Ali-B

Med få unntak har Mats Roger aldri slåss. Han har fått seg et par på trynet, men han har aldri stått i slagsmål. Ikke på ordentlig. Det er ikke dermed sagt at Mats Roger bøyer hodet i skam og unnskylder sin tilstedeværelse hver gang en brutus skulle glemme de sosiale kodene for orden og oppførsel. Han kan fint klare å irettesette vedkommende verbalt, men det blir som regel med det. Mats Roger er, med Dylan Morans ord, ikke en fighter, men en bleeder. Dessuten er det en søtere voldsakt – en mer kreativ en, om du vil – å pisse i ølglasset til vedkommende mens han er på dass, skal vi tro vår venn.

Men mang en god mann har virkelig funnet gleden i en real slåsskamp. Menn som man av ulike grunner bør beundre, menn som Hemingway og Wergeland, takket sjelden nei når anledningen bød seg. Mats Roger er tydeligvis ikke en slik.

Da Tom André plantet knyttneven i Mats Rogers vakre fjes, skal han angivelig ha sagt «Hva er dette for no’a?» før han la på sprang. Tom André så brutal ut, og erfaring viser at en ikke kan snakke en vilter okse til fornuft. Så Mats Roger ble pissredd og løp fortere enn han noen gang har løpt forut. Det som gjør historien enda morsommere, er at Mats Roger på veien traff en syklist som syklet hanm til byen — fordi han overbeviste den stakkars syklisten om at «Tom André er etter meg». Syklisten hadde full forståelse.

Den andre gangen Mats Roger fikk seg en karamell, var på et utested i Hamar. Ved et uhell skumpet han ut pilsen til en fyr som syntes det var morsommere å dele ut knyttnever enn å ta imot unnskyldninger. Idioten endte opp med hodet stuck i en søppelkasse i gågata. Det var ikke Mats Rogers valg, men gode venner tåler ikke at urett rammer andre. En slik Arnulf Øverlandsk holdning skal venner berømmes for. En av dem – en som fløy på tre nynazister alene en natt, fordi «…det er ikke riktig at de skal stå å ‘heile’ i gata mi» — var også med den tredje gangen Mats Roger fikk seg en på trynet. Det var i Barcelona, og knyttneven — stor som en fotball — kom overraskende og traff Mats Roger midt på kjeften. Fortumlet karet han seg over gata, mens kompisen ble stående igjen og skrike: «Come on!!!». Det var seks mot én. Kompisen gikk i bakken, men reiste seg og fortsatte å brøle. Det var over på et øye-blikk. Plutselig kom politiet, og overfallsmennene løp av gårde inn i natten. Så der sto Mats Roger og spyttet blod, mens han prøvde å få med seg hva politiet hadde å si. Det var ikke enkelt, for kompisen spratt rundt – gira og glad – og avbrøt politimannen med å si: «Fy faen, Mats Roger! Det kjennes godt å få seg en på trynet en gang iblant». Det er forfriskende og oppvekkende. Konkret, håndfast og ærlig. Chuck Palahniuk hadde en god del gode poenger i boka «Fight Club», som filmen av samme navn er bygget på. Vold løser ingen problemer. Det er rett i 99 prosent av tilfellene. Men noen disputter, gjerne de tåpeligste, kan rett og slett ikke løses med ord.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 6/2011)