JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

En verden hvor kjærligheten er og ikke-er

Hanne Ørstavik:
Bli hos meg
Oktober 2023

Oktober

jan.erik@lomedia.no

Hanne Ørstavik har helt siden romandebuten med «Hakk» i 1994 vært en sterkt insisterende forfatter, både hva innhold og språk angår. Det er ikke tradisjonell storytelling som preger hennes romaner, men likevel presser hun på sin måte fortellingene på leseren – og fortellingene er ofte såre, følelsesladde, sensuelle og merket av mye eksistensiell tvil. Ørstaviks fortellere er ofte søkende, på leting etter lindring fra et liv som til tider blir i overkant for påtrengende – Ørstavik skyr ikke de store livsgåtene. Og hun har aldri svarene på dem, heldigvis, hun undersøker mer hva det vil si å være et menneske.

Årets roman «Bli hos meg» fortsetter på en måte der «ti amo» - jeg elsker deg – hennes forrige roman fra 2020, sluttet. Jeg-fortelleren befinner seg fortsatt i Milano hvor hun bor etter at hun ganske nylig har mistet sin mann, hennes store kjærlighet, forleggeren hun møtte på et bokarrangement og forelsket seg hodestups i. Skjønt, siden han er borte, reiser fortelleren også en del hjem til Norge for å se til sin 87 år gamle far. I tillegg foregår det en parallellhistorie om Judith som bor i Minneapolis i den nordamerikanske delstaten Minnesota. Denne historien ser ut til å være identisk med den romanen som jeg-fortelleren for tida skriver på. Det kan til tider være litt strevsomt å henge med på den episke linja her, men hvem har sagt at skjønnlitteratur skal være enkel og rettlinjet? Hvem har sagt at ikke leseren skal anstrenge seg litt?

Jeg-forteller er altså forfatter, og ligner sjølsagt en del på Ørstavik sjøl – vi begynner å bli ganske vant til den type litteratur nå. Faktiske personer som Knausgård og andre dukker da også opp i romanen. Jeg-fortelleren har imidlertid truffet en ny mann, en som er mye yngre enn henne – den forrige (og altså avdøde) var mye eldre. Her betyr alder tydeligvis ingenting, her er alder bare et tall. Den unge mannen, den nye kjæresten, er en dr Jekyll and Mr Hyde-type. Han er øm og omsorgsfull den ene dagen, nærmest et rasshøl med klart voldelige tendenser den andre dagen. Humørsyk som få. Og her er vi ved noe av romanens viktigste tematikk: vold i nære relasjoner.

Jeg-fortellerens far, han hun jevnlig besøker, var nemlig en voldelig mann under hennes oppvekst langt nord i Norge. Ikke bare var han voldelig mot sin datter, altså fortelleren, men også mot sin nå avdøde kone – fortellerens mor.

Denne volden, kjent, kjær og ganske nær fra mang en skjønn- og sakprosabok, blir det mesteparten av tankene til fortelleren kretser om. Hun trodde kanskje hun hadde bearbeidet barne- og ungdomstidas familievold fra Finnmark, hun flyttet tross alt derfra i slutten av tenårene, og nå er hun godt over 50 år. Men nei, under møte med sin nye, italienske kjæreste dukker det traumatiske opp igjen nesten med samme styrke. Verden er ikke en dans med kjærlighetens roser i umiddelbar nærhet, den er så mye, mye mer.

Og en sideeffekt av denne nesten besettende tankeprosessen rundt menns voldsutøvelse mot kvinner, reflekterer fortelleren også over det evige spørsmålet: Hvorfor drar jeg ikke bare min vei, hvorfor er jeg så bundet til en mann som noen ganger ikke vil meg vel? Dette er også et kjent fenomen fra så vel litteraturen og det virkelige livet – Ørstavik behandler det på sin måte.

Kanskje er det fordi hun møtte liten omsorg og kjærlighet som barn, at hun var mye aleine med bøkene sine og seg sjøl, at hun har et så sterkt behov for å bli elsket, sett og respektert uten særlige forbehold. Dessuten møtte hun altså sitt livs store kjærlighet som hun bare fikk noen få år med før han ble syk og døde. Hun mistet ham. Han ble ikke hos henne mer enn i noen få år, hun roper ut akkurat det som står på forsiden av denne romanen: Bli hos meg.

Det er i dette universet Ørstavik på sin særegne, insisterende måte drar oss lesere inn i. Vi blir en del av jeg-fortellerens lidelse, vi blir medlidende. Og forstår dermed mye mer av hva det vil si å være et menneske i et samfunn og et liv hvor kjærligheten både er og ikke-er. Dette må kunne sies å være noe av meningen med god skjønnlitteratur, og Hanne Ørstavik har igjen forstått hva det dreier seg om.

Annonse

Flere saker

Annonse