Jo Moen Bredeveien

Det var en av rådgiverne i Stortingsgruppa som beskrev det best under Senterpartiets landsstyremøte denne uka. Vedkommende var delt mellom to følelser. Den ene fortalte ham at partiet snart vil få et oppsving på målingene.

Den andre var den litt ugne følelse av å være musikant om bord på Titanic, som spilte videre selv om deres verden var i ferd med å ende.

Begge deler kan forklare hvorfor stemningen i partiet er såpass god som den er, tross motvind fra alle kanter. Enten er senterpartistene naive, eller de er sterkere i troen enn de fleste.

For selv om Senterpartiet vaker like over sperregrensa på målingene og er del av en regjering som støttes av en fjerdedel av velgerne høsten 2022, er det lite nederlagsstemning å spore. Knapt noen snakker åpent eller tiskende om at regjeringsprosjektet har feilet, eller om at ekteskapet med sosialdemokratene er kneblende.

Senterpartiet styrer landet. Det kommer de til å gjøre så lenge de får lov, er budskapet – uansett pris. Som partileder og finansminister Trygve Slagsvold Vedum sa det i sin tale til landsstyret: «Senterpartiet har en 100-årig tradisjon for å ta ansvar». Som en annen sa det: «Senterpartiet er akkurat der partiet vil være. Vi vil jo styre. Da må vi tåle at det blåser».

Det betyr selvsagt ikke at alt er fryd og pur glede, selv om smilene sitter overraskende løst, og selv om de slitne og grå ansiktene fra noen måneder tilbake nå ser nesten uforskammet friske ut med tanke på alt det stygge som sies og skrives om regjeringen der ute.

Det er selvsagt strømpriskrisen som er den største bøygen for regjeringen. Saken er vanskelig for Arbeiderpartiet, men enda verre for Senterpartiet. Partiet kjempet innbitt mot ACER i forrige stortingsperiode – og tapte. Der Arbeiderpartiet er splittet i saken om tettere integrering i det europeiske strømmarkedet, er Senterpartiet forent i sin motstand.

Men nå regjerer partiet i en tid der denne integrasjonen er satt på spissen. Prisene er høye, og langt inn i Senterpartiet er det dem som mener at målet til regjeringspartneren er at norsk strømpris etter strømpriskrisen skal ligge på europeisk nivå.

Derfor kunne man se for seg at et forslag fra Per Olaf Lundteigen og Buskerud ville skape litt furore i landsstyret. Lundteigen ville innføre en prisnedskrivningsordning over statsbudsjettet som i praksis er å innføre en makspris på 100 øre per kilowattime for næringslivet.

Vi kan ikke se bedriftseiere i øynene og si at på grunn av våre politiske beslutninger så går virksomheten din konkurs, argumenterte Lundteigen. Ja visst vil det bli dyrt med en slik prisnedskriving, erkjente han. 64 milliarder, ble det anslått. Det er klart det er mye over statsbudsjettet – men det er jo like mye for bedriftene som må betale de 64 milliardene, sa Lundteigen.

Til tross for tilløp til debatt, talte han for døve ører. Senterpartiet har valgt en annen vei.

Senterpartiet satser alt hva remmer og tøy kan bære på regjeringens forsøk på å legge til rette for at markedet vil levere levelige fastpriser for bedriftene fra nyttår, gjennom endringer i grunnrenteskatteregimet og det mye omtalte høyprisbidraget på kraftpriser over 70 øre kilowattimen.

En slik omlegging krever ingen bevilgning fra dag til dag, ikke 64 milliarder som må tas fra et annet sted, sa Vedum til landsstyret. Han står på at regjeringen nå har laget et system som vil gi lavere priser for norske bedrifter allerede om noen måneder – og dermed større ro.

Som en partikollega av ham lakonisk sa da salen var i ferd med å tømmes etter endt møte: Vi får håpe det er en riktig analyse. Hvis ikke kan det bli et langt år til neste år også.

Og neste år er ikke et hvilket som helst år for Senterpartiet. Det er et lokalvalgår. Det betyr mer for selveste ordførerpartiet enn de fleste.

Ved valget i 2019 fikk Senterpartiet 14,4 prosent av stemmene og endte med 138 ordførere og 114 varaordførere. Da kunne partiet vise velgerne at de var opposisjonsparti nummer en, hadde medlemsvekst, at mange ville ha løsningene deres – og de hadde en populær og høytleende partileder.

Nå skal partiet drive valgkamp med en partileder som er finansminister og «ikke lenger kan spille ut den rollen han hadde før». Med elendig oppslutning nasjonalt og brå stans i medlemsveksten. Og mot et bakteppe av skyhøye energipriser og en lakseskatt som har skapt uro i partiet.

Likevel stivner ikke smilene. For lakseskatten skal tilpasses bransjens behov, de lokale meningsmålingene er bedre enn de nasjonale, og fylkeslagene kan rapportere at det er enklere enn de fryktet å få folk til å stille på listene.

Det er dessuten mulig å ane en gryende tendens i mediene til at regjeringen får mindre pisk enn for bare noen måneder siden. Forslaget til statsbudsjett har fått mye ros. Grunnrenten på laks og vindkraft roses over hele fjøla, foruten i næringene selv og langs deler av kysten.

Dette har man også notert seg i Senterpartiet. Og det har skapt en noe paradoksal situasjon: Senterpartiet vokste seg store og fete på motstand mot alt som skjer inne i «Oslo-bobla». Veksten kom nedenfra. Nå må partiet håpe at den smått økende aksepten i hovedstadsmediene for regjeringens prosjekt vil dra med seg folket. At grunnlaget for ny vekst vil komme ovenfra, så og si.

Så gjenstår det å se om det er en skikkelig opptur som ligger og venter på den andre siden av nyttårsaften. Eller om det bare er enda et isfjell i horisonten.