Kjell Werner

kjell.werner@lomedia.no

«Låt oss inte smittas av den norske sjuken», skrev Expressens politiske redaktør Patrik Kronqvist etter å ha besøkt Arendalsuka.

Han mener at Norge er et skrekkeksempel på hvordan det går når politikere ikke våger å prioritere og ta tøffe beslutninger.

Kronqvist har hengt seg opp i at det er full lønn under sykdom her til lands, mens svenske arbeidstakere straffes økonomisk når de er syke og ikke kan gå på jobb. Den svenske sykelønnsordningen innebærer karensdag med trekk i lønn første sykedag og 80 prosent dekning deretter.

Det hører med til historien at Sveriges tidligere statsminister Göran Persson også var på plass i Arendal. Der oppfordret han norske politikere til å stramme inn i sykelønnsordningen etter svensk modell. LO i Sverige kjemper derimot for å fjerne karensdagen.

Frp-leder Sylvi Listhaug mener at den norske regjeringen har fått «norskesyken», en lokal mutasjon av det som en gang var «hollandsk syke». Hun viser til at Nederland levde over evne på 60-tallet. Da ble offentlige budsjetter fyrt opp ved hjelp av store gassinntekter. Men etter kort tid kom det en blåmandag, etterfulgt av kraftige innstramminger og høy arbeidsledighet.

Listhaug har et godt poeng når hun henviser til Nederland, men her snakker vi om en politiker som er flink til å bruke oljepenger og et parti som i en årrekke har ivret for å tappe mer av Oljefondet enn andre partier. Listhaug kaster stein i glasshus. Nå singler det i glass som knuses.

Bakteppet er OECDs rapport om Norge, der det advares mot den høye offentlige pengebruken i Norge.

«Det vi får igjen, står ikke i stil med pengebruken», sier Listhaug. Hun mener at kjernen i den norske velferdsmodellen må prioriteres. Kritikken fra OECD rammer ikke bare dagens regjering, men like mye Erna Solbergs regjering der Frp var med eller ga budsjettstøtte.

Men det er i første rekke advarselen fra Expressens politiske redaktør som får meg til å filosofere litt. Hvor alvorlig er den norske sykdommen? Hvordan klarer Søta Bror seg uten oljepenger? Og hvorfor har forskjellen mellom Norge og Sverige økt?

La oss starte med litt fakta: Norge har et skatte- og avgiftsnivå som er høyere enn gjennomsnittet i OECD-landene, men om lag på linje med det svenske.

Nivået på offentlige utgifter, som andel av brutto nasjonalprodukt (BNP), er høyere i Norge enn i Sverige. Andelen er 62 prosent for Norges del og under 50 prosent for Sverige. Det er også verdt å merke seg at det norske nivået på offentlige utgifter nå er høyere enn det var før pandemien.

Forskjellen mellom Norge og Sverige skyldes i stor grad det faktum at Norge har oljepenger, mens Sverige må klare seg uten.

Det norske statsbudsjettet er på 1.860 milliarder kroner, og 410 av disse er oljemilliarder. Samtidig er Norge et dyrere land å drive siden den norske befolkningen i større grad bor mer spredt rundt om i landet. Vi har også bønder fra nord til sør, takket være store subsidier og høye tollmurer.

For å sammenlikne Norge og Sverige må vi ta hensyn til at det svenske lønnsnivået er nesten 40 prosent lavere enn det norske. Samtidig er arbeidsledigheten i Sverige dobbelt så høy som i Norge. Norge går også bedre økonomisk enn Sverige. Derfor var det ikke tilfeldig at Riksbanken i Sverige nylig satte ned styringsrenta, mens Norges Bank drøyer med å følge etter.

Enda viktigere er det å se på de lange linjene. Sosialdemokraten Göran Persson foretok en kraftig innstramming i velferdsordninger da han var finansminister for tretti år siden. Den borgerlige regjeringen til Fredrik Reinfeldt fulgte i samme spor drøyt ti år senere.

Norge har derimot sittet på en stadig grønnere gren. De første kronene ble satt inn på det norske oljefondet 31. mai 1996. Siden den gang har fondet økt til en markedsverdi på over 18.000 milliarder kroner. Norge lever godt på «rentepengene» fra dette fondet.

Sykefraværet i Norge er dobbelt så høyt som det svenske, men nordmenn flest er neppe mer syke enn Søta Bror. Det høye sykefraværet i Norge fører naturlig nok til en økonomisk ekstrakostnad for norske bedrifter og ikke minst den norske staten.

I Sverige er det syke arbeidstakere som må bære denne «kostnaden», i form av at de presses til å gå på jobb selv om de ikke er friske.

Sverige har jevnt over lavere velferdsytelser enn de som gjelder i Norge. Full lønn under sykdom i Norge har vært en realitet siden 1978. Rettigheten ble kjempet fram av fagbevegelsen, med LO i spissen.

Vi må slå ring om denne rettigheten, for den er ikke vunnet en gang for alle. Det viser ikke minst erfaringene fra Sverige. Men norske arbeidsgivere bør pålegges et økonomisk medansvar for det lange sykefraværet.

Etter et halvt års sykemelding ender svenske arbeidstakere ofte opp som arbeidsledige og må gå på dagpenger. Selv med betydelig større arbeidsledighet kommer Sverige bedre ut enn Norge når det gjelder sysselsettingsnivå. Dette skyldes i stor grad den høye andelen uføre i Norge.

Offentlig sektor består både av rene byråkrater og av ansatte som utfører konkrete velferdstjenester. Slik er det både i Sverige og Norge. Byråkratiet bør kunne slankes og effektiviseres. Vi må kort og godt jobbe smartere.

Men også velferdstjenestene må produseres mer effektivt. Det er et sykdomstegn at Norge har flere leger og sykepleiere per innbygger enn Sverige. For kvaliteten på helsevesenet er trolig ganske lik på hver side av Kjølen.

Det er på sin plass å sitere sosialdemokraten Tage Erlander, som var svensk statsminister fra 1946 til 1969. Allerede i 1956 snakket han beskrivende om «de stigende forventningers misnøye».

Mye tas for gitt, og mer skal ha mer. Det er dessverre holdningen hos mange svensker og spesielt blant oljesmurte nordmenn.

Regjeringens ferske perspektivmelding gir klar beskjed om at politikerne nå må prioritere tøffere i årene framover. Det går ikke lenger å si ja takk til alle goder, for det vil være kortsiktig glede å pøse på med enda flere oljemilliarder her til lands.

En slik løssluppenhet vil ubønnhørlig slå ut i en økonomisk sykdom som i neste omgang må behandles med en tøff hestekur.

Mye delt: Folk på sosialhjelp skulle få mer: Elisabeth fra AAP-aksjonen er kjempeskuffa