JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Så langt i forfatterskapet har Ida Hegazi Høyer markert seg som en romanforfatter med gripende tekster om treffende samtidstemaer. Denne utgivelsen er imidlertid ikke en roman, det presiserer fortelleren innstendig et sted i boka. Men det er en fortelling likevel. Det episke er vanskelig å unngå når du skal skrive ei bok.

Dette er forfatterens fortelling om hennes egyptiske far og hennes forhold til ham. Faren med navnet Hasan Hasan har i mesteparten av sitt liv levd med et skjørt hjerte. Og en dag slår det helt feil, det slutter å slå, men Hasan Hasan blir reddet og får i tillegg et nytt hjerte fra et nylig avdød og ukjente menneske. Ida, altså fortelleren og forfatteren, regner imidlertid med at han ikke vil bli gamle karen likevel. Og vi leserne aner i hvert fall ganske tidlig i boka at historien vil ende opp med hans død, og muligens hennes sorg og fortvilelse da farens liv er over. Sånn skal det imidlertid ikke gå. Uten at det er noen som helst grunn til ikke å lese boka av den grunn.

Denne faren er en underlig skrue. Han snakker dårlig norsk, men som datteren påpeker er han omhyggelig med å understreke at han er frisk som en sånn fisk – ja, han gjentar denne språklige morsomheten opptil flere ganger. Ellers spiller faren ganske hjelpeløs, og særlig når han sjøl har fordel av det. Han har for lengst skilt seg fra sin kone, og altså Idas mor, som er født i Lofoten. I begynnelsen da han kom fra Egypt til Norge, og før ekteskapet med Idas mor, livnærte han seg hos Peppes. Og gjorde det faktisk ganske bra. Han er et rotehue hjemme, men kler seg alltid perfekt og lukter godt. Da Ida skulle føde sine to tvillinger med keisersnitt, det var under koronapandemien, så satt Hasan Hasan i en bil utenfor sykehuset og ventet – han ville være så nær som mulig. Forfatteren skriver: «Han hadde smurt matpakke, tatt med vannflaske, tisseflaske, pledd og telefonlader, og nå satt han der ute i bilen med Koranen og bønnekjede, han og Allah.» Lignende herlige formuleringer er denne boka full av. Det er så vi ser han for oss i all sin ensomhet og stolthet. For snart skal han bli bestefar. Det vil bli noe å fortelle hans mange venner der hjemme i Egypt.

Ida har gjennom de årene denne fortellingen varer, fra hun bare var et lite barn til nåtid, flakket en del rundt i verden. Den ene kjæresten og samboeren etter den andre kom og dro. Men for noen få år siden traff hun en hun altså skulle få barn med. Hun har stiftet familie og blitt nesten A4. Likevel er hun nærmest lenket fast til sin far. For han kaller på henne i tykt og tynt. Sjøl om han er en sjølbevisst mann har han behov for trøst og selskap. En periode bosetter han seg i USA, og Ida kommer hyppig og besøker ham. Helt like er de to ikke verken i lynne eller i meninger. Faren er en engelsktalende araber, mens Ida føler seg etnisk norsk. Til tross for et aktivt reiseliv utenfor landets grenser, særlig da i ungdommen, er hun «norsk» i det aller meste. Konfrontert med en del av fares holdninger, ikke minst til kvinner, blir det ikke bestandig god stemning av sånt. De har sine kamper. Og Hasan Hasan er god til å furte.

Ved siden av at boka er en velskrevet, interessant historie om far og datter, er den sjølsagt noe mer enn det. Forfatteren vil noe utover å gi et sant og kjærlig bilde av sin far. Den oppofrelsen Ida viser er nesten påfallende. Er hans liv hennes ansvar? Hun kommer jo til ham på første vink. Og ordner opp om han får det minste problem. Og akkurat det får han både titt og ofte. Hva kan kreves av en foreldre-barn-relasjon?  

Ida, som altså er forfatter også i fortellingen, stiller opp til tross for at hun er midt inne i en ny roman. Den legger hun bort inntil videre, forteller hun, for å skrive historien om sin far. Før han dør av hjertesvikt. Eller noe helt annet. Ikke alle forfattere jeg kjenner ville ha gjort det.

Dette kunne blitt en ganske ordinær historie fra virkeligheten. Det har det ikke blitt. Når gode skjønnlitterære forfattere går ned i det virkelighetsnære på denne måten, med sitt rike arsenal av språk og kreative blikk, og står fjellstøtt på at dette ikke er mer fiksjon enn det må være, så blir det gjerne god litteratur av det også.