JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Bjørg Aftret, tidligere journalist i Dagbladet, har skrevet boka «Takk for dansen», ei bok om LO. Med undertittelen «Kvinneblikk på LO». Det siste skyldes at det egentlig er de to tidligere forbundslederne i NTL og FO, Turid Lilleheie (NTL-leder 1998-2010) og Oddrun Remvik (FO-leder 1992-2002) som snakker i denne boka – Aftret «ser» det hele gjennom de to eks-ledernes prisme og har sånn sett få – om noen – egne meninger. Det har imidlertid de to eks-lederne.

Noen – kanskje ganske mange – av dagens tillitsvalgte i LO vil nok si at de to har litt for mye på hjerte. Og at det de har å melde ikke bærer bud om særlig stor kjærlighet til LO. Tidligere LO-leder Yngve Hågensen har allerede meldt sånne synspunkter i opptil flere kanaler.

Jo da, boka – eller skal vi snarere si heftet (den er på under 100 sider) – er svært kritisk til mye av LOs indre liv. Og la meg si det med en gang, jeg er ikke av dem som mener at intern kritikk eller sjølkritikk vitner om liten kjærlighet til de man kritiserer – det kan snarere være tvert om. Ordtaket «den man elsker, tukter man» har sitt opphav i Bibelen, men kan være gangbar mynt likevel. Ikke alt som står i Bibelen er løgn, dikt og fanteri. Skjønt, la nå motivene bak synspunktene ligge – de er egentlig mindre interessante.

Det er særlig påstander om et urovekkende antall LO-toppers kvinnesyn, et syn som i verste fall grenser opp til seksuell trakassering, gubbevelde, en overdreven bruk av alkohol for å løse opp stemningen i trykkede situasjoner og et altfor nært politisk forhold til Arbeiderpartiet, som er kjernepunktene i kritikken. Samt en fraværende politikk på likestilling – også innenfor LOs kjerneområde: tariffspørsmål.

Lilleheie/Remvik anklager LO for å ha vært sinker på området. Ja, gammeldags og bakstreversk. De har 12 og 10 års fartstid som forbundsledere – det er klart de har en viss bakgrunn for egne meninger. De har akkurat som denne anmelder vært mange ganger på LO Stats kartellkonferanse på Gol – i litt uformelle kretser kalt grisefesten på Gol – de kan ha sett litt av hvert.

I boka legger de aldri skjul på hva de har sett, om bonger og badstuer, de legger aldri skjul på hva de mener – nei, de legger aldri skjul på at dette liker de dårlig. De mener også at de den gang da sa fra at sånn ville de ikke ha det, skjønt de innrømmer også at de kanskje var litt for unnvikende, litt for godtroende og servile. De skylder delvis på mulige sanksjoner og en innarbeidet «kultur» som sitter i veggene. Og manglende støtte, også fra andre damer i ledende stillinger og sentrale tillitsverv. Om disse forklaringene er formildende, kan sjølsagt diskuteres.

Mer problematisk blir argumentasjonen om så vel gubbevelde som kjønnsdiskriminering og seksuell trakassering når vi kommer til dagens LO, en virkelighet Lilleheie/Remvik ikke er førstelinjedeltakere i. For hva veit Lilleheie/Remvik om ståa nå? Det kan jo tenkes at noe av ugresset er luket bort. I hvert fall når det gjelder det indre liv. Politikken LO fører kan jo gud og enhver mann følge med på, det er jo ikke noe hemmelig ved den. Så får det bli deres påstand om den fortsatt utformes i lukkede rom der stort sett bare menn har adgang. Det er vanskelig å vite siden Aftret ikke har spurt noen andre om hvordan LOs politikk blir til. Ting kan jo ha endret seg, det hender de gjør det. Men ikke alltid.

Og her er vi ved et alvorlig ankepunkt ved dette heftet som en troverdig og slagkraftig tekst. Det er lov å være subjektiv, det er lov å skrive en pamflett hvor sterke meninger skal fram i lyset og opp fra kjellermørket – det er til og med både bra og nødvendig av og til å gjøre det sånn. Men som i stort sett mesteparten av journalistikk og sakprosa vil leserne se at de sterke meningene er prøvd mot de som antas ikke å dele dem – altså prøve å få de som er kritikkens skyteskive også til å uttale seg. Det kan jeg ikke se at Aftret prøver på. Jeg er hundre prosent sikker på at uansett hva de eventuelt ville svart på Lilleheies/Remviks kritikk, så ville det blitt en bedre tekst om de anklagede hadde kommet til orde. Og Aftret (og Lilleheie/Remvik) ville blitt så mye vanskeligere å avvise som kun løse kanoner på dekk. Samtidig imøtegåelse, kalles dette i journalistikken.

Så fins det stemmer som mener at en tekst som denne ikke burde vært skrevet, at dette er bare surmaget kritikk der det positive som de to tidligere forbundslederne må ha opplevd etter 22 år som topptillitsvalgte ikke er viet ett eneste ord. Sånne innvendinger er ikke relevante.

Det er fullt forståelig at de som settes under sterkest kritikk i Aftrets bok, de som har mest grunn til å føle seg truffet eller på andre måter føler seg forurettet, skulle ønske at det var skrevet en helt annen tekst. Men nå er det jo denne teksten som foreligger. Da er det aller beste man kan gjøre, tror jeg, å peke på de formelle svakhetene ved argumentasjonen, de manglende motforestillingene – men ellers ta innholdet og kritikken på det dypeste alvor. Ikke bli stum som østers, ikke tie det hele i hjel, men se om ikke Lilleheie/Remvik har et poeng eller tre. Og har de det, bør kanskje så mange som mulig i en av landets største organisasjoner – en organisasjon som på mange felt bør være et eksempel til etterfølgelse – brette opp ermene og få skuta ut i smulere farvann. Men det må bli en helt annen dans.

Les også:

• LO må ta et oppgjør med gubbeveldet, krever eks-forbundsledere