Tri

Derfor jobber han i et parkeringshus og er godt fornøyd med det. Grei jobb, fast lønn og ikke særlig mye ansvar. Parkeringshuset er for det meste automatisert, han er der mer som en hvilende vakt i tilfelle noe ekstraordinært skulle dukke opp.

Det var denne vinterkvelden. Anders hadde hatt samme jobb i snart tre uker, og det nærmet seg ny rekord. Han hadde ikke gjort særlig annet enn sittet på rævva og sett på fjernsyn og drukket kaffe. Da det tikket inn en melding om sosialt samvær i byen med backgammon, røverhistorier og noko attåt, spratt Anders opp fra stolen. Hvem bryr seg om, eller aner om jeg sitter her på rompa eller om jeg sitter noen kilometer unna, tenkte han. Med telefon i brystlomma og en uniformert bil, som på ingen måte skulle forlate parkeringshuset bar det avsted til fest og moro.

Noen timer etter melder samvittigheten seg. Han blir stressa og synes det er på tide å komme seg tilbake til sin betalte jobb. Som nevnt har mannen lite flaks. Med klampen tilnærmet i bånn måtte det gå galt. Anders så ikke at det var veiarbeid og et digert hull i bakken. Det endte stygt for bilen, men heldigvis ingen personskader. Totalskadet ble bilen tauet tilbake til parkeringshuset av en tilfeldig forbipasserende. Hvilken unnskyldning hadde han til sjefen nå? Der røk den jobben og en fantasihøy regning var å vente, tenkte han deprimert.

Det hjalp ikke å rive seg i håret og drikke kaffe på kontoret etter denne hendelsen. Sjefen hadde understreket at bilen IKKE skulle kjøres ut av parkeringshuset. Han var dømt, nok en gang. Tenkte han.

Om han ikke var bortskjemt på flaks til nå så hadde all flaksen hopet seg opp til denne kvelden, til dette øyeblikket.

Utifra intet banker en fyr på kontoret hans, det må ha vært en engel eller noe. Han meldte fra om et hjerteinfarkt i parkeringshuset. Den gamle mannen måtte fraktes på sykehuset. Med en drosje og en liten løgn var unnskyldningen et faktum: Anders måtte kjøre som et svin for å redde en døende mann, ingen kunne klandre ham for det. Jobben var reddet og den ubetalelige regningen hadde opphørt å eksistere.

Det beste av alt: Ingen tapte på dette. Parkeringssjefen fikk igjen på forsikringa og kompisen min beholdt jobben. Eller jo, en mann tapte, den gamle mannen tapte livet sitt, men det var ingens feil. Han hadde nok dødd uansett om kompisen min mistet jobben eller ei.

Aldri før har utrykket «En manns død, en annens brød» kommet så til sin rett.

LO-Aktuelt nr. 7/2009