Vigdis Alver

vigdis.alver@fagbladet.no

– Sterke forbund i LO burde akseptere litt justeringer inn i ordningen vi har for lønnsdannelse, frontfagsmodellen.

Kalle Moene (74) er nydusjet etter dagens timelange løpetur, og håret står igjen til værs. Bergenseren snakker mens han åpner vinduet på gløtt på kontoret i 12. etasje i SV-bygget på Blindern, og setter seg på den ergonomiske kontorstolen. 

– Uvilje til å diskutere alternativer

Årets lønnsoppgjør er i full gang med brudd, mekling og nye forhandlinger. Det går ikke uberørt forbi for en professor emeritus i økonomi ved Universitetet i Oslo. 

Moene synes LO-familien og politikkens venstreside må være mer åpne for nye ideer. Han synes samtalene nå er for forutsigbare – det er politisk trygt, men øker ikke oppslutningen. Drømmen er diskusjoner om nye økonomiske løsninger for fellesskapet.

– Min kritikk her er at uviljen til å diskutere alternativer har tiltatt over tid. Det er veldig vanskelig. Sosialdemokratiet og venstresiden var før et verksted for nye ideer, nå har dette blitt et stivnet sted der nye ideer vanskelig vinner fram, mener han.

– Ord politikere på venstresiden elsker mest er «forutsigbart», «trygt» og «skikkelige prosesser». Det begrenser mulighetene. Det er kanskje trygt, men se hva det gjør med oppslutningen.

I forkant av også årets oppgjør har det dreid seg mye om dyrtid og reallønnsvekst, altså økt kjøpekraft. Moene er sikker på at det ender slik for alle. I alle fall nesten alle. 

– Det kan ikke LO og andre kompromisse på. Det ville være å tape ansikt. 

– Jeg kaller det å bruke hodet

Lenge har debatten berørt også frontfagsmodellen. Kort fortalt innebærer den at konkurranseutsatt industri skal forhandle først. Resultatet her blir en norm for senere oppgjør. Inn i dette systemet mener noen grupper at de seiler akterut.  

På veggtavla inne på kontoret har Moene og en kollega tegnet frontfagsmodellen i matematiske formler.  

– Vi leker oss litt. Der har vi regnet inn noen justeringer, sier han og peker på et sted.

– Det vil være feil å kaste modellen på båten, men vi kan tenke former for modifikasjoner, mener Kalle Moene som her har regnet inn noen justeringer i frontfagsmodellen på kontortavla.

Jo Straube

Selv om han synes modellen både er en god og nødvendig ordning for lønnsdannelse, så betyr ikke det at man ikke av og til kan justere lønninger slik at rekrutteringen bedres til de yrkene som trenger det mest, mener Moene.

– Jeg kaller det å bruke hodet. Å følge frontfagsmodellen betyr ikke at man skal slutte å tenke. 

– Det går an å gjøre det og si: «Nå skal vi endre de lønningene, men ellers skal vi ha frontfagsmodellen.» Man mobiliserer mot modellen hvis man ikke av og til justerer der det har blitt skjevt, mener Moene. 

– Vil ikke det føre til at flere vil ha mer?

– Ja, det vil føre til at flere vil ha unntak fra tid til annen. Kanskje. Men til sammenligning er handlingsregelen justert flere ganger, og den gjelder like mye. 

– Hvem fortjener mest høyere lønn?

– Jeg tror ikke jeg er rett person til å svare her jeg sitter på universitetet med abstrakte modeller og teorier. Men vi må se på dem som har blitt hengende etter, og jeg tror særlig helsearbeidere er blant dem.

– Takker henne

Det var ikke en selvfølge at han havnet her i akademias høyborg. Gutten Moene satt ikke stille i klasserommet og hadde ikke tenkt seg på gymnaset, som videregående het da. Matematikklæreren søkte ham inn. 

– Jeg har alltid takket henne for det og sendt blomster flere ganger. Og så inviterte jeg henne ut på middag for noen år siden.

Kalle satt ikke stille i timene i klasserommet, og hadde ikke tenkt seg videre skolegang. En lærer ville det annerledes. Her er Kalle hentet inn fra et fotoalbum.

Privat

Etter skoleåra jobbet han blant annet som sjauer på kaia med å losse fisk. Tre år senere var han lei jobbene han kunne få uten mer utdanning. En sykkeltur over fjellet til Oslo ble endringen: Han stakk innom økonomisk institutt, og traff en venn som sa «skal du begynne her, må du virkelig jobbe». 

Det likte unge Moene. Siden ble han.  

– Raddiser den gang var opptatt av at økonomi var maktspråket, og jeg ville lære det språket for å kritisere dem som styrer.

– Har fått en sutrekultur i overklassen

Rett ved PC-en hans står en plakat fra det tidligere Sosialistisk Folkeparti (forløper til SV, red.anm.) med slagordet «Tenk deg om!». Moene beveger seg litt på stolen. Ryggen er fortsatt rett. Han snakker hurtig videre om knappheten på arbeidskraft, og at han derfor ikke tror en reallønnsvekst vil kunne føre til økt ledighet. 

– Det er vanskelig å se på at veksten går til én prosent av de rikeste. Arbeidsgivere kan si at de ikke har råd, men det kan vi ikke høre på. Det er et spill, men ikke et skuespill.

– Hvis noen får stadig lavere reallønn, så er det fordi de ikke har samme muligheter innad som andre. Dette gjelder særlig lokale forhandlinger og i offentlig sektor. Vi må av og til stikke fingeren i jorda og gi mer til den og den gruppa.

Frontfagsmodellen må altså ikke legge grunnlag for overskudd som bare gjør de rike rikere, mener Moene. 

Han er bekymret for at det blir større forskjeller framover, og at de aller rikeste skal rykke mer fra.  

Han synes vanlige lønnsmottakere har stor tålmodighet, for hvem er det som klager mest, spør han, og svarer kjapt selv:  

– Vi har fått en sutrekultur inn i overklassen som ikke var der før. Norge har en veldig stor og rik overklasse. Det er ikke vanskelig å bli rik her. 

Professoren mener vi er et omvendtland, der rikingene – til tross for hvor privilegerte vi er her i landet – har flyttet til utlandet for å slippe unna fellesregningen. 

– Vi har en overklasse som klager på at de må betale skatt. En som Bjørn Dæhlie for eksempel, som har hatt så mange puter under armene da han var skiutøver, og nå skal han ikke betale noe fordi han bor i et annet land?

– Hvem klager mest i samfunnet? Det er de rikeste som klager aller mest, mener Kalle Moene som frykter økte forskjeller.

Jo Straube

Mistet hørselen

I barndomshjemmet i Bergen var det trang økonomi. Faren Palle var jazzmusiker og drakk for mye. Han fikk sønnen til å bære forsterkeren til konsertlokalene. Unge Kalle snek seg inn og gjemte seg bak scenen for å høre på. Drømmen var å bli musiker selv.

– Verden har blitt spart for en middelmådig musiker.

Nå spiller han bare elgitar helt i det skjulte. 

Som 15-åring lå han syk hjemme i kjellerleiligheten i familiens felles soverom i en måned. Etter kusma fikk han et virus. I senga merket han ikke at all hørselen forsvant på et øre, sykdommen ødela forbindelsen mellom høyre øre og hjernen. 

Hørselen ble borte for resten av livet. 

Det som også forsvant, var musikerdrømmen.

– Den eneste gang jeg har vært syk. Siden har jeg bare hørt på venstresiden, ler han.

– Hvis min skjønne mamma hadde levd, ville hun ikke likt at vi snakket om dette. Hun mente at hvis jeg hadde vært på sykehus kunne det vært forhindret. Jeg tror ikke det. Det var en ettersykdom. 

Stemmen endrer seg når han snakker om moren: En beskjeden kvinne uten utdanning fra landsbygda, som kom til byen for å vaske hus. Etter hvert ble hun en svært populær parktante. 

– Hun traff faren min som var høylytt og rølpete. Mamma var den sterke, hun forsørget familien. De holdt sammen til han døde. Det var som om hun hadde tre barn.

– Hun sa til meg at snakker du med folk, må du aldri være kjedelig. Det er sant. Når jeg hører på folk som holder kjedelige foredrag, tenker jeg på henne. 

– Ulikhet jeg ikke ønsker

Interessen for ulikhet i forskningen kan spores til oppveksten. Rettferdighet for Moene er å ha like muligheter. Han ergrer seg over arveavgiften som er borte, og mener den burde hatt et tak på eksempelvis 15 millioner, så kunne de som arver mest betale. 

– Mens én arver bestemor på Frogner på Oslos vestkant, så arver en annen en på Finnsnes i Midt-Troms. Begge arver et hus, men det ene er 100 ganger mer verdt. Det er en ulikhet i startpunktet som jeg ikke ønsker. 

Og igjen skyter han inn en idé for en endring han har: Å utforme arveskatten på en delingsmåte. 

– Myndighetene kunne tatt inn et beløp og delt det likt på alle over 18 år, som et livsstipend. Det kunne bidra til utdannelse eller til å komme seg inn på boligmarkedet. 

– Men, det må politisk vilje til for å få det til. 

– Et privilegium å omgås unge folk

Utsikten fra kontorvinduet går østover. Nede på bakken ser han også barnehagen datteren gikk i som liten. Stolt viser han et bilde av henne.

– Det er en fordel å bli far som 50-åring. Som far til en med venner med fedre som er mye yngre enn meg, har jeg måttet være like tøff og aktiv som dem.

Så er han også sprekere enn de fleste: Daglig sykling og aktiv snowboardkjøring i sesongen, ved siden av den daglige løpingen, selvfølgelig.

Nå går Moene uten manus til forelesningssalen der 80 studenter skal høre på ham. Han har alt i hodet, sier han. Et liv uten forskning og formidling ser han ikke. Om egen lønn sier han: 

– Jeg har ikke noe imot at vår gruppe holdes litt tilbake. Det er min personlige mening.

Han synes det er et privilegium å omgås unge folk i jobben, unge gir korrektiver.

– Det er voksne professorer som klager over kantineprisene, ikke studenter. 

– Folk som sutrer, er det verste jeg vet.