Jeanette knakk sammen. Hunden Luna ble redningen

Vigdis Alver

vigdis.alver@fagbladet.no

– Plutselig møtte jeg meg selv i døra, og kunne ikke flykte fra det jeg hadde flyktet fra, sier Jeanette Lea Romslo.

Hun er leder av Fagforbundet Ung og lokalpolitiker for SV i Hå kommune i Rogaland. I en blytung tid under pandemien kjempet hun en privat kamp for egen helse.

Med egne erfaringer som bakteppe vil fagforeningslederen ha på plass en hundepark i hjemkommunen Hå. Romslo har et brennende ønske om at samfunnet i sterkere grad skal se på hunden i et folkehelseperspektiv, når hun ønsker seg et fristed der hunder kan møtes fritt uten bånd, mens hundeeiere snakker sammen.

Hun velger derfor å fortelle mer om sin egen krise enn hun har gjort før. For hun gir hunden Luna, som nærmer seg ti år, mye av æren for at det gikk bra med henne selv.  

– Luna ble utrolig viktig for meg, sier Romslo som alltid gleder seg til helgene hjemme på Nærbø og til tur med Luna som venter.

En hundepark hjemme i Hå, er Jeanette Lea Romslos drøm. Her med Lilly (rosa drakt), Kompis og Miks på Hundejordet i Frognerparken, ett av Oslos 10 friområder for hund.

Anita Arntzen

Nå er det en iskald ettermiddag på Hundejordet i Frognerparken, ett flere friområder for hund i Oslo. Men kuldegrader stanser ikke gjensynsgleden hos firbeinte Miks, Lilly og Kompis. Logrende løper de rundt, snuser, bjeffer og ruller seg i snøen. Eierne ser på med et smil.

Romslo setter seg på huk, og de tre er raskt på pletten. Snart vil Lilly bare klappes og kløs av henne. Det blir mange kjærlige slikk.

Måtte ta tak

Vi skrur tilbake til mars 2020: Jeanette Lea Romslo er 21 år og midt i en travel hverdag.

Hun hadde i en lengre periode pendlet mellom Oslo og Rogaland som nestledervikar i Fagforbundet Ung, er nyvalgt lokalpolitiker og heltidsstudent i statsvitenskap ved Universitetet i Stavanger.

Så stenger Norge ned, og en full kalender med mye reising må byttes ut med hjemmekontor ved en PC-skjerm. 

– Da det brått sa stopp, som det gjorde for alle andre, så tok jeg det kanskje ekstra hardt.

Det sprenger seg fram: Angstanfallene og de mørke tankene. Det var noe som hadde ligget i henne lenge, noe som ikke var bearbeidet. Det tipper over.

–  Jeg kjente at livet ble tyngre, og fikk også fysiske symptomer.

Fastlegen henviser henne videre til DPS, distriktspsykiatrisk senter. Utredningen konkluderer med post traumatisk diagnose – PTSD.

–  Jeg ble tvunget til å ta tak i det. Det var en spesiell diagnose å få – jeg forbandt den med krig eller en plutselig ulykke. Men den kan også ramme når man, som jeg, har båret på traumatiske opplevelser over tid, sier Romslo som ikke vil gå til detaljene.

Behandling pågår over en periode. Hun kaller det en fin prosess.

– Med denne diagnosen blir jeg jo ikke frisk, det er noe jeg må leve med resten av livet. Men jeg har fått bearbeidet ting, og lære meg selv å kjenne på en helt ny måte. Jeg har lært meg verktøy til å håndtere det.

Luna som hjelper

Samboeren hennes kan dra fysisk på jobb, Romslo blir alene hjemme med Luna. Hunden tolker raskt den nye situasjonen.

Hun forteller hvordan hunden kom tassende bort for å gi henne trøst. Ligger hun på gulvet fordi hun ikke orket mer, var Luna der, tett ved henne, kjapt etter.

– Hun kom bort og slikket meg i ansiktet. Hun prøvde å dytte meg opp med snuten sin. Hun var en levende skapning som trengte meg, og som blomstret av glede bare jeg gjorde tegn til at vi skulle ut for å lufte oss.

Romslo er sykemeldt til og fra gjennom en periode. Sammen med Luna får hun innarbeidet nye hverdagsrutiner.

– Jeg begynte å gå turer om morgenen og ettermiddag sammen med Luna. Etter hvert gikk vi lengre turer. Gjennom pandemiårene utviklet dette seg enormt. Luna og jeg begynte å gå toppturer sammen, og jeg ble etter hvert en jogger.

Jeanette Lea Romslo er opptatt av hunden i et folkehelseperspektiv. Her med Kompis, som hun møter for første gang, som koser seg på et friområde for hund i Oslo.

Anita Arntzen

Vektnedgang

25-åringen ser annerledes ut nå enn da pandemien startet, da hadde hun slitt med overvekt i noen år. Omtrent samtidig som hun knekker sammen, kjenner hun også at «dette går ikke lenger».

Når hun ser på bildene av seg selv fra før vektnedgangen, tenker hun «okay, det var det utgangspunktet jeg hadde».

– Når jeg fikk hjelp psykisk, så hang det litt sammen med å få kontroll på vekta. Det å få løst opp ting og samtidig få nye rutiner med Luna gjorde at jeg halverte vekta i denne perioden.

Hun vil ikke skjønnmale det å gå ned i vekt. Det var på godt og vondt. Det har vært godt å bli kvitt noen kilo, sier hun, men samtidig vanskelig.

– Jeg kom i kontakt med nye ting da kiloene forsvant.

Hun forteller hvordan det å ha Luna og å komme seg ut i mer aktivitet spilte en stor rolle også i det å bli kvitt overvekt fordi det ble en stor effekt av å være mer i fysisk aktivitet. Dette hjalp også på psyken.

Og det sosiale med en hund ble en ekstra drivkraft.

– Det å møte folk når jeg hadde henne med meg på tur var styrkende. Plutselig møtte vi barnehageklasser og skoleklasser som ville kose med henne, ute på tur. «Å, så fin hund du har», sa mange og ville slå av en prat.

Håper på private

I kommunestyret i Hå rett før jul la Romslo fram en interpellasjon der hun satte søkelys på potensialet hun mener en hund kan ha i folkehelsearbeidet. Inn i denne skrev hun om seg selv også.

Kommunestyret sa nei til å bruke kommunale arealer og ressurser til en hundepark, men åpner opp for andre aktører:

«Vi er likevel positive til å kunne vurdere hundeluftingsområde dersom enkelte private har konkrete forslag til plassering i høring av kommunalplanen», står det i møteprotokollen fra kommunestyret.

De største byene i Norge har slike hundeparker eller friområder for hunder og deres eiere. Mange er i kommunal regi.

Romslo har ikke gitt opp kampen og er glad for å ha satt tematikken på timeplanen. Hun håper nå på at private initiativer kan se verdien av en hundepark for Hås innbyggere og deres firbeinte.

Selv har hun fortsatt med toppturene etter pandemien, men er Luna blitt så gammel at Romslo nå tar joggeturene alene.  

Truls (f.v) og Murphy blir glade av hverandre og hilser gjerne også på Jeanette Lea Romslo på hundejordet. Det er noe slikt hun gjerne skulle opplevd i hjemkommunen.

Anita Arntzen

På Hundejordet i Frognerparken har nå også Mikkel, Truls og Murphy kommet med sine eiere, og de løper rundt med Miks, Lilly og Kompis. Snart skal den bleke, vakre vintersola forsvinne helt bak trærne.

– Jeg ser at behovet for en hundepark er enda større i byene, der folk bor trangere, og det er lenger til naturen enn det er i Hå kommune der jeg bor, sier Romslo.

Likevel:

– Det er bare fantasien som setter grenser for hva en hund kan brukes som inn i folkehelsearbeidet. Vi er ikke gode nok til å se dette, alltid.

Kommunestyret i Hå sa nei til å bruke kommunale arealer og ressurser til en hundepark, men Jeanette Lea Romslo har ikke gitt opp. Her med Lilly, et tilfeldig møte i Frognerparken.

Anita Arntzen