Anngunn prøvde å skjule at hun var syk. Helt til naboen trodde hun hadde forlatt mann og barn

Per Flakstad

per.flakstad@fagbladet.no

Tåka ligger fortsatt som et grått teppe langs Drammenselva, men på stien fra Solbergelva og oppover mot Nerdammen og Damslett-hytta tynnes den ut, og himmelen over oss får et stadig sterkere skjær av blått.

Pusten går mens terrenget stiger. Av og til stopper vi – ikke for å hvile, men fordi Anngunn må ned på knærne eller magen når hun ser et spennende motiv.

– I dag vil jeg jobbe med nærbilder, forteller hun.

Anngunn Flatebø Dårflot har et brennende engasjement for fotografering. Hennes egen historie gjør at hun også har det samme engasjementet for psykisk helse, og spesielt hvordan en interesse og lidenskap kan bidra til å snu en livssituasjon fra noe mørkt og depressivt til å bli et lysere og meningsfullt liv.

Anngunn Flatebø Dårflot finner trøs og medisin i å fotografere.

Per Flakstad

Fikk ikke puste

Vi skrur klokka 15 år tilbake. Anngunn jobber på en demensavdeling i Nedre Eiker kommune. Hjelpepleieren har kjent på fødselsdepresjon og angst, men denne dagen stopper alt opp for henne.

– Jeg kom inn på vaktrommet og kjente at jeg ikke fikk puste. Jeg segnet sammen på gulvet og begynte å gråte. Dagen endte med at jeg måtte ta meg hjem for jeg var ikke i stand til å jobbe, forteller hun.

Legen var direkte og ærlig og sa hun trodde at Anngunn hadde en bipolar lidelse.

– Den umiddelbare reaksjonen min var «Nei! Det går jo ikke, for det er jo kjempealvorlig».

Anngunnn har kalt dette bildet «Harer i blåtime».

Anngunn F. Dårflot

Den dårlige samvittigheten

Tilbake i 2022: Vi har satt oss på en stor trestokk og spiser nistematen med varm kaffe fra termos. Mens vi ser utover det lille vannet Vrangen, forteller Anngunn om hvordan det var å være psykisk syk og gå inn og ut av behandling på institusjoner.

– Jeg hadde humørsvingninger og depresjoner og var i perioder innlagt. Når jeg var hjemme, var jeg så sliten at jeg nesten ikke orket noen ting. Samtidig hadde jeg konstant dårlig samvittighet. Ikke orket jeg å leke med de to barna mine, ikke orket jeg å lage middag, ikke orket jeg å være med på aktiviteter og foreldresamtaler.

Det tæret på selvbildet.

– Jeg følte meg som en dårlig mor, en dårlig kone, rett og slett et dårlig menneske, forteller hun.

Overfor andre forsøkte hun å skjule at hun var syk og sykmeldt. Men én hendelse gjorde at hun begynte å tenke annerledes.

– Jeg hadde vært borte en god stund på institusjon, og da jeg kom hjem, fortalte mannen min at naboen hadde spurt om jeg virkelig hadde reist fra mann og barn. Jeg ble helt sjokkert, for det var det siste jeg ønsket å gjøre. Der og da bestemte jeg meg for å være åpen om situasjonen og sykdommen min, og at det var derfor jeg var mye borte, forteller hun.

Dette bildet har hun tatt ved Nerdammen i Solbergelva.

Anngunn F. Dårflot

En ny tilværelse

En lav høstsol varmer fortsatt når vi litt stivt går oss i gang igjen etter å ha sittet rolig på trestokken.

Etter å ha vært en svingdørspasient i fem år, og etter å ha forsøkt utallige medisiner, kom et vendepunkt da hun fikk noe som viste seg å fungere og som gjorde at hun sakte begynte å føle seg bedre. Men hun slet fortsatt med depresjoner og destruktive tanker.

– Da jeg ble utskrevet, fikk jeg beskjed om at det var viktig å komme seg ut. «Gå på tur», var oppfordringen. Men å gå der alene med tanker som kunne være vanskelige, var ikke akkurat det som hjalp meg videre, sier hun.

En dag i 2017 tok Anngunn litt tilfeldig fram mobilen for å ta et bilde. Hun tok et til, enda ett, og noen flere. Da hun kom hjem, gikk noe plutselig opp for henne:

 – Jeg hadde vært så opptatt med fotograferingen at jeg ikke hadde tenkt på noe annet. For meg ble det starten på en helt ny tilværelse.

Bildet har den treffende tittelen «Lys i mørke».

Anngunn F. Dårflot

Ufør – en sorg og en lettelse

Sykdommen har gjort at hun er en av Fagforbundets cirka 18.000 medlemmer som får uførepensjon.

– Det å bli ufør, var på én side en stor sorg, og på en annen side en lettelse. Jeg ville jo helst ha fortsatt å jobbe. Jeg prøvde flere ganger, men gikk på en smell hver gang, forteller hun.

Derfor var det å bli ufør en slags avklaring for henne:

– Jeg følte det som om jeg fikk avsluttet et kapittel i livet mitt og kunne konsentrere meg om å forsøke å bygge opp noe nytt. Når livet gjør en sving, kan du ikke fortsette rett fram. Du må svinge med, men forsøke å påvirke den nye retningen til å bli noe meningsfylt og bra for deg, sier Anngunn.

Hun minner om at det er mange årsaker til at mennesker får uførepensjon. Noen av godt synlige handikapp, mens for svært mange andre synes ikke årsakene.

– Jeg møter folk som sier at jeg ser godt ut, og når jeg for eksempel er ute og fotograferer, stemmer det at jeg har det bra, for da «hviler» jeg hodet fra negative tanker. Samtidig må jeg alltid passe på å få nok hvile og ta medisiner, ellers merker jeg at symptomene mine kommer snikende tilbake, sier hun.

Fant sin lidenskap

For Anngunn har fotograferingen blitt egenterapi. Nå er hun ofte ute i marka med et stort systemkamera og ulike objektiver som passer til forskjellige motiver.

– Jeg fant min lidenskap. Når jeg er ute i skogen, kjenner jeg hvordan roen senker seg, og jeg er dypt konsentrert om det jeg holder på med. Jeg jobber med å se motivene og lete etter det gode lyset.

– Når jeg ligger på bakken for å ta nærbilder, kan jeg lukte gresset rett under nesetippen, og samtidig høre fuglene kvitre langt over hodet. Disse øyeblikkene gir meg glede og påfyll. Og når bildene mine også kan glede andre, gir det meg ekstra motivasjon og styrke, sier Anngunn.

Anngunn fant sin lidenskap i fotograferingen.

Per Flakstad

Fotoglede

For fem år siden var hun initiativtaker til gruppa «Fotoglede» i regi av et frivillighetsprosjekt for arbeidsledige og uføre i Nedre Eiker, som siden er blitt en del av Drammen kommune. Gruppa er blitt populær og er nå tilknyttet Den Norske Turistforening, DNT.

– Poenget er å ha det sosialt og hyggelig. Jeg har også fått et nettverk og venner for livet gjennom denne gruppa, forteller hun.

Men hun må fortsatt være på vakt. Blant annet for å passe på at aktivitetsmengden er stabil og at hun skal få nok hvile, har hun overlatt ansvaret for gruppa til en god venninne.

Ved siden av å være ute i marka, bruker Anngunn kreftene på å holde kurs og ta noen mer kommersielle oppdrag. Hun har også laget seg flere langsiktige fotoprosjekter som hun kan jobbe systematisk med over tid.

– Jeg håper min historie kan inspirere andre. De aller fleste har en lidenskap, eller i alle fall en interesse de kan utvikle. Kanskje kan den bidra til å hjelpe dem ut av en mørk og destruktiv tilværelse slik fotografering hjalp meg, sier Anngunn Flatebø Dårflot.

Mye lest: Oksana ba om svar fra Støre: – Jeg tror ikke dere forstår hvor tøft vi har det