JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Finn Olstad er en historiker som har skrevet utallige bøker om norsk arbeiderbevegelse og moderne samfunnsutvikling tidligere – ja, sågar en biografi om landsfaderen Einar Gerhardsen. Nå har han gjort noe ingen har gjort før ham, skrevet historien om Arbeiderpartiet fra 1887 og helt fram til våre dager. I ett bind. Det er litt merkelig at det ikke er skrevet noen egentlig partihistorie, men det henger muligens sammen med de mange memoarbøkene til sentrale partifolk pluss alle biografene om dem. Partiets ledende tillitsvalgte, både i partiet og i fagbevegelsen (LO), har liksom gjennom årene skrevet denne historie sjøl – hver for seg, stykkevis og delt, i klar motstrid til den kollektive tanken som arbeiderbevegelsen bygger sin ideologi på. Men skitt au, denne bevegelsen – og heller ikke ørnen blant partiene – er noen søndagsskole. Så kanskje vi trenger et knippe ulike varianter og historiefortellinger som vi kan bryte våre egne meninger på.

Olstads siste og ovennevnte bok er ikke basert på ny forskning om Arbeiderpartiet, men bygd på bøker han har skrevet tidligere. I tillegg farer den gjennom 134 år på under 300 boksider. Det må jo bli litt overfladisk. Men Olstad har tidligere vist at han er god til å popularisere, så også denne gangen. Han skriver så folk uten akademiske mastergrader forstår det, for å si det i arbeidsfolks egen sjargong.

I «En historie om Arbeiderpartiet» som boka heter vandrer vi fra en revolusjonær bevegelse der ordet sosialdemokrati var et skjellsord som ble satt på kamerater plassert på høyresiden av partiet. Helt til det revolusjonære perspektivet tas over av andre partier enn Ap, og sosialdemokratisk blir et hedersord. For å ende opp med et parti som en del i dag ikke en gang vil kalle et sosialdemokratisk parti. Olstad maler dette bilde og denne bevegelsen med bred pensel.

Vi får historiene om Martin Tranmæl, om moskvatesene og Einar Gerhardsen mange fasetter og politiske utvikling. Inkludert Kråkerøytalen og oppgjøret med kommunistene. Vi møter ruvende politikere som Johan Nygaardsvold og Reiulf Steen som etter hvert ble paria i partiet. Og sjølsagt Haakon Lie, partigeneralen som etter sitt opphold i USA under andre verdenskrigen «snakket norsk med amerikansk aksent» som Olstad med en humoristisk snert skriver.

1930-tallets kriseforlik og partiets første ordentlige regjering er Olstad innom, men krigen hopper han heldigvis kjapt over. Og vi møter gjenoppbyggingspartiet i norsk historie fra 1945 til 1965 – Arbeiderpartiets glansperiode. 1970-tallet var ifølge historikeren ikke Aps tiår, og åttitallet dominerer høyrebølgen. Ja, reiser Arbeiderpartiet seg egentlig igjen etter dette? På åttitallet er det verdt å merke seg at den dramatiske fengslingen av den spiondømte Arne Treholt, en ikke helt ubetydelig arbeiderpartimann, ikke er nevnt med et eneste ord – ja, i det hele tatt er partiets forhold til kaldkrig-problematikken ganske stemoderlig behandlet. Skjønt, noe må jo alltid utelates om en sånn bok skal bli fysisk håndterlig.

Det er flere hendelser i partiets historie som ikke er med i denne boka, men det har da heller aldri vært hensikten å ta med alt. Hva er så hensikten med boka? Jo, på en så troverdig og kildebasert måte som mulig få leserne med på den reisen som viser i hvor stor grad Arbeiderpartiet har endret seg på disse 134 årene det har levd.

Ved overgangen til et nytt årtusen skriver for eksempel Olstad følgende: «Det sosialdemokratiet som skulle føres videre gjennom Arbeiderpartiet i det 21. århundre, var altså sterkt utvannet eller kanskje forvridd i forhold til sosialismen, hensynet til arbeidsfolks interesser og den nasjonale rammen som opprinnelig hadde vært et selvsagt utgangspunkt for politikken. Risikerte man ikke da at de gruppene partiet opprinnelig var stiftet for å tjene, frasa seg sin lojalitet? Det skulle bli partiets hovedutfordring i det nye århundre.»

Arbeiderpartiet har som allerede antydet ikke vært fri for personkonflikter. Dette gjelder også moderne i tid. Den siste kontroversen mellom Jagland og Stoltenberg er sjølsagt med i boka, det samme er både heltedyrkingen og skepsisen til Jonas Gahr Støre som partileder og statsministerkandidat

Det er helt umulig å skrive ei apolitisk historiebok. Det har heller ikke Olstad gjort sjøl om han kanskje har prøvd så godt han kan. Helt mot slutten – ja, faktisk på siste side tar han opp hvor godt Arbeiderpartiet tross alt har klart seg sammenlignet med andre europeiske sosialdemokratiske partiet som for eksempel PASOK – det greske som nærmest ble borte over natta. Dette er et tema Olstad burde dykket litt grundigere ned i.

Det nærmeste vi kommer en konklusjon i Olstads analyse er dette sitatet: «Arbeiderpartiets historie fra 1970-årene er i stor grad historien om hvordan sosialdemokratiet ble endret og tilpasset nye omstendigheter og nye sosiale grupper. Det klassiske sosialdemokratiet kulminerte i Odvar Nordlis regjeringstid. Ikke maktet det å holde den økonomiske krisen i sjakk, og samtidig ga det rom for en kulturell radikalisme (eller kanskje snarere liberalisme) på områder som skole- og kriminalpolitikk som var fremmed i de mer kulturelt konservative arbeidermiljøene. At partiet ved inngangen til 1980-årene heller ikke imøtekom det moderne menneskets krav om frihet på en rekke områder, åpnet døra for «høyrebølgen» og Willoch.»

Noe av det aller beste ved Olstad bok og gjennomgang av landets suverent største og betydningsfulle politiske parti siden 1927 og til våre dager, er han han aldri faller for fristelsen til å presentere noen form for «sannhet».

Boka er åpen, Olstads analyser kan heldigvis diskuteres – her er det mulig å være både enig og uenig. Det er nettopp sånne ting som er så flott med bøker av denne typen.