet alle servitørene før det hele braker løs. I kveld skal 761 gjester få deres fulle oppmerksomhet. Fellesforbundets landsmøtemiddag arrangeres i bankettsalen.

I kveld står det 47 navn på lista til hovmester Sandra. Bare fem av dem er fast ansatt i banketten. Resten er ringevakter. De fleste av dem faste sådanne. Tove Cecilie Isaksen jobber her på nittende året. Hun har vært i bransjen i snart 37 år. Tove Cecilie smiler og vifter med vippene:

– Jeg er bare litt eldre enn Madonna. Og jaggu tror jeg hun holder seg like godt også. For er du ikke rask på labben og har tempoet i orden i dette yrket, forsvinner du fort.

– Det er ikke for sinker, sier frilansservitøren.

Oslo Plaza har over 270 ansatte. I banketten jobber det 12 fast ansatte servitører. Denne kvelden har hotellet kalt inn over 40 av sine faste ringevakter på jobb. Mange av dem møter hverandre ofte på jobb, mens andre ikke har sett hverandre på lenge. Et og annet nytt fjes forekommer også.

Tove Cecilie har valgt å jobbe som tilkallingshjelp fordi hun setter pris på den friheten det gir. Hun jobber tilsvarende en 50 prosents stilling på Plaza.

– Jeg klarer meg økonomisk. Vi har prosentlønn her og vi deler. Friheten er mye verdt, for jeg liker å reise, sier hun mens hun skuer utover den store salen, hvor kollegene hennes surrer som bier.

Valget har vært klart for Tove Cecilie, men hun er også tydelig på at det har både fordeler og ulemper å ikke være fast ansatt. Det handler om tilhørighet, lojalitet og ytringsfrihet. Hun har ikke vært sykmeldt på over 20 år. Men tempoet har sin pris. For noen år tilbake ble Tove Cecilie 50 prosent ufør.

– Det er klart. Jeg har ingen kontrakt. Jeg føler at jeg har en sterkere lojalitet til Plaza enn omvendt. Det er flere ting jeg ville tatt opp om jeg hadde vært fast ansatt, men så tenker jeg: Hold munn, Tove Cecilie. Du vet aldri. Jeg har ikke den tryggheten de faste har. Og om jeg ikke er i form, så går jeg jo på jobb uansett, dersom jeg står på vakt. Jeg får ingen penger de første to ukene om jeg blir syk. Det er klart det er en ulempe, sier hun.

Men Tove Cecilie Isaksen har vært ringevakt så lenge, at hun likevel har opparbeidet seg en god ansiennitet ved hotellet.

I kveld skal salen dekkes med 71 bord. Tove Cecilie er én av fire gruppeledere som skal sørge for at alt sklir smidig på plass. Hennes servitører samles og får instrukser: «Dukene først, fra øverst til nederst, store kniver, det mangler salt og pepperbøsser, de må samles inn, slik at vi får nok.»

«Og husk: Baren stenger halv to», roper hovmesteren.

– Det er et veldig hyggelig miljø her. Folk tar vare på hverandre, sier Tove Cecilie.

Og det ser ut som hun har rett. Folk prater og skravler mellom slaga. Klemmer, hilser, ler, forteller historier, klapper på hverandre, knuffer og tøyser, mens de nakne kalde bordene forvandles til vakker stemning. Servitørene i svarte drakter og hvite skjorter yrer rundt, og nesten alle ser ut til å vite hva de skal gjøre. Det trilles og bæres, glass, blomster, lysestaker. Servietter brettes, menyer legges korrekt, det telles. Alt mens lysene blinker i rosa og blått, og musikken ljomer utover: «Come together!!!» Gamle Beatles-låter slår nok an i kveld. Maskineriet er godt smurt. I løpet av en times tid er salen klar. Tove Cecilie sjekker bordene sine. Går over og retter på tallerkener og sjekker linjer, før hun trekker seg tilbake til kjøkkenet.

For der venter resten: Flere hundre flasker vin skal åpnes, og fire servitører skjenker cognac så fort de edle dråper kan renne – 500 avec skal være klare om litt. Tiden for avspark nærmer seg.

Noen tar en røykepause, andre en matbit før det braker løs. Bordfordelingen henger på veggen og hovmesteren står i døra inn til bankettsalen: «Gjestene går inn NÅ!» Servitørene står tett i tett på rekke. «I dag er det viktig at dere går ut på midten og inn gjennom sidedørene, ellers blir det kollisjoner. Klare?!» Én etter én marsjerer de inn med tre og fire vinflasker i hendene.

Du skal ha både smidighet og godt humør i jobben som servitør. Det går i et forrykende tempo bak kulissene mens Fellesforbundets delegater og middagsgjester koser seg ved bordene.

Tove Cecilie har pugget navn og opprinnelse på vinen. Smak og drue.

– Det er alltid noen som skal vite hva de drikker. Men her er de kanskje mer opptatt av mengde?

Og hun fikk rett der, klagene kom som vanlig. Det ble for lenge mellom hvitvin og forrett. Tomme glass er ikke populært. Men det er de som bestiller som bestemmer. Étt glass til forretten. Champagnen fikk de før de kom inn. Det går bedre med rødvinen, tre glass til hovedretten. Det betyr tre runder med skjenking. På kjøkkenet løper kokkene rundt og sklir mellom benkene.

– Sjekk bordene deres, roper kjøkkensjef Britt: – Tøm sauseterrinene. Vi trenger retur!

Jan Egil Molidalen smiler rolig. Han er tillitsvalgt for servitørene på Plaza.

– De feilberegna litt. Dette er arbeidsfolk, de er glade i saus. På mitt bord gikk det fire sauseterriner på ni stykker. Bare én dame og resten mannfolk, vet du.

– Husk at det er våre egne vi har her i kveld. Det er vårt forbund. Og det er bare å melde seg inn, oppfordrer han kollegene med et stort smil.

Det er tid for avec. Servitørene har løpt i flere timer allerede og stemningen i det trange kjøkkenet skifter en anelse. Bestillingene hagler inn. Skjenkerne har bommet litt på Baileys’en. Det går ikke fort nok, og noen blir irriterte.

«Kom det som en overraskelse at det var mange gjester her i kveld eller», smeller det fra én av dem. Han som skjenker ignorerer kommentaren helt og holdent. Skjenker stødig videre. Oppi alt de har å gjøre er de likevel omsorgsfulle, og stadig flere spør meg, den fremmede i flokken: – Har du har fått noe å drikke? Har du fått deg noe mat?

De puster ut når underholdningen er i gang. Det betyr pause. Før de skal rydde salen til dansegulv.

Rundt midnatt tar Tove Cecilie av seg den svarte uniformen. Hun har hatt fire vakter på rappen. Nå vil hun bare krølle seg sammen i sofaen og kose med katta. Før det er på’n igjen. Neste jobb er hos Rederiforbundet.