På dette eldresenteret flagger de regnbueflagget til topps

Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

Mellom kafeene og grønnsakbutikkene på Grønland myldrer det av folk. Utenfor Grønland seniorsenter plasserer Finn (61), Frank Aage (64) og Steinar (62) to regnbueflagg. Endelig har skeive seniorer fått et møtested i Oslos mest mangfoldige bydel. Men ikke alle er like begeistret.

Innenfor de automatiske skyvedørene i Motzfeldts gate lukter det popkorn og nytrakta kaffe. Bordene er pyntet med papirduker i regnbuens farger og på kafédisken står premiene til dagens loddtrekning. Spørsmålene til quizen har vært klare i flere dager.

De som vet hvem som designet regnbueflagget og også husker navnet på utestedet Einar Rose etablerte i Oslo i 1936 og discogruppa som sang «Yes Sir, I can Boogie», får en ekstra god formiddag. Men alle som våger seg inn vil få servert en visuell godbit til popkornet: Den tyske stumfilmen «Anders als die Andern» (Annerledes enn de fleste), lansert i 1919, forbudt i 1920, destruert av nazistene under krigen, men gjenfunnet på internett og regnet som historiens første homsefilm. 

Finn (61), Frank Aage (64) og Steinar (62) er fornøyd med at Grønland seniorsenter har blitt regnbuesertifisert.

Rønnaug Jarlsbo

Karene i arrangementstrioen er spente.

Da det første regnbuetreffet ble arrangert på Grønland seniorsenter i februar, var daglig leder Anne Ilseng i beredskap for å passe på at flaggene utenfor hovedinngangen fikk stå i fred. Det fikk de, så denne gangen er den frivillige arrangementskomiteen «alene hjemme». 

Til første treff dukket det opp 19 skeive seniorer.

Kommer alle 19 tilbake?

Blir det noen nye ansikter å se?

Spent: Frivilligkontakt Finn Skage sørger for siste finnish på premiebordet til regnbuetreffet.

Rønnaug Jarlsbo

Mangfold og toleranse

Da Grønland seniorsenter ble regnbuesertifisert i februar 2023, ble de hovedstadens sjette seniorsenter med rett til å kalle seg «Regnbuefyrtårn». Sertifiseringen utstedes av FRI Oslo og Vikens fagavdeling, Skeiv Kunnskap. De jobber med kunnskapsheving i offentlig sektor, er finansiert av Oslo kommune og fundamentert i kommunens handlingsplan for kjønn, kjønnsuttrykk og seksualitetsmangfold, «Stolt og fri 2020 – 2023». Sertifiseringen betyr at hele ledelsen og minst 80 prosent av de ansatte og frivillige har fullført FRI Oslos kurs i kjønns- og seksualitetsmangfold.

Seniorsenteret på Grønland startet sertifiseringsprosessen med å vise dokumentarfilmen «Gammel og skeiv», en film hvor flere skeive eldre deler livserfaringer. Det kom litt brått på flere av brukerne, og var ifølge frivillighetskoordinator og daglig leder sånn passe vellykket. Noen gikk i protest mot å bli vist «sånt» uten forhåndsvarsel. Heldigvis ble den opprivende starten en god anledning til videre diskusjon. For eksempel om hvordan man omgås og behandler hverandre generelt. 

Endret stemning: Frivilligkontakt Finn Skage har merket flere små, men viktige, endringer etter at seniorsenteret ble regnbuesertifisert. Den aller viktigste er at brukerne virker tryggere på at de kan være seg selv.

Rønnaug Jarlsbo

– Altså, vi er på Grønland og har brukere fra 17 ulike nasjoner og flere forskjellige trossamfunn. Vi har allerede et stort mangfold, og det gir noen fordeler, men det betyr dessverre ikke at toleransen alltid er på topp, sier frivilligkoordinator Finn Skage, som forteller at det i flere år har vært sterke skiller og lite kontakt mellom flere av senterets brukergrupper. Han vet også at enkeltpersoner har kvidd seg for å være åpne om legningen sin, av frykt for hvordan andre vil reagere. 

Bevisstgjøring

Sertifiseringen har ikke medført en revolusjon, men flere ting har endret seg på seniorsenteret: Kontrakten med de frivillige har fått et punkt om inkludering og mangfold, informasjonsmateriell og nøkkelringer er blitt utstyrt med regnbuesymboler, og håndarbeidsgruppa, Grønlandsrosene, har produsert pride-effekter til den store gullmedalje.

Så snart våren kommer vil skjerf, pannebånd, pulsvanter og blomsterbrosjer i regnbuens farger være til salgs på markeder i nærmiljøet.

Rønnaug Jarlsbo

1. juli stiller Grønland seniorsenter for første gang i Pride-tog med egen delegasjon og fane.

– Det er blitt veldig all right, sier Grønlandsrose Valborg Kristiansen (92) når hun skal beskrive overgangen fra «vanlig» treffsted til Regnbuefyrtårn.

– Den siste tida har jeg tenkt mye på Lillebjørn Nilsen og visene hans. Det er jo vi som er Barn av regnbuen!

Effektive effekter

Signaleffekten fra flagg og andre effekter er viktig. Den største endringen handler likevel ikke om ytre staffasje, men om følelser og holdninger, mener frivilligkoordinator Skage. Han er ikke i tvil om hva som merkes best:

– Økt trygghet. I tillegg til at det er blitt lettere for oss å si fra når noen ikke oppfører seg etter reglene, gjør sertifiseringen forhåpentligvis også at folk tør å være åpne om hvem de er, i hvert fall overfor oss som jobber her, sier Skage.

Valborg Kristiansen (92) fra håndarbeidsgruppa Grønlandsrosene har tenkt mye på sangen «Barn av regnbuen» av Lillebjørn Nilsen etter at seniorsenteret ble regnbuesertifisert.

Rønnaug Jarlsbo

– Vi kan ikke tvinge folk til å like hverandre, men som bruker av dette seniorsenteret forplikter du deg til å akseptere og respektere andre brukere. Du må snakke norsk, også når du er forbanna eller misfornøyd med noe, sånn at alle forstår hva du sier og ingen føler seg ekskludert. Hører vi at noen snakker nedsettende om homofile, så slår vi ned på det. Her er det ikke lov til å diskriminere noen, verken på det ene eller andre grunnlaget, sier han, og trekker fram et annet begrep han mener beskriver sertifiseringsprosessen godt: 

– Bevisstgjøring, blant annet når det gjelder antakelser og valg av ord. Noe av det viktigste vi som var på kurs lærte, eller ble minnet om, var ikke å anta at alle mennesker er akkurat som du forventer, fordi det var vanlig da du var ung eller der du kommer fra. Alle har ikke barnebarn, selv om de er gamle og har vært gift, sier Skage, som innrømmer at også han, som har vært åpen homofil og vanket i «alternative miljøer» hele sitt voksne liv, trengte å ruske litt opp i tankesettet og hadde noe å lære. 

– Jeg er oppvokst i en annen tid og hadde for eksempel aldri hørt begrepet ikke-binær. Dessuten skader det ikke å bli minnet om at folk er litt mer nærtakende nå enn før i tida. Da tar man kanskje litt mer hensyn og ordlegger seg litt annerledes.

• På dette sykehjemmet har de skeive førsteretten

Tilbake i skapet

51 år etter at loven som forbød seksuelt samkvem mellom menn ble opphevet i Norge, er det en del som tyder på at samfunnet fortsatt har en vei å gå når det gjelder likebehandling av mennesker som bryter med normene for kjønnsuttrykk og seksualitet. 

– Vi vet dessverre, både fra forskning og enkelthistorier, at en del skeive velger å gå inn i skapet igjen når de blir eldre og kommer i kontakt med eldreomsorgen, sier forsker Janne Bromseth som i flere år har ledet Fri Oslo og Vikens fagavdeling, Skeiv Kunnskap.  

Privat

Bromseth ferdigstilte nylig en intervjustudie, hvor hun både har intervjuet skeive eldre over 60, og helsepersonell. Flere uttrykte at de er på vakt overfor hvordan omgivelsene forholder seg til dem som skeive, og derfor holder en lav profil. Noen er bekymret for at helsepersonell mangler kunnskap og at det kan føre til vanskelige situasjoner. Andre frykter å bli mobbet av jevnaldrende medpasienter dersom de skulle få store omsorgsbehov og måtte flytte på institusjon. 

– Erfaringer fra tidligere og forventninger om hvordan du kan komme til å bli møtt, påvirker deg også i eldre alder. Hvis du har opplevd mobbing på skolen eller arbeidsplassen, er det kanskje ikke så rart at du går med en frykt for hva dine jevnaldrende kan utsette deg for på sykehjemmet, mener Bromseth. 

Aidsepidemien på 80-tallet og stigmaet homofile ble utsatt for har også satt dype spor hos mange av dagens godt voksne homofile. 

– En del opplevde å miste kjærester og nære venner, men ble ikke alltid regnet som pårørende og var uønsket i begravelsen. Kanskje var de til og med nødt til å skjule at de sørget. Husk at eldre som har passert 70 i dag, faktisk ikke hadde lov til å ha sex med noen av samme kjønn som 20-åringer, sier Bromseth. 

På seniorsenteret på Grønland nikker frivilligkoordinator Skage gjenkjennende til det Bromseth forteller. Han har selv venner som fjerner bilder av seg selv i «drag» fra stueveggen og legger det i skuffen før hjemmesykepleien kommer på besøk. 

Han vet også at det kan være brukere av seniorsenteret som ikke tør å dele med ham eller andre ansatte at de er skeive. 

Savnet etter Metropol

Når klokka passerer 12 denne lørdagen, kan Skage klappe begeistret i hendene og konstatere at åpenhet og innsats i sosiale medier og på jungeltelegrafen er en god ting. Riktignok er det en bitte liten nedgang i besøkstallet fra sist, men rundt bordene sitter både gamle kjente fra 80-tallet, gjengangere fra forrige treff og nye ansikter. Noen har kommet ruslende fra nabolaget, mens andre har trosset bekymrede pårørende og skumle historier om sentrumsbydelen og reist helt fra St Hanshaugen og Trosterud. Her er folk fra både Kampen og Grünerløkka, som har hatt egne regnbuetreff i flere år. Om de har kommet for å treffe kjentfolk, utvide bekjentskapskretsen eller spise popkorn og se film om hvordan det var å være i deres sko for 100 år siden, er ikke godt å si. 

Gamle kjente: Frank Aage (64), Steinar (62), Arne William (64), Ivar (61) og Helge (81) setter pris på at Grønland endelig har fått et treffsted for dem. Flere av dem har kjent hverandre siden 80-tallet.

Rønnaug Jarlsbo

– Savnet etter Metropol er stort, forklarer Arne William Aasland (64). 

Etter at Oslos – Norges? – første offisielle treffsted for homofile stengte dørene i 1989 har visstnok ingen klart å gjenskape et like bredt sosialt tilbud for skeive. Kan Oslo kommunes seniorsentre gjenskape noe av stemningen fra Akersgata på 70- og 80-tallet? 

– Det eneste vi ønsker oss nå, er egentlig flere damer, sier Skage, som etter en kjapp opptelling kan konstatere at 16 av 17 besøkende denne lørdagen er menn. 

– Lesbiske damer er av en eller annen grunn veldig vanskelige å få tak i. Det må vi gjøre noe med.