Reidar Strisland

Mamdanis suksess er et av mange tegn i tiden. Det demokratiske partiet er i rask endring.

Blant vanlige amerikanere har det i lang tid vært frustrasjon mot den politiske eliten i Washington D.C. som har latt forskjellene øke i tiår etter tiår.

Det er denne frustrasjonen som gav Donald Trump sin bevegelse grobunn, og som har ført til store endringer i Det republikanske partiet.

Den samme frustrasjonen har også stor påvirkning på basen i Det demokratiske partiet. Men på tross av folkebevegelsen skapt rundt Bernie Sanders sitt presidentkandidatur i 2016 og 2020, har eliten i Demokratene klart å holde stand.

Selv om Alexandria Ocasio-Cortez i 2018 ble innvalgt i Kongressen som et resultat av Sanders-kampanjen, og raskt ble et ikon i amerikansk politikk, så har eliten i partiet opprettholdt sin kontroll over partiet.

For dem sto det viktigste slaget i primærvalget i 2020. Da kunne de trekke et lettelsens sukk, etter at en konsolidert demokratisk elite snudde valget i favør Joe Biden mot Bernie Sanders.

Før 2016 hadde venstresiden med få unntak aldri hatt noen reell plass i amerikansk politikk.

Valgsystemet der vinneren tar alt favoriserer tradisjonelt sentrumsnære og konservative ideer, grunnen til at det lenge var liten forskjell på Demokratene og Republikanerne i økonomiske spørsmål.

Pengesummene som de siste årene har blitt kasta inn i valgkampene fra de rikeste og lobbygrupper har gjort det nærmest umulig å komme utenfra, spesielt om man forsøker å utfordre systemet.

Sanders sin overraskende valgsuksess i 2016 var første sprekken i Demokratenes fasade.

I senere år har Alexandria Ocasio-Cortez blitt en stadig viktigere uformell leder i partiet. Hun er også villig til å ta mer ansvar, men partiet har tviholdt på den eldre sentrumsorienterte garde.

Venstresida i Det demokratiske partiet har lenge hatt god synlighet og innflytelse i debatten. Målingene viser også at de har velgerne i ryggen i sine kjernespørsmål, som offentlig finansierte helsetjenester til alle.

Men de er fortsatt i opposisjon i sitt eget parti. Og selv om det etter hvert har kommet flere progressive stemmer til i Kongressen, mangler det virkelige gjennombruddet.

Venstresida har til gode å vise at man kan vinne valg i større byer og valgdistrikt med en radikal politikk. De har manglet et utstillingsvindu.

Det er her Mamdani er så viktig.

Mamdani er et talent av de sjeldne. Han håndterer alle plattformer, forsnakker seg aldri, og klarer alltid å få fram budskapet sitt.

Viraliteten i sosiale medier og tusenvis av frivillige bidro til at han i våres seilte opp som et navn å følge med på. Og oppskriften var en politikk som resonnerte.

Forskjellene har økt i flere tiår. Og når prisene på både leiemarkedet og mat har føket i været, så er det ingen andre saker som er viktigere enn levekostnader.

Som kandidat må du ha konkrete tiltak for faktisk forandring for å være troverdig. Og det var nettopp her Mandani leverte varene.

Frys i prisene i det regulerte leiemarkedet, gratis barnehage og gratis busser er av de viktigste kampsakene. Og jo flere som har blitt kjent med Mamdani, desto flere har sagt at de vil stemme på 34-åringen.

Samtidig var hans to viktigste motkandidater, Andrew Cuomo og sittende ordfører Eric Adams, begge tekstbokeksempler på problemene i Det demokratiske partiet. Korrupsjonssaker, MeToo, og bistand fra selveste presidenten.  

I Demokratenes primærvalg viste det seg at Mandani var enda mer populær enn målingene hadde fanga opp.

Aldri før har en ordførerkandidat fått flere stemmer i et primærvalg. Valget var spådd å være en thriller, men det ble aldri spennende.

Mandani skal straks ta over ledelsen i rådhuset i New York by. Og 34-åringen har store forventninger til seg.

New Yorks innbyggere forventer at han leverer på løftene sine. Og amerikansk venstreside trenger hans nye rolle for å vise at demokratisk sosialisme ikke er ekstremisme, men et redskap for å få til positiv forandring i folks liv.

Ledelsen i Demokratene, med Chuck Schumer og Hakeem Jeffries, begge fra New York, i spissen, har holdt seg langt unna Mamdani.

For dem er han en stor trussel på flere fronter. For de vet at han vil få en posisjon og rolle i amerikansk politikk som blir vanskelig å håndtere når de ønsker å fortsette som før.

Til nå har de lent seg på argumentene om at venstrevridd politikk ikke kan vinne viktige valg i USA. Mamdani motbeviser dem til gangs.

Og når Mamdani og AOC begge er uformelle viktige faktorer med tilhold i New York, så ligger alt til rette for at delstaten som på mange måter er Demokratenes hovedstad, vil kunne utradere konservative demokrater som er fornøyde med same procedure-politikk og strategi.

Schumer og Jeffries kan begge ende opp med å bli kastet på dør fra sine lederroller i Kongressen. Og skulle det skje, så er det akkurat det Demokratenes velgere ønsker.

Velgere er illsinte på partiets håndtering av Joe Bidens aldring, på den defensive presidentkampanjen til Kamala Harris og ikke minst partielitens spake motstandskamp mot president Donald Trump.

Målingene viser at den formelle ledelsen i Demokratene aldri har vært mer upopulær.

I andre enden av skalaen har du Bernie Sanders og AOC som er svært populære i basen og som har vokst fram som uformelle ledere i motstandskampen, både gjennom sine turneer og folkemøter i områder Trump vant, der hundretusenvis har møtt entusiastisk opp.

Men også i måten de har håndtert de siste ukenes nedstengning av USA på etter at partiene ikke kom til budsjettenighet.

Det finnes mange tegn i tiden på at Demokratene er i ferd med å få sin egen overhaling, som Det republikanske partiet i sin tid fikk med Tea party-bevegelsen.

Demokratenes velgere vil at man skal kjempe hardt mot Trump, og de vil ha troverdige politikere som vil noe.

Levekostnader er den aller viktigste saken.

En stor endring som følge av Israels folkemord på Gaza er dessuten at Israel-lobbyens stempling av israelkritikere ikke lengre fungerer.

Et flertall av demokratenes velgere viser ifølge målingene solidaritet med Palestina. En endring som enda ikke ledelsen i partiet har tatt inn over seg.

26. oktober holdt Mamdani, Bernie Sanders og Ocasio-Cortez folkemøte foran 13.000 New Yorkere.

I sin tale sa Mamdani at han aldri hadde vært der han er i dag, hadde det ikke vært for at Sanders i så mange tiår turte å stå alene, og at han aldri hadde snakket språket demokratisk sosialisme uten Sanders.

Og det er helt rett at Bernie Sanders i den nasjonale amerikanske politikken sto lenge alene.

Et demokratisk parti som ikke var interessert i å fornye seg, har gjort hans politiske revolusjon seig. Men tiden har forflyttet seg i retning den nå 84 år gamle senatoren.

Stadig flere vil ha store endringer fra venstre.

Mamdanis seier er det viktige neste leddet i forsøket på å få til en politisk revolusjon som fratar oligarkene makten i USA og som kan sikre alle amerikanere rett på helsetjenester.

Zohran Mamdani er bare en av millioner av unge som fikk sin politisk oppvåkning av Bernie Sanders presidentkampanjer.

Snart har Sanders en ny mektig alliert. Og når det om ett år er mellomvalg er det gode sjanser for at en enda større bølge av endring vil skylle inn over det Demokratiske partiet.