JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Trond Giske, den tidligere nestlederen i Arbeiderpartiet, var slett ikke politisk død – om noen skulle ha trodd det. Ved siden av at han nettopp har ferdiggjort en master i statsvitenskap, har han også rukket å gi ut ei sakprosabok. Om politikk, sjølsagt – det han har holdt på med i mesteparten av sitt voksne liv. Og Giske kan skrive, det er det liten tvil om. Skjønt, det har vel få kritisert ham for at han ikke kan heller. Det er nok andre egenskaper ved Giske som faller en del tungt for brystet. For eksempel om den politiske kursen han står for er liv laga – eller om den har noe i Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet å gjøre. Det mener utvilsomt hovedpersonen sjøl at den har, men her strides altså de politisk lærde. Dessuten er mange misfornøyde med sider ved hans privatliv, men det lar han ligge ukommentert i denne boka.

Denne anmeldelsen er ikke en polemikk mot hva Giske står for politisk. Det får andre ta seg av, det hører egentlig ikke hjemme i en omtale av ei bok. Denne boka er imidlertid som allerede antydet slett ikke fri for politikk – Giskes syn på virkeligheten generelt og Arbeiderpartiet og norsk politikk spesielt, fins både på og mellom linjene. Og han er langt ifra fornøyd med utviklingen i eget parti, og heller ikke i samfunnsvinklingen ellers. Disse to tingene høre nøye sammen. Giske er av dem som mener at det er sosialdemokratiet som har bygd Norge, og når det er krise i partiet – og det mener Giske det er – så er det også en stor ulykke for landet. Forskjellene øker, valgdeltakelsen minker. Folk er lei, og kanskje verst av alt i Giskes perspektiv: folk kjenner ikke igjen sitt kjære Arbeiderparti.

Og det er denne manglende gjenkjennelsen av det gode gamle Arbeiderpartiet som er den røde tråden i Giskes bok, og det han også forsøker å gi en medisin for. Partiet lytter ikke lenger, partiets tillitsvalgte er ikke på bølgelengde med grasrota – eller nærvelgerne. Partiet er blitt for akademisk, for fjernt – har forlatt de klassiske sosialdemokratiske verdiene. Partiet har ikke noe mål for framtida, ingen visjoner.

Giske har snakket med fotfolket. De som har meldt seg inn i partilaget Nidaros sosialdemokratiske forum – Norges største lokallag – som han sjøl er leder for. De forteller alle som en at det er noe galt med partiet, og ikke minst ledelsen der nede i hovedstaden. Giske, med flere statsrådsposter bak seg, legger aldri skjul på at han er enig med mange av dem som ringer ham eller stopper ham på gata og forteller at her må noe gjøres.

Noe som ikke bør gjøres, etter Giskes mening, er å sette persondiskusjoner foran politiske saker. Det mener han ikke bare er uklokt, men også skadelig for all politikk. Derfor er han også svært varsom med å falle i den fella sjøl. Denne boka er så godt som fri for negative personkarakteristikker. Også åpenbare motstandere, i hvert fall med samme partibok som ham sjøl, går fri for negativ omtale. Det er et sympatisk trekk i disse politiske ulvetider der usakligheter ikke sjelden sitter ganske løst. Ikke minst i bokform.

Giskes bok er ikke et revansjeoppgjør etter noen skandalebefengte år i det offentlige ordskiftet. Det fins til og med spor av sjølransakelse her – om ikke på det personlige plan, så i hvert fall på det politiske. Giske har tross alt sjøl sittet i sentrale maktposisjoner i partiet i deler av den perioden han mener at partiets politikk har mistet fotfestet til folk flest, så litt av skylda for dette rammer jo ham sjøl også. Men han legger heller ikke skjul på at han nok har sett noe som en del andre ikke har sett like tydelig.

Giske er ingen mann full av håpløshet overfor en usikker framtid. Han lanserer forslag til løsninger – om enn i noe generelle vendinger. For som han nevner mot slutten av boka – politikk er å ville. En ny politisk kurs, eller eventuelt en gjenkalling av den gamle sosialdemokratiske, er fortsatt mulig. Og da er ikke det aller viktigste at partiledelsen lytter til hva Trond Giske har å si. Langt viktigere er at den lytter til hva folk flest har å si, tar dem på alvor – og deretter viser at partiet er i stand til å løse deres problemer. Det er oppskriften på hvordan Arbeiderpartiet can be great again.