JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Vi er mange» het Kvinnefrontens medlemsblad. Nå foreligger boka «Vi var mange» - vi er altså ikke lenger i presens, men i preteritum (eller imperfektum som det het da jeg gikk på skolen). Boka er nemlig ei oppsummering av kvinnebevegelsens viktigste saker sånn fra omtrent 1970 til 1985. I all hovedsak fortalt av kvinneaktivister fra 1970-tallet. Skjønt, noen av dem «forteller» den dag i dag. Enten de skriver bøker, er forskere eller aktivister på plass ved ulike politiske markeringer.

Og det er en herlig bok å lese. Vi blir ikke bare minnet om den kampen kvinnene kjempet med de aller fleste midler, men også om et mannssamfunn med et dertil hørende kvinnesyn som med dagens briller nesten ikke er til tro. For det meste har heldigvis endret seg til det bedre. Men det fins områder der det er mye igjen, og der verken kvinner eller menn bør være spesielt fornøyde. Likelønnspørsmålet må gjerne stå som et eksempel på et sånt område.

Hva var det kampen sto om? Den aller viktigste saken var nok kampen for sjølbestemt abort. Den kampen ble vunnet med abortloven i 1978. Så var det kampen for sekstimersdagen. Den er anno 2018 ennå ikke innført, med unntak av ved TINE ostefabrikk i Heimdal der den har eksistert i 11 år.

Kampen for tilstrekkelig antall daghjemplasser til anstendige priser er så godt som vunnet sjøl om en viss privatisering av virksomhetene ligger der som mørke skyer i horisonten. I moderne tider har det vært mulig å gjøre profitt av så mangt.

Et annet viktig tema boka tar opp er vold mot kvinner. Det første krisesenteret kom også i 1978. En viktig seier for kvinnebevegelsen – og for et anstendig samfunn – det også sjøl om heller ikke volden mot kvinner på noen måte er utryddet. Dessverre. For eksempel fenomenet voldtekt som ikke har gått ut på dato. Krisesentrene er mer ment som beskyttelse og et sted for omsorg og forståelse.

Kampen mot porno og prostitusjon er også en rød tråd i kvinnekampens historie. Heller ikke denne er endelig vunnet, men kvinnebevegelsen har i hvert fall gjort enormt mye for å bringe disse temaene på dagsorden og bevisstgjort generasjoner av menn og kvinner.

I det hele tatt er bevisstgjøring et begrep som er viktig å ha med seg i denne historien. Ikke bare blant kvinner sjøl, men også blant menn. Jeg er sjøl en mann som ville vært et helt annet sted, hatt et helt annet syn på både kvinner og menn – ja, på samfunnet i stort – uten den aktive kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Vi er mange som fikk formet vårt samfunnssyn i det tiåret – det vakreste tiåret i forrige århundre.

Boka er også innom arbeidslivet. En av fortellerne i boka (Torill Nustad) forteller om sin tid på fileten på en fiskefabrikk i Tromsø. Hun sier: «Hvorfor var det slik at jentene på fileten, som sto på samlebåndet hele dagen, tjente så mye dårligere enn gutta på kaia, de som salta fisken, som var et lettere arbeid? Eller de gutta som kom rundt og henta blokkene for å plassere dem på fryseriet?»

De norske jentene i fiskeindustrien er ikke i flertall på samlebåndet lenger, i dag er de aller fleste arbeidsinnvandrere. Men de er fortsatt flest kvinner, og lønna er også i dag betydelig lavere enn den gutta har – de gutta som i all hovedsak har lederjobber, er etnisk norske og sitter på kontor. Om dette er et framskritt sett i både et kvinne-, klasse- og et samfunnsperspektiv, kan absolutt diskuteres. Men det er ikke tema for denne boka.

Boka rommer også plass for mange «kvinneminner». Ett av diss minnene kommer fra Helen Vogt. Jeg tror hun oppsummerer både kvinnebevegelsens kamp og boka «Vi var mange» da hun sier: «Det viktigste vi oppnådde, er at det er blitt umulig å definere kvinner som vedheng til menn. Kvinner er selvstendige individer, og det er blitt et reelt valg å leve et fullverdig liv uten en mann.»

«Vi var mange» er ei helt nødvendig bok for den samfunnsinteresserte leser. Den gir en flott, men konsentrert presentasjon av kvinnebevegelsen - 1970-tallets etter min mening aller viktigste og mest betydningsfulle bevegelse. Så får både arbeiderbevegelsen generelt og fagbevegelsen spesielt ha meg unnskyldt.