Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Hvorfor anmelde Knausgårds roman «Min Kamp», bind 6 nå – spør du kanskje? Og svaret er enkelt og ganske praktisk. Etter å ha lest de fem første så raskt som mulig etter at de forelå, og anmeldt alle fem, var jeg relativt trøtt og lei. Dessuten: Da bind 6 kom, ganske forsinket etter planene (hvorfor får vi jo nettopp vite i boka), visste det seg at sisteantallet på dette siste bindet var dobbelt så stort som gjennomsnittet av de foregående.

Å lese 115 romansider i en ganske liten skrift, nærmest uten kapitler, det er krevende. Jeg skjønte fort at dette bindet, bind 6, måtte jeg lese da jeg fikk god tid og en gylden anledning. Denne anledningen har jeg hatt nå – det er forklaringen. Jeg kunne sjølsagt ha valgt ikke å skrive om ei bok som kom for to år siden, men lesningen av boka har gjort såpass stort inntrykk på meg at den fortjener noen ord.

For det er ei gigantisk bok dette her. Og den er typisk knausgårdsk. Hovedpoenget med den er å skrive og nærmest forklare hvordan hele serien har blitt til, men særlig dette bindet. Her blir vi også kjent med forfatterens følelser og synspunkter på oppmerksomheten de fem første bindene skapte. Bind 6 av «Min kamp» er altså i hovedsak skrevet etter at manuset til de fem første bøkene var levert – han må ha skrevet i et helvetes tempo – noe han for så vidt også tar opp i romanen. At kona Linda også blir innlagt på sykehus i denne perioden gjør jo heller ikke selve skriveprosessen lettere. I tillegg er Knausgård tydeligvis også en forfatter som leser en del annen litteratur mens han skriver på sin egen – slett ikke alle forfattere får til det. Og det er ikke hvilken som helst litteratur han leser heller, noe en litteraturliste bakerst i boka vitner om. Mest imponerende er kanskje lesningen av Martin Heideggers filosofi – og fremfor alt studiet av Adolf Hitlers «Mein Kampf», verket som altså Knausgård har både stjålet tittelen fra og skriver seg opp mot. Det lange essayistiske partiet i denne romanens sjette bind som handler om Hitlers liv og levnet, er svært interessant lesning. Det er til og med mulig å få øye på en viss parallellitet mellom Hitler og Anders Behring Breivik – tilsiktet eller ei. Sluttføringen av Knausgårds bok er nemlig gjort etter 22, juli 2011 – en hendelse som Knausgård ikke unnlater å nevne.

Men det er andre essayistiske partier i denne boka som er mindre interessant. Først og fremst fordi det blir for distanserende. Jeg tenker spesielt på de rene litteraturteoretiske, filosofiske og bildekunstteoretiske utleggingene. Det er ikke vanskelig å skjønne at Knausgårds søken etter en forståelse av hva identitet er, hva som skiller et jeg, fra et vi og et de, henger sammen med både hovedpersonens kamp og kunst og kultur for øvrig. Og forholdet mellom det trivielle og hverdagslige versus det opphøyd kunstneriske og grensesprengende, blir her – akkurat som i alle de andre bindene – også det sentrale temaet. Samtidig kan vi vel si at hovedpersonen Karl Ove i dette bindet kanskje mer enn noen gang tidligere forstår nødvendigheten av det praktiske, jordnære og dagligdagse strevet. Og hvis han ikke har diktet opp altfor mye, kan det se ut som han er ganske dyktig til å leve dette livet også – etter hvert. En del av den sutringen som preget hovedpersonen i tidligere bind er heller ikke så framherskende her – forfatteren fram står faktisk som en ganske sympatisk fyr – og langt mer moden enn i tidligere bind. Det kler romanen godt.

Det hensynsløst ærlige, det utleverende, er imidlertid ikke neddempet i det hele tatt. Han forsetter sitt prosjekt, sitt korstog mot familiære forbindelser i kjent stil. Men aller verst går det på en måte ut over Linda, hans kone. I siste delen av boka kles hun totalt naken. Det har gjennom hele romanserien vært et svært temperamentsfullt forhold mellom de to ektefellene – hvordan dette løses i virkelighetens verden, både nå og seinere – det må da gudene vite, Siste delen av denne romanen er sterk kost, her er noe av intensiteten fra bind 1 tilbake. Utfordringen er bare at faren til Karl Ove er død, Linda lever i beste velgående.

Det siste som bør nevnes er et annet varemerke signet Knausgård: den punktlige og nærmest pedantiske opptegnelsen av hva han gjør på et trivielt plan parret med hva han til enhver tid tenker om alt og alle. Der andre aldri ville klare å skrive mer enn ordinær dagboklitteratur, klarer Knausgård å gjøre de hverdagslige handlingene til interessant litteratur. Det står det respekt av.

Dessuten har en blikk for tekst, struktur og komposisjon som mange kan misunne ham. Med et nærmest suverent overblikk dirigerer han alle sin litterære figurer, også andre romanpersoner i bøker han har lest og derme ikke sjøl skapt, med en sikkerhet og ro som er beundringsverdig.

Karl Ove Knausgård skriver i bokas siste setning at han ikke lenger er forfatter. Det tror jeg ikke et sekund på.