Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Det er 30 år siden EØS-avtalen trådte i kraft. Norge fikk da en mer omfattende avtale med EU som erstattet den gamle handelsavtalen.

Det formelle navnet på EØS er «Det europeiske økonomiske samarbeids-området». Bakteppet var at det norske folket hadde sagt nei til EEC i 1972, og at handelsavtalen fra den gang etter de flestes mening hadde gått ut på dato.

Samtidig var det politiske Norge i gang med en ny EU-debatt, og statsminister Gro Harlem Brundtland ville bruke EØS-avtalen som en forberedelse til norsk EU-medlemskap.

Men høsten 1994 ble det nok en gang nei i en folkeavstemning. Jeg tror at EØS var faktoren som ble utslagsgivende. Gros taktikk feilet.

Dermed ble det med EØS-avtalen, og den er fortsatt vårt viktigste ankerfeste i Europa. Og det skal vi være glade for i dag.

EØS-avtalen er nemlig viktigere enn noen gang. Det kommer klart fram i en fersk rapport fra Nupi-forskerne Arne Melchior og Hildegunn Kyvik Nordås.

«Å si opp EØS-avtalen vil føre til redusert handel og et økonomisk tap», konkluderer forskerne. I tillegg blir det utallige praktiske komplikasjoner ved å oppgi det integrerte Europa med åpne grenser.

Det samme budskapet får vi i EØS-utredningen som legges fram torsdag denne uken.

Fellesforbundets Line Eldring har ledet et offentlige utvalg som har utredet erfaringene med EØS-avtalen og andre relevante avtaler med EU. Bakgrunnen er at Fellesforbundet på landsmøtet i 2019 ba om en slik utredning.

Erna Solbergs regjering ignorerte kravet, men Jonas Gahr Støres regjering tok det på alvor og nedsatte derfor Eldring-utvalget.

Det hører med til historien at Fellesforbundet også ba om å få utredet handelsavtaler og fullt medlemskap i EU som alternativer til EØS. Bakgrunnen var det faktum at det er stor motstand mot EØS blant tillitsvalgte i forbundet. Ønsket om en slik utredning var kompromisset som la en viss demper på denne motstanden.

Ap/Sp-regjeringen ville dessverre ikke ta EU-medlemskap med som alternativ i mandatet til Eldring-utvalget. Senterpartiet vendte tommelen ned. Det er heller ikke noe rop om medlemskap i det norske folket, skal vi tro meningsmålingene.

Men EØS-avtalen står derimot sterkt.

Og handelsavtaler er en svært dårlig løsning. Det viser britenes utmelding fra EU og kaoset mellom Sveits og EU med all tydelighet. Samtidig er det en utfordring at nordmenn flest mener EU har for mye makt over Norge.

EØS-avtalen har et visst demokratisk underskudd, siden Norge i all hovedsak er bundet til å følge opp det EU vedtar om det indre markedet. På den annen side var det et bredt flertall på Stortinget som i 1992 sa ja til EØS-avtalen.

Mer enn tre firedeler av de folkevalgte stilte seg bak avtalen, og alle regjeringer siden den gang har styrt på grunnlag av EØS.

Norge har tjent godt på EØS-avtalen. Uten den hadde Norge vært fattigere.

Tilgangen til EUs indre marked med 450 millioner innbyggere har ifølge Nupi gitt en kraftig vekst i handelen og en økning i Norges realinntekt på mellom to og seks prosent. EØS har gitt oss et omfattende felles regelverk, og det unike er at dette oppdateres løpende.

EØS-avtalen er altså dynamisk.

Men på toppen av dette er det inngått over 100 avtaler mellom EU og Norge på områder som ligger på siden av selve EØS-avtalen. EU er Norges viktigste økonomiske partner, med en andel på 60 prosent for både handel og investeringer. I tillegg kommer Storbritannia, som dessverre vendte Brussel ryggen.

EU har sett seg lei på land som ønsker å håndplukke hvilke forpliktelser de ønsker å påta seg og si tilsvarende nei til det man ikke liker.

Dette innebærer en ekstra utfordring for utenforlandet Norge, som har tilknytningen gjennom EØS. Samtidig er det et faktum at Norge henger etter i arbeidet med å ta inn nye EU-direktiver og rettsakter. For å lykkes må regjeringen derfor velge sine slag med omhu og raskt si ja til det som er politisk ukontroversielt. Å somle jevnt over vil bare tirre EU, og dermed straffe seg for alle parter.

Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) sa det så treffende i sin redegjørelse for Stortinget før jul: «EU setter klare grenser for land utenfor unionen. Dette er blant annet en konsekvens av prosessene knyttet til brexit. Det gjør at det er blitt vanskeligere å få aksept for tilpasninger som er skreddersydd for norske behov».

Samtidig må handlingsrommet i EØS-avtalen utnyttes, men ikke så langt at EU svarer med mottiltak som svekker Norge på andre måter.

Et ferskt eksempel fra den offentlige debatten den siste tiden er mulighetene for i større grad å føre egen energipolitikk, spesielt når det gjelder elektrisk kraft. Høyesterett har nylig slått fast at EUs energibyrå ikke har mulighet til å treffe beslutninger av stor samfunnsmessig betydning i Norge.

Utvalgsleder Line Eldring sier hun er overrasket over hvor store endringer det har vært i EU det siste tiåret, og hvor dypt integrert Norge er i unionen uten å være medlem.

Eldring hevder at kunnskapsnivået om EØS er for lavt i alle deler av befolkningen. Hun etterlyser mer debatt og sier at EØS-utredningen bør være et godt utgangspunkt for «både politikere og andre». Kjør debatt!

Når det gjelder gruppen «andre», vil jeg spesielt peke på tillitsvalgte i fagbevegelsen.

De bør med åpent sinn lese seg opp på de faglig begrunnede beskrivelsene og anbefalingene i utredningen. Slik jeg skjønner det, bør dokumentet kunne føre til noen aha-opplevelser hos kritikerne.

På denne bakgrunn er det å håpe at LO-kongressen våren 2025 ender opp med et klart ja til EØS. Alternativet er at LO setter seg på sidelinjen og mister innflytelsen i Europa-debatten.

EØS-avtalen må videreutvikles, pleies og forsterkes. Ideen om handelsavtaler er et luftslott.

Man kan like det eller ikke, men alternativet til EØS er fullt medlemskap i EU.