Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Begrepet heter «stay on-bonus». Det er ikke vanskelig å forstå logikken bak ordningen. Når en bedrift opplever turbulente perioder vil ettertraktede ansatte med viktig kompetanse være de første til å finne seg tryggere jobber. Mottrekket fra virksomhetens styre kan da være å tilby disse personene en ekstra bonus for å bli værende. Det kan naturligvis vise seg å være helt avgjørende for å sikre arbeidsplassene og bedriftens framtid.

Noe mer vanskelig er det å akseptere at toppledere skal tilbys tilsvarende bonusordninger. Toppledere er i utgangspunktet høyt lønnet fordi det er en krevende og ansvarsfull stilling. I alle andre deler av samfunnet er det også forventet at ledere både skal føle en viss grad av lojalitet og gå foran som gode eksempler.

Da det i vinter ble kjent at 18 ledere i SAS fikk en halv årslønn ekstra for å bli værende i flyselskapet, skapte det sterke reaksjoner. Dette skjedde samtidig med at andre SAS-ansatte måtte akseptere lønnskutt og arbeidsplasser forsvant for å redde selskapet fra konkurs. I sommer var det toppledelsen i oppdrettsselskapet Cermaq som ble belønnet for å ha stått i jobbene i en krevende periode for selskapet. Hovedeier er staten ved næringsminister Trond Giske som ikke ble informert om bonusene.

Toppledere mener som alle andre at de fortjener hver eneste krone de tjener. Det som skiller toppledere fra andre er at de også helt oppriktig føler at de fortjener veldig mye mer enn andre, og at de i tillegg til lønna er riktig med bonuser som skal stimulere dem til å gjøre en enda bedre jobb. Troen på bonuser er dermed en erkjennelse av at de ikke yter optimalt hvis de bare får en topplønn. Og de syns det er helt riktig at de får enda en bonus når hverdagen blir så krevende at de må yte enda litt ekstra.

Det er ingen grunn til å bestride at det er krevende å være leder. Og styreleder Bård Mikkelsen i Cermaq forstår ikke kritikken mot «stay on-bonusene» når ledelsen har gjort en så utrolig god jobb. Det er som Birken og Grenaderen på en gang, sier Mikkelsen ifølge Aftenposten. Og er det noe toppledere vet så er det hva som kreves for å bedrive idrett på høyt nivå. At de har tid og overskudd til å trene så mye og konkurrere, har alltid forundret meg.

Men det er enda mer fascinerende å lytte til den velkjente argumentasjonen fra Mikkelsen. De har jo jobbet ekstra hardt og vært spesielt flinke. De har med andre gjort det alle ansatte prøver å gjøre hver eneste dag. Men hos toppledere skal det utløse bonuser. Hvordan er det de tenker? Hva slags selvbilde er det de har av seg og sine leder-kolleger? Samtidig har jeg alltid lurt på om de virkelig tror på sine egne argumenter. Det er skremmende hvis svaret er ja.