JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Tore Renberg er en bemerkelsesverdig produktiv forfatter. Han nærmest bobler av liv, nye ideer og entusiasme. Jeg husker han for mange år siden ledet et bokprogram på NRK der han ropte ut at han simpelt hen bare elsket litteratur. Det sporet har han til gagns ført med seg videre. 52-åringen har en imponerende liste over bokutgivelser bak seg. I fjor ga han ut den kritikerroste «Lungeflytprøven», i år slår han til med «Lorden» - to svært forskjellige bøker. Men av samme forfatter, hvem skulle tro det. Det har aldri vært noe i veien med ambisjonsnivået til Renberg. Årets roman er intet unntak. Den er et oppkomme av kreativitet og fantasi. Og en vilje på hver eneste side til å skape original litteratur og poesi.

Dette er en jeg-fortelling, fortalt av den nå pensjonerte læreren Jon Magne Moi. Vi befinner oss i ei lita bygd, antagelig et sted vestpå i Norge. Storyen starter nesten som en krimroman. Jon Magne Moi og kona Aase Astri er på skitur da de finner bygdas store datter, bare 12 år gammel, liggende i snøen med ansiktet ned. Er hun død? Og hva har skjedd? 12-åringen er innflytter, ei lokal barnestjerne og heter Ellen Sofie Bestandig – ja, hun heter faktisk det. Renberg går i denne romanen Kjartan Fløgstad en høy gang når det gjelder kreative og merkelige navn på sine romanfigurer. Og romanfigurer er det mange av her – litt for mange, vil kanskje noen være enig med meg i at det er.

Jenta blir funnet ved Lindevatnet. Der står det også et gammelt slott reist av en lord som kom til bygda en gang på 1800-tallet. Han kom ikke for å gå på ski, men rett og slett for å være i fred med seg og sitt. Lorden går på et vis som en rød tråd gjennom hele boka uten at vi får vite så veldig mye om han – han blir en mystisk skikkelse. Litt mystikk er det også rundt den unge barnestjerna.

Fortelleren ruller opp historien om henne. Hun viser seg å være langt mer enn flink til å synge. Hennes omgang med klassevenninner på skolen er ifølge Moi, som også er formann i bygdas historielag, ganske tvilsom. Her skjuler det seg antagelig noen stygge mobbehistorier. Jeg skriver «antagelig» fordi Moi skal vise seg å være en svært upålitelig forteller.

Etter hvert som denne fortellingen skrider fram, en fortelling som nærmest er som en monolog fra fortellerens side, der vi får vite både hva som skjer og hva som har skjedd. Moi forteller oss at han ikke liker å snakke om folk til andre mennesker – ja, at han ikke er noen plaprer, skravlebøtte og sladderhank. Paradoksalt er det likevel akkurat det han er. Hele tida. Kona hans Aase Astri, som når romanen utspiller seg i nåtid, er på en venninnetur utenlands, får også passet sitt påskrevet i til tider ganske ufine ordelag. I det hele tatt framstår Jon Magne Moi som en usympatisk person.

Denne romanen bobler over av innfall. Språket er også til tider sprudlende og lekent. I tillegg brytes teksten opp med ikke mindre enn 69 fotnoter, noe som jo slett ikke er vanlig i skjønnlitterære bøker – snarere tvert imot. Jeg skjønner ikke helt hvorfor dette gjøres. Noen av dem er riktig nok både informative, som fotnoter i sakprosaen ofte også er, og vittige, men fungerer de som noe særlig mer enn en provokasjon og et sjangerbrudd?

Tore Renberg er en altfor god og bevisst forfatter til at denne romanen kan betegnes som tull og tøys, men jeg savner mer struktur og en klarere retning for hvor vi skal. Her er mange løse tråder, så mange personer å forholde seg til og svært lett å gå seg helt vill. Det flyter liksom ut, og når vi nærmer oss slutten på romanen, blir det bare enda mer uforklarlig der vi som lesere forventer at historien munner ut i en slags forsøk på konklusjon. Da vi på siste side befinner oss på sykehuset, og møter igjen både Bestandig-jenta og Lorden, ender det hele med en hyllest til livet. Jeg syns dette blir for svulstig, og ærlig talt: blir vi så mye klokere?