Slik tilpasser miljøterapeut Jennie dagsenteret for brukere med demens

KARIN E. SVENDSEN

karin.svendsen@fagbladet.no

Jennie Rönnqvist hadde vært miljøterapeut i knapt ett år på Furuset seniorsenter i Oslo da hun tok et kurs i universell utforming og demensvennlige fysiske omgivelser.

Saken fortsetter under bildet.

SMÅ GREP: Sigrid Aketun og Jennie Rönnqvist er enige i at det er mulig å gjøre de fleste dagsentra mer demensvennlige med små, viktige endringer.

Anita Arntzen

På kurset plukket Jennie Rönnqvist med seg en mengde tips om hva som kan gjøres for å gi et lokale en demensvennlig og hjemlig atmosfære. Nå ser hun mange muligheter for å gjøre det lettere for mennesker å orientere seg, uansett om brukerne lider av demens, har nedsatt syn eller dårlig hørsel – eller ikke feiler noe som helst.

Saken fortsetter under bildet.

TIL DE ANSATTE: Dette er en påminnelse når de ansatte forlater vaskerommet.

Anita Arntzen

Fjernet visuelt kaos

Seniorsenteret på Furuset er et lavterskeltilbud for alle innbyggerne over 60 år. Jennie Rönnqvist arbeider ved seniorsenterets dagaktivitetstilbud for hjemmeboende i tidlig fase av demenssykdom.

– Jeg må ta hensyn til at lokalet brukes av mennesker med veldig forskjellige interesser og behov, sier miljøterapeuten.

For noen av brukerne er for eksempel trim en viktig grunn til å komme. Derfor kunne ikke Jennie fjerne ergometersyklene selv om syklene gjorde det vanskelig for «sin gruppe» å orientere seg i lokalet. Løsningen ble en flyttbar skillevegg foran syklene. I stedet for å bli møtt med et visuelt kaos ser brukerne nå rett på en rolig, grå vegg.

Saken fortsetter under bildet.

MINDRE KAOTISK: En flyttbar skillevegg brukes til å skjule ergometersyklene når de ikke er i bruk.

Anita Arntzen

Det neste miljøterapeuten gikk løs på for å øke oversiktlighet og fremkommelighet, var å fjerne ett av tre store bord. Lokalet var så overmøblert at enkelte brukere hadde vanskelig for å ta seg fram. Det ble også mer oversiktlig når bordet midt på golvet ble fjernet.

Dernest rydda hun bort all visuell støy på dørbladene som vender inn mot brukerne.

– Vi hadde hengt opp informasjon og beskjeder til både ansatte og brukere på dørene. Det var veldig forvirrende for brukerne, sier hun.

Mindre støy

Samtidig som Jennie Rönnqvist ryddet opp i støyen for øyet, gjorde hun også en innsats for å redusere hørbare forstyrrelser. Hun satte opp en lapp på innsida av døra til vaskerommet. Her stod det enkelt og greit «Lukk døra». Da slapp brukerne å høre vaskemaskinen. Det samme gjorde hun med døra til de ansattes møterom.

Det tok litt lengre tid å bli kvitt den konstante susinga fra sikringsboksen. De som hadde arbeidet her lenge, la ikke merke til det. Men Jennie klaget, og skapet ble kontrollert. Det viste seg at det måtte repareres. Dermed forsvant også den støykilden.

Form og farge

For at de som ikke lenger er så sterke i beina, skal klare å reise seg opp ved egen hjelp, er alle stoler og sofaen på dagsenteret forhøyet. Noen ekstra puter i den dype sofaen gjør det både bedre å sitte og lettere å reise seg.

Saken fortsetter under bildet.

KONTRAST: Sofaputene på dagsenteret er lette å se siden de har helt andre farger enn sofaen.

Anita Arntzen

– Putene skal helst både matche og ha en farge som står i tydelig kontrast til sofatrekket, sier Jennie Rönnqvist.

Første bud ved innkjøp av stoler til et seniorsenter er gjerne at de skal kunne stables. Men for å skape et demensvennlig miljø kreves mer. Både sofa og stoler må ha armlener som kan brukes som støtte når brukerne skal reise seg opp.

– Armlenene må ikke være for glatte. De må heller ikke være plassert for langt bak på stolen. Selve stolen må også være stødig, sier miljøterapeuten.

Men et demensvennlig miljø skal ikke bare være oversiktlig. Lokalet skal også innredes slik at det får et hjemlig og gjenkjennelig preg. Fillip Grønli (99) er blant dem som setter pris på den rolige kroken med en behagelig lenestol.

– Dette er som himmelen, mener han. Ikke bare er stolen god. Enda viktigere er det at det skjer så mye her.

Saken fortsetter under bildet.

GOD HØYDE: Sofaen er løftet opp fra gulvet slik at brukerne ikke skal komme så langt ned at det blir unødvendig tungt å reise seg igjen.

Anita Arntzen

Ikke i mål

Miljøterapeuten på Furuset syns fremdeles at mye som gjenstår før lokalene er blitt som hun kunne ønske. Et nytt veggur er allerede kjøpt inn og skal snart opp på veggen.

– Klokka er stor, og tallene er tydelige. Og så er den uten sekundvisere. Det er viktig, for de kan virke forvirrende, sier hun.

Jennie Rönnqvist har ei lang ønskeliste for endringer på toalettet.

– Her trengs framfor alt doforhøyer med fargekontraster, mener hun.

Dessverre leveres både doer og doforhøyere bare i hvitt. Når veggflisene også er hvite, blir det vanskelig å finne doen for dem som ser dårlig.

Ideelt sett burde håndkleholderen og veggen bak også vært i forskjellige farger

– Hvis leverandører og interiørarkitekter hadde hatt mer fagkunnskap om målgruppa, hadde vi ikke hatt disse problemene, tror miljøterapeuten.

Saken fortsetter under bildet.

FORSKJELLIGE FARGER: Stolene og andre møbler skiller seg tydelig fra den blå veggen.

Anita Arntzen

Universell utforming fordel for alle

Sigrid Aketun, ergoterapeut og fagkonsulent ved Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Oslo kommune, er den som hvert år underviser på de tverrfaglige kursene i universell utforming og demensvennlige omgivelser for ledere og ansatte i Oslo.

I løpet av et semester med til sammen tre dagers undervisning får deltakerne økt kunnskap om hvordan lokaler og uteområder må utformes for at alle skal kunne bruke dem. I løpet av kurset leverer de en oppgave om hva de kan gjøre på egen arbeidsplass.

– Det er ikke bare mennesker med demens eller nedsatt funksjonsevne som har nytte av universell utforming, sier Aketun. Hun mener bestemt at det blir letterse alle å orientere oss i omgivelser når noen har tatt seg bryet med å rydde unna unødvendig støy for øre eller øye.