JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Enten har du mye frihet og lite likhet, eller så er det tvert om. Det er ofte klisjeen – det er ofte beskrivelsen av et sosialistisk samfunn og et kapitalistisk – eller Norge og USA om du vil. Det er i hvert fall dette ordparet Magnus E. Marsdal tar mål av seg til å undersøke i sin nye bok «Frihetens mødre». Og han er sjølsagt ikke så politisk naiv eller ubevisst at han kjøper denne klisjeen med hud og hår. Men siden ganske mange andre gjør det, om enn ikke i ren form, så bruker han den for alt hva den er verdt.

Og hvordan gjør han det? Jo, han tar utgangspunkt i sin oldemor Sanna og hennes søster Lina – begge husmannsjenter ved inngangen til forrige århundre. Lina reiser nemlig til Amerika, frihetens land, mens Sanna blir værende på Helgelandskysten. I tillegg er Marsdals egen vaskehjelp en sentral figur i denne teksten. Boka er en godt fortalt fortelling om hva velferdsstaten kan tilby for eksempel norske borgere, en velferdsstat nordamerikanerne mangler. Mangelen skyldes først og fremst at nordamerikanerne flest ønsker seg en svakest mulig stat. For en sterk stat betyr ufrihet for enkeltmennesket – om du spør den gjengse borger av USA. I hvert fall om han eller hun har et godt øye til tidligere president Ronald Reagan og hans likesinnede. Alle nordamerikanere er sjølsagt ikke der, men det er da heller ikke poenget. Det fins nordmenn også som har det «nordamerikanske» frihetsbegrepet innafor vesten – det er ikke sånn at vi alle er sosialdemokrater og dyrkere av velferdsstaten her på berget heller. Marsdal tillater seg også å bruke seg sjøl aktivt i sin egen fortelling. Uten at det blir kleint eller privat. Etter en lengre pappapermisjon i California med tilhørende bokresearch, intervjuer og observasjoner, gir det teksten en ekstra dimensjon. Den blir personlig.

For noe av styrken ved boka er den lette og uanstrengte måten Marsdal beveger seg mellom det konkrete og det allmenne, mellom sjølopplevde historier og mer generelle – og teoretiske – betraktninger, analyser og refleksjoner. Storyene er ikke valgt ut fra intet, sjølsagt, de er nøye innpasset en mer generell forklaringsmodell. Men det fungerer uten å være påtatt – akkurat som det gjorde den gangen Marsdal i ei tidligere bok var på jakt etter Fremskrittspartiets sjel (Frp-koden i 2007). Dessuten: Marsdal har rett og slett et godt språk – noe jeg tror også de som ikke er enig med ham politisk vil måtte erkjenne.

Sammenligningen mellom USA og Norge er bokas bærende element. Likevel er den sterkeste delen hans beskrivelse av sin rumenske vaskehjelp Ileana. Noen vil kanskje mene at bare det faktum at han og kona holder seg med vaskehjelp, er nok til å slenge boka i veggen og miste all troverdighet til forfatteren. Jeg er ikke der. Beskrivelsen av Ileanas livsbetingelser vitner om et liv som er annerledes enn ditt og mitt, Ileanas situasjon – ikke minst hennes arbeidsbetingelser – belyser begrepene likhet og frihet på en konkret måte. Ikke noe galt om allmenne resonnementer og treffende analyser – lite trumfer konkrete liv. For det er der vi lever alle sammen, fattig som rik – amerikaner som nordmann. Marsdal tilkjennegir da også i boka at han blir grepet av Ileanas situasjon. Småbarnsmor er hun også – akkurat som forfatteren er småbarnsfar.

I tillegg gir boka et riss av USAs historie – riktig nok ikke noe dypdykk, men en grei gjennomkjøring som også gir fenomenet Tea Party en fair behandling.

Magnus E. Marsdal er leder av Manifest Tankesmie. Tankesmia har ikke bare spesialisert seg på grunnplanet i fagbevegelsen, men gir også ut relativt enkle hefter av typen 1-2-3 for de som ikke har universitetsgrader. «Frihetens mødre» er ingen politisk pamflett av nevnte manifest-type, men bygger på mye av den samme pedagogikken som disse pamflettene er tuftet på. Og mange av de bærende tankene i boka bør kunne vare lenger enn til neste fagforeningsmøte.