Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

De vil ha mer enn de 5,2 prosentene som ble gitt i det normgivende oppgjøret mellom LO og NHO.

Fagforbundet i LO krever et ekstra lønnsløft for alle kommuneansatte. Lærere og sykepleiere, organisert under Unio-paraplyen, er to andre eksempler på yrkesgrupper som varsler en offensiv lønnskamp.

Sykepleieforbundets leder Lill Sverresdatter Larsen er ikke til å misforstå.

Hun krever mer enn den magiske normen på 5,2 prosent. «Vi mener vi må høyere, begrunnet med det store behovet for sykepleiere og annet høyt utdannet helsepersonell i sykehus», sier forbundslederen til Dagsrevyen.

«Det er helt uaktuelt», svarer Anne-Kari Bratten i arbeidsgiverforeningen Spekter. Faren for streik i dette oppgjøret er absolutt til stede.

Bakteppet er det faktum at lønnstakere flest har tapt kjøpekraft i flere lønnsoppgjør.

Prisene økte da mer enn lønningene. Årets lønnsforhandlinger er basert på en anslått prisstigning på 4,9 prosent. Med et oppgjør på 5,2 prosent går den jevne arbeidstaker 0,3 i pluss. Men dette er ikke godt nok for mange grupper offentlig ansatte.

Fagforbundets Mette Nord har gode kort på hånda.

Hennes medlemmer har nemlig gått i minus tre år på rad, og de kom nest dårligst ut av fjorårets lønnsoppgjør. Industriarbeiderne ble da de store taperne.

Det hører også med til bildet at LO-leder Peggy Hessen Følsvik aktivt har støttet Fagforbundets rimelige krav om tillegg på mer enn den normerte rammen på 5,2 prosent.

Men arbeidsgiverne i kommunene gir ikke ved dørene. Her blir det harde tak.

Dersom Fagforbundet likevel klarer å kjempe fram et ekstra lønnsløft i kommunene, vil lærerne i Utdanningsforbundet ventelig få indirekte drahjelp.

Men lønnsprofilen til LO passer dårlig for akademikerne i Unio-familien. Fagforbundet krever nemlig at de som har minst må få mest i årets oppgjør, slik at forskjellene i samfunnet ikke øker.

Den kollektive lønnsdannelsen i Norge baserer seg på at industriens tåleevne overfor utenlandske konkurrenter blir normen i lønnsoppgjørene for andre grupper.

Derfor er det viktig å holde fast på systemet som går under betegnelsen frontfagsmodellen. Unio vil ha en mer fleksibel praktisering, slik at egne medlemmer kan favoriseres.

Dette er en problemstilling som nå klokelig blir utredet, men det er på sin plass å advare mot at barnet kastes ut med badevannet.

Frontfagsmodellen har nemlig over tid tjent alle parter. Statistikken taler sitt tydelige språk.

I perioden 2014 til 2022 har industriarbeiderne vært de store taperne, men medregnet funksjonærene har industrien samlet truffet blink på den magiske rammen. Lønnsvinnerne finner vi i bank og finans. Deretter følger varehandelen som en god nummer to og de ansatte ved sykehusene på tredjeplass.

Det er en myte at helsepersonell har sakket akterut. De har i snitt gjennom disse åtte årene fått et halvt prosentpoeng mer enn industrien.

Det er rom for reallønnsvekst for det store flertallet av landets arbeidstakere.

Oppgjøret i LO- og NHO-området gir en god norm som må følges. Det er samtidig rom for justeringer til å rette opp feilskjær fra i fjor. Men det vil føre galt av sted dersom alle andre grupper får mer enn 5,2 prosent. Da taper industriarbeiderne nok en gang terreng.

Det vil bli totalt ødeleggende for den norske modellen dersom offentlig sektor blir lønnsledende.