Før julebordet vurderte en ansatt med alkoholproblemer å spille syk

Marte Bjerke

marte.bjerke@fagbladet.no

– Det er lett å prioritere dette arbeidet. Når det kommer en sak, er det så sårt og vanskelig, sier Glenn Steen-Haugen. Han er rådgiver og Akan-representant for de ansatte på Åssiden videregående skole i Drammen – den første skolen til å vinne Akan-prisen.

Prisener en hyllest til en bedrift som på en god og systematisk måte forebygger og håndterer problematisk bruk av alkohol, narkotika, legemidler, spill og doping, og som kan være til inspirasjon for andre.

Det er ikke lenge siden han og resten av Akan-utvalget fikk beskjed om at arbeidet de gjør, er verdt en pris. Noen hemmeligheter er det lett å holde på. Andre, derimot:

– Jeg er veldig lekk på gode nyheter, medgir rektor Ann-Mari Henriksen.

Glad og stolt Akan- vinner. F.v. Elisabeth Mørch, Per Trondsen, Gunn-Kari Bakke, Glenn Steen-Haugen og Ann-Mari Henriksen.

Anita Arntzen

Men torsdag 23. november, på selveste Akan-dagen, er det all mulig grunn til å la skravla gå: Ikke bare hedres prisvinneren, men Akan – Arbeidslivets kompetansesenter for rus og avhengighetsproblematikk fyller også 60 år. En skål er på sin plass. Eller?

Jo da, arbeidet med avhengighet og problematisk bruk av rusmidler handler ikke om avholdenhet, minner Akan-utvalget på Åssiden om: 

– Det handler ikke om å si nei til alkohol, men å løfte problemstillinger om alkohol, påpeker Henriksen.

Arbeidet på Åssiden omfatter ikke bare alkoholbruk, men også annen problematisk bruk som faller inn under Akans arbeid: narkotika, legemidler, spill og doping. De mest vanlige problemstillingene dreier seg riktignok ofte om den lovlige og sosialt aksepterte alkoholen.

– Alkohol er den store stygge ulven, sier Steen-Haugen.

Ifølge Akan viser studier at mellom 10 og 15 prosent av ansatte i norsk arbeidsliv har et risikofylt alkoholforbruk. Men hva gjør du hvis du er bekymra for en kollega? På Åssiden vil de at arbeidet med forebygging og håndtering skal være en integrert og naturlig del av skolehverdagen. Det handler om et menneskesyn:

– Vi bygger arbeidet vårt på FNs bærekraftsmål, der det heter «leaving no one behind». Dette sier noe om skolens menneskesyn. Som leder kan man også si at Akan-arbeidet er del av noe større. Det handler om å inkludere alle ansatte, mener rektor Henriksen.

– Dette er ikke en kostnad, men en investering, slår hun fast.

Sjokkert over drikkekulturen

Gunn-Kari Bakke husker sitt første møte med festkulturen på Åssiden videregående skole da hun som fersk lærer møtte opp på julebord på 90-tallet. 

– Jeg var ny på jobben og ville være med på sosiale tilstelninger, og ble forskrekka over alkoholkulturen. Det var en drikkekultur som jeg ikke var vant til i det hele tatt. Jeg var ganske sjokkert og dro tidlig hjem. Etter hvert begynte folk å si at dette er ikke ålreit å være med på, forteller Bakke, som er HR-leder og assosiert medlem av Akan-utvalget.

HR-leder Gunn-Kari Bakke (t.h.) forteller om en ganske annen drikkekultur på skolens fester da hun ble ansatt på 90-tallet. Rektor Ann-Mari Henriksen følger interessert med.

Anita Arntzen

Akan-arbeidet har pågått i nærmere 20 år og har satt sitt preg på sosiale sammenkomster. Ikke i form av alkoholforbud eller avhold, men heller bevisste valg om når, hvor og hvordan fester finner sted.

Julebordet er for eksempel blitt en vinterfest etter jul, og er flytta til et finere lokale med hvite duker, levende musikk og muligheten til å bestille alkoholfrie alternativer.

– Det har gjort at mange flere er med, sier Bakke, som forteller om en ansatt med et alkoholproblem som kom til henne i forkant av et julebord: «Må jeg «fake» at jeg er syk?»

– Men vi hadde jo alkoholfrie alternativer. Vedkommende var på julebordet, og det gikk veldig fint.

Anita Arntzen

I klasserommet til andreårselevene på helse- og oppvekstfag har framtidas helsesekretærer, tannhelsesekretærer og apotekteknikere fagsamtaler om infeksjoner.

– Er karies en infeksjon?

– Ja.

– Serr?!

Lærer i fellesfag Jalita Jacobsen lytter interessert til den lavmælte summingen rundt pultene.

– Vi ansatte merker ikke så mye til Akan-arbeidet til vanlig, forteller hun.

Men i foredrag, «casejobbing» og på plandager er utvalget synlig. Jacobsen mener at det gir en trygghet til de ansatte om saker som er vanskelige å oppdage og snakke høyt om.

– Det kan være vanskelig for meg å gå til en kollega hvis jeg er bekymra, og da er det godt å kunne gå til noen andre med den bekymringen. Jeg vet hvem jeg skal henvende meg til, sier hun.

Lærer Jalita Jacobsen mener Akan-arbeidet på skolen gir en trygghet til de ansatte om hvor de kan gå hvis de har en bekymring. Her i samtale med Tuva Lie Lantz.

Anita Arntzen

Å si fra om problematisk rusbruk er ikke lett, heller ikke om man er 17 eller 18 år.

– I fjor var jeg i en vennegjeng der det var røyking av marihuana. Da følte jeg at jeg ikke kunne si noe, forteller Tuva Lie Lantz.

Hun trakk seg ut av gjengen.

– Men hvis det hadde vært alvorlig, tror jeg at jeg hadde sagt fra.

Nesten alle drikker på fest, forteller elevene. Det er ikke lett å være den som avstår. Men på akkurat denne linja får de faglig ballast på området. Her er rusbruk en del av pensum.

– I fjor hadde vi om alkohol og skadevirkningene av det, forteller Lie Lantz.

Det drypper på elevene

Akan-utvalget på Åssiden har bevisst utelukka elevene fra sitt arbeid. Holdningen er at ved å være tydelig til stede blant lærerkollegiet vil elevene indirekte dra nytte av arbeidet.

– Vi har veldig mange ulike yrkesgrupper her, så det dukker opp mye. Vi har sykepleier- og helsefagkulturen, bygg og anlegg, hotell og restaurant, ramser Steen-Haugen opp.

I hver av disse yrkesgruppene eksisterer en kultur og en holdning til rus og rusmidler. Skolen har over 2000 elever totalt.

– Vi får for eksempel stadige spørsmål om de kan slippe til i et verksted ved bekymring om rus. Vi driver aktiv forebygging mot elevene, sier Henriksen.

Skolen har blant annet et tett samarbeid med politiet, ruskonsulenter og barnevern, og kontaktlærerne følger opp elevene hvis de uteblir fra undervisning.

Anita Arntzen

Per Trondsen har vært engasjert og involvert i Akan-arbeidet på Åssiden i mange år.

HMS-rådgiveren mener sammensettingen av utvalget er et av suksesskriteriene til den prisvinnende gjengen.

– Det består av ledelsen, vernetjenesten, tillitsvalgte, bedriftshelsetjeneste, og et assosiert medlem fra Akan sentralt. Å ha ledelsen på laget er helt avgjørende, mener han.

– Og så er arbeidet blitt mer systematisert med åra, legger hovedverneombud Elisabeth Mørch til.

Akan-arbeidet er nedfelt i en egen handlingsplan, utvalget har en «policy» som de for tida jobber med å tydeliggjøre og konkretisere, det er del av HMS-planen til skolen og med i medarbeidersamtalene. Til sammen har dette over tid endra holdninger:

– På en av medarbeidersamtalene sier en av lederne til meg: «Da jeg begynte, så var Akan kanskje noe vi tullet litt med, mens nå er det en naturlig og inkluderende del av mitt lederskap», forteller Bakke.

Prøver å bekjempe skammen

Hvor mange såkalte Akan-avtaler som inngås på skolen hvert år, er vanskelig å anslå, mener utvalget. Det varierer.

En Akan-avtale innebærer at arbeidsgiver og den ansatte som trenger hjelp inngår en slags kontrakt der målet er å komme ut av avhengighet og samtidig beholde jobben. Et tverrfaglig arbeid settes i gang.

Fastlegen er en nøkkel for å få det til å fungere, mener Bakke. Og tillit. Til at arbeidsplassen vil deg vel og tar deg på alvor.

– En av sakene vi har hatt hadde aldri kommet, hvis vi ikke hadde etablert en tillit til utvalget, sier HR-lederen og forteller om en ansatt som selv tok initiativ til å banke på døra hennes: «Jeg trenger hjelp».

Jobben er ofte det siste som ryker i avhengighetens dragsug. Mye i livet kan være ødelagt før kolleger begynner å merke at noe ikke stemmer. Skammen er lammende. 

– Det er veldig mye skam. Skam er en utrolig sterk følelse, sukker Bakke.

– Vi prøver å senke terskelen, slik at skammen ikke blir et hinder for å ta kontakt. Det gjør vi med «casejobbing» og drøftinger, der man fortsatt kan ha en viss distanse til problemstillingene, forklarer Steen-Haugen.

Men enda er det et stykke igjen til skammen og tabuene om rusmiddelbruk er bekjempet. 

– Tror dere noen av dem som har fått hjelp vil snakke med meg?

– Å nei, nei, nei! Det kunne vi aldri ha spurt dem om!