Rjukans to hus

Tekst og foto: Jan-Erik Østlie

«Gjør sosialismen til Eders religion og dette hus til Eders tempel, Eders helligdom, Eders skattkammer» – sånn lyder det i Lars Kjelstadlis prolog da Folkets Hus, eller Rjukanhuset, ble åpnet fredag 10. oktober 1930 og feiret tre dager til ende. Allerede dagen etter, lørdag 11. oktober, skrev redaktør Knut Dalastøl i Rjukan Arbeiderblad en sang til melodi av den russiske folkesangen Stenka Rasin. De to første versene går sånn:

«Dette huset vårt skal være
Samlingssted for frie menn,
som blant disse barske fjelle
kjemper sosialismen frem.

Arbeidsmann og arbeidskvinne,
Dette huset vårt skal bli,
et symbol og samlingsmerke
under all vår kamp og strid.»

Men verken historien om Rjukan Folkets Hus eller arbeider- og industribyen Rjukan starter her og med dette huset.

Maleri av Rjukans grunnlegger Sam Eyde (fra Telemarksmuseet på Notodden).

La oss heller si at historien starter i 1903 da ingeniøren og gründeren Sam Eyde kjøpte Rjukanfossen og to år seinere stiftet Norsk Hydro på Notodden. Så gikk to nye år, vi var i 1907 og arbeidet startet med å omgjøre det lille tettstedet Såheim med et par små bondegårder til Rjukan by. I 1909 var Rjukanbanen klar med tog og jernbaneferge fra en sprekk under Hardangervidda og 200 km ut til havet.

Eyde var ikke aleine om å temme Rjukanfossen, sammen med forskeren Kristian Birkeland la han fossen i rør, omgjorde vannkraft til elektrisitet, trakk nitrogenet ut av lufta og lagde kunstgjødsel. Det kom rallare og anleggsarbeidere i tusentall, det første fagforeningstoget 1. mai 1908 var på 1500 mann og hadde parolen «8 timers arbeidsdag».

Rjukan- og Folkets Hus-aktivist Ton Nilsen viser fram en av fanesakene fra tidligere tider.

Det var på Rjukan Sam Eyde og Norsk Hydro i all sin faderlighet bygde en moderne by med arbeiderboliger med vannklosett allerede i 1912. Eller som Sam Eyde sjøl sa det: «Skal jeg få folk til å komme hit, skal jeg få folk til å bli her, skal jeg få folk til å trives, skal jeg få folk til å yte, må jeg bygge en by som er forut sin tid, enn moderne by.» Akkurat sånn tenkte Hydro på andre steder hvor de etablerte industri også og hvor det ikke var opplagt at noen i det hele tatt kunne og ville bo, som for eksempel i Høyanger. I Rjukan vokste arbeider- og fagbevegelsen med rekordfart.

Med tjærepapp foran vinduene

Lørdag 28. november 1908 ble det etter oppfordring fra Norsk Arbeidsmannsforbund avdeling på Såheim holdt et massemøte i Arnesens spisebrakke hvor det enstemmig ble vedtatt å bygge et lokale. 30. januar året etter ble det på et massemøte lagt fram tegninger med en kostnadskalkyle på 10.000 kroner. 14 november samme år var grunnarbeidene ferdig til en pris av 800 kroner, inkludert arbeidslønn og nødvendige materialer. Mesteparten var finansiert gjennom loddsalg. Huset for øvrig ble finansiert ved aksjetegning blant arbeiderne. Mer enn firehundre aksjer à fem kroner ble tegnet.

Det står litt igjen før Folkets Hus er klart til innflytting.

De enkelte fagforeningene i Rjukan ga tilskudd, og mye bygningsarbeid ble gjort på dugnad. 1. mai 1910 ble Folkets Hus i Arbeidergaten innviet før alle vinduene var på plass. Tjærepapp gjorde nytten. I 1911 fikk de kino i storsalen. Året etter startet byggingen av en tre-etasjers gård på nabotomta. Dette huset sto ferdig sommeren 1913 med kino i første etasje, og kontorer i andre og tredje. Inntektene fra kinodriften ble øremerket til et folkebibliotek i andre etasje.

Rjukan Folkets Hus rommer mange historiske skatter.

Men både biblioteket og Folkets Hus ble for smått. Det var ikke bare Sam Eyde som var skapende og visjonær på Rjukan i begynnelsen av forrige århundre. Allerede i 1917, året da den russiske revolusjon skapte håp hos en voksende arbeiderklasse verden over og frykt hos borgerskapet, kom tanken om å bygge et nytt Folkets Hus. Mens først i 1929 ble det alvor da redaktør Dalastøl i sin lederartikkel i Rjukan Arbeiderblad skrev følgende:

«Det at arbeiderne nå får sine lokaler flyttet fra en rønne i en bakgate til et pent og tidsmessig hus i byens sentrum ut mot hovedgaten, vil ikke minst ha sin betydning i oppdragende retning. Det vil gi arbeiderne økt selvtillit og selvaktelse samtidig som Folkets Hus i sin nye skikkelse vil ha de beste betingelser for å kunne bli byens sentrale samlingssted – et kultursentrum og samlingsmerke i arbeid for frihet og framskritt på Rjukan som vil kunne bli en mektig løftestang i vårt organisasjonsarbeid.»

Rjukan er en av landets stolteste arbeiderbyer. Her fra en tegning som befinner seg i Telemarksmuseet på Notodden.

Og dermed er vi altså tilbake igjen til Kjelstadlis prolog og Rjukanhuset – et hus som kostet nesten 600.000 kroner og hvor mesteparten ble betalt ved lån fra Norsk Hydro og Frydenlund Bryggeri – et hus som i sin funksjonalistiske prakt ble sammenlignet med Folkets Hus i Helsingfors.

Fred og fordragelighet

Men også i Rjukan, en i politisk forstand blodrød by, fikk raskt problemer med den økonomiske driften av sitt nye Folkets Hus. Midt på 1930-tallet måtte arbeiderforeningene overlate huset til Norsk Hydro som ikke var sene om å meisle vekk FH-emblemet på utsiden av bygget – en vond opplevelse for byens mest ihuga arbeiderklasse – og male om store deler av bygget innvendig. Nå skjedde også navneendringen fra Folkets Hus til Rjukanhuset. Arbeiderbevegelsens egne organisasjoner måtte leie sitt eget lokale av arbeidsgiveren Norsk Hydro – en arbeidsgiver som i tillegg hadde kjøpt konkursboet svært billig. Under krigen flyttet arbeiderbevegelsen tilbake til sitt gamle Folkets Hus i arbeidergata, mens Hydro opprettet et teknisk museum i Rjukanhuset.

Noe av den utvendige rehabiliteringen er ferdig, men mye gjenstår.

Etter krigen overdro Hydro igjen Rjukanhuset til fagforeningene på Rjukan, noen ombygninger ble gjort og økonomien var nesten som før: ganske anstrengt. Ja, det endte med at i 1989 måtte Tinn kommune overta et hus som da var svært nedslitt og utdatert. Prislapp: 3 millioner kroner. Kommunen har fram til dags dato rehabilitert huset for 15 millioner kroner, tilbakeført det nesten til sitt opprinnelige utseende, fått det definert som et regionalt kulturhus – og kanskje mest romantisk av alt: fått Rjukanhuset fredet.

Hjem igjen

Rundt 2011-12 begynte Tom Nilsen, leder av LO i Tinn, medlem av Skolenes Landsforbund og rjukanentusiast i særklasse sammen med noen andre med røtter i – og tanke for – arbeiderbevegelsen å sysle med ideen om å sette i stand det gamle Folkets Hus på Rjukan. Og som tenkt, så gjort.

Det opprinnelige Folkets Hus fra 1910 er i dag under rehabilitering og vil framstå i ny drakt til 1. mai 2016.

Huset er nå til full rehabilitering, byggestillaser dekker nesten hele utvendig fasade, og innvendig er det fullt kaos. Men 1. mai 2016 er planen at det skal stå fiks ferdig – så vel utvendig som innvendig.

– Vi har lånt 500.000 av Folkets Hus Fond, forteller Nilsen.

– Hva med pengene dere skylder Norsk Hydro da dere fikk tilbake Rjukanhuset etter krigen – er de tilbakebetalt?

– Hvem veit, svarer Nilsen smilende.

Tok sakene i egne hender

Tom Nilsen, som til daglig er samfunnsfag- og historielærer på Rjukan videregående skole, har sammen med Helge Songe skrevet en 15 siders brosjyre om historien til Rjukans to Folkets Hus (en brosjyre som denne artikkelen bygger mye av sitt materiale på).

Folkets Hus trenger også grundig innvendig ansiktsløfting.

Han skriver der at Folkets Hus på Rjukan har gått fra konsolideringens tid, med en bedehuslignende enkelthet via manifesteringens tid med gjennomslag for funksjonalismen til harmoniseringens tid, hvor samfunnshuset/kulturhuset tar plassen. Brosjyren avsluttes sånn:

«Det var aldri de veletablerte som trengte steder å samles. For dem lå alt til rette fra gammelt av. Bevegelsen Folkets Hus vitner derimot om behov som de etablerte og det offentlige ikke prioriterte, men hvor arbeidsfolk tok sakene i egne hender. Mot den stadige klatringen opp mot privat status står en sterk tradisjon av kollektivitet og solidaritet.»

Sangen til åpningsfesten av Rjukanhuset

Dette huset vårt skal være
samlingssted for frie menn,
som blant disse barske fjelle
kjemper sosialismen frem.

Arbeidsmann og arbeidskvinne,
dette huset vårt skal bli,
et symbol og samlingsmerke
under all vår kamp og strid:

Sosialismens røde fane
kneiser stolt fra merkestang
Dette merket skal oss mane
frem til alvorsdyst engang.

Denne fane skal vi heve
høit i dagens slit og strid
alt vi skimter morgenrøden
av en ny og bedre tid.

Smått om senn arbeiderhæren
bygget opp sitt felles hjem,
under motgang, slit og trengsel
vokste samholdstanken frem.

Mangen arbeidsdag er runnet
uti tidens store hav,
siden den gang Vestfjorddalen
første gang oss husly gav.

Men den glade anleggsrallar
minnes vi i dag med takk.
Hans arbeide, kamp og seire
grunnen til vår makt er lagt.

Også vi vil kampen føre
for arbeiderklassens rett,
slik at disse våre fedre
kjenne kan sitt folk og slekt.

Men ikveld vi kaster åket,
puster ut en liten stund,
nok en milepæl er plantet
på vor vei mot frihets land.

Kamerat, slutt broderringen,
lytt til tidens klokkeslag,
enhet-samhold, det er tingen
som gir kraft til tunge tak.

Her skal Rjukans fremtid bygges
op på brorskapstankens grunn
Sosialismens makt skal trygges,
dypt i folkesjelens bunn.

(Skrevet av Knut Dalastøl, melodi Stenka Rasin)