JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I Erlend Loes siste roman, en kort sak på 132 sider, møter vi den fraskilte Rakel. Hun har kjærlighetssorg, må flytte fra sitt hus og sammen med de to ungene til et rekkehus. Sånn det høver seg en skilt kvinne som faretruende nærmer seg 50 år. Skilte skal nemlig bo i rekkehus, ektepar i hus. Ifølge fortelleren i romanen «Helvete». I hagen i det nye rekkehuset finner Rakel en dag en lem, hun åpner den og vips: den fører rakt ned i Helvete. Der alt håp må fare.

Da begynner moroa. Eller er det kanskje ikke så morsomt likevel? Rakel møter en del rare figurer på sin vei gjennom helvete, det skal sies, et univers som har klare paralleller til Dantes Inferno. Til slutt møter hun også den nynorsktalende Satan, broren til Gud som viser seg å være søsteren hans – altså en kvinne. Rakel forelsker seg hodestups i Satan, de innleder et heftig forhold – det er nesten ikke til å tro og overgår de fleste andre av Loes litterære univers. De to nyforelskede kan rett og slett ikke få nok av hverandre.

At Rakel i utgangspunktet lider av en enorm kjærlighetssorg som absolutt er gjenkjennbar er nå en ting. At hun fortaper seg så djevelsk i dette underjordiske vesenet, er kanskje noe lenger unna virkelighetens verden. Og til tider ikke helt lett å bli klok på.

Jeg sliter nemlig med å forstå når denne romanen befinner seg på et slags virkelighetsplan, og når den er ren fantasi og ablegøyer. Det hele ender til slutt med at Rakels opphold hos Satan i Helvete blir hyppigere og hyppigere. Barna der oppe i lyset, i rekkehuset, går for lut og kaldt vann – hun glemmer dem rett og slett i lange perioder. Hun er forhekset av djevelen. Er dette et bilde på hvordan det er å bli forelsket igjen midt i en kjærlighetssorg? Er det en forbannelse eller pur lykke og glede?

Et kjærlighetsforhold trenger næring, det trenger mer en sms-er og meldinger på messenger. De to må flytte sammen. Straks. Siden Rakel ikke kan tenke seg et liv i det mørke Helvete, blir det Satan som må opp i lyset. Det blir også løsningen. Og han trives bedre og bedre, han viser seg å være en handyman som til og med Rakels naboer slett ikke har noe imot. I all sin absurditet kunne muligens dette ha fått utviklet seg videre og videre. Da Rakel blir gravid, ebber det hele imidlertid ut. Og det syns jeg kanskje er greit nok – det begynner å bli lenger og lenger mellom drammene her. Tomgangen truer hele fortellingen fra side 100 og deretter. Men at det er en såpass åpen slutt at det absolutt er et godt grunnlag for en oppfølger der Rakels og Satans nye liv i sollyset utforskes nærmere, er nærliggende å tenke. Den tid den sorg. Etter mitt skjønn romanen «Helvete» et godt stykke unna Erlend Loe på sitt beste.