Stein Sneve, kommentator

Nylig trakk Russland seg fra avtalen som sikrer eksport av ukrainsk korn via Svartehavet. Den ble forhandlet fram av Tyrkia og FN og har sikret verden 22,5 millioner tonn korn. Det har vært et viktig bidrag til å holde matvareprisene nede, og redde tusenvis av mennesker fra sultedøden.

Ukraina - og Russland - fungerer på mange måter som verdens kornkammer; det er derfra svært mange av verdens fattigste land henter sitt korn. For å sette det hele i perspektiv, kan vi sammenligne Ukrainas korneksport på 22,5 millioner tonn mot Norges totale produksjon på 1,3 millioner tonn korn i fjor.

Russland forklarer sin uvilje mot å videreføre kornavtalen med at den ikke sikrer russiske landbruksvarer tilgang til verdensmarkedene, og krever lettelser i sanksjonene. Få bør være overrasket over at Russland på denne måten tar i bruk sult som våpen i kampen mot Ukraina, og det er utvilsomt også et tegn på økende desperasjon fra russisk side.

Putins vilje til å krysse enhver moralsk grense for å få det som han vil, er blitt mer og mer klar etter hvert som krigen har utviklet seg. Løgn, trusler, massemord, overgrep og terror er bare noen av redskapene i den dødens verktøykasse han har sluppet løs på Ukraina og verden.

Russlands handlinger etter at avtalen ble sagt opp, overgår likevel det meste når det gjelder brutal kynisme. Ukrainske kornlagre og utskipningsanlegg er systematisk blitt bombet, og ukrainerne anslår selv at det har ødelagt 180.000 tonn med korn.

Slike tall må alltid tas med en nype salt, men den russiske bombingen er godt dokumentert. Dette er i stor grad anlegg uten militær verdi, hensikten er åpenbart å hindre eksporten av korn. Det vil raskt kunne føre til matmangel i en rekke afrikanske land.

At bombingen skjer samtidig som Putin møter afrikanske ledere og med glatt ansikt forsikrer dem om Russlands solidaritet med deres land, gjør ikke forestillingen mindre avskyelig.

FN og Tyrkia har uttrykt et ønske om å videreføre deler av korneksporten via Svartehavet, men det er vanskelig når skipene risikerer å bli senket av russerne.

EU har også åpnet for økt korneksport via landkorridorer, blant annet til havner langs Kroatias adriaterhavskyst, så vel som transport på Donau. Russernes svar har - ikke overraskende - vært angrep på den infrastrukturen som leder til Donau.

Putin synes altså helt bestemt på å bruke massedød av sult som våpen i sin angrepskrig. Det gjør det ikke lettere å se for seg noen form for fredsavtale så lenge Putin sitter ved makta. For konsekvensene av det vil over tid ikke bli mindre død, men mere død.