Yngve sier sjelden hva han jobber med: – Da må jeg forklare resten av kvelden

Kathrine Geard

kathrine.geard@fagbladet.no

Fire skruer i lokket er fjernet. Han trykker på bryteren på veggen, og kista på metallplanken glir rolig inn i ovnen. Tre gulnede roser ligger igjen øverst på det trehvite kistelokket. I den andre enden er ordet «føtter» tusjet i svart.

– Det er fordi overkroppen er størst og skal lengst inn i ovnen. Der er det mest effekt, sier Yngve Nilsen uten omsvøp.

– Akkurat…

Mannen som sitter ved pulten med en hylle full av urner bak ryggen er krematør.

Et sjeldent yrke som stadig flere av oss kommer i nærkontakt med, men som regel etter at vi er døde.

Det er åpenbart mangt å lære av et besøk på krematoriet i levende live.

FRIVILLIG HJELP: Den frivillige pensjonisten Tor-Jan Vold hjelper til med å hente en ny kiste på kjølerommet.

Kathrine Geard

Den ideelle temperaturen er 1100 grader

Som for eksempel at den ideelle temperaturen for kremering av en menneskekropp er rundt 1100 grader, og at prosessen tar cirka 75 minutter.

– Det er ikke flammene i seg sjøl som gjør at det brenner. Det er den høye temperaturen som gjør jobben. Treverk sjølantenner mellom 300 og 400 grader. Det er derfor kista tar fyr på tur inn i ommen.

Kremeringen foregår en til to dager i uka. Det sparer drivstoff å brenne flere kister når ovnen først er blitt varm.

Den slås på klokka fire om natta, og den første kista sendes inn omtrent ved arbeidsstart klokka sju. Via et digitalt panel kan Nilsen følge med på og styre prosessen i ovnen. Dieselforbruk og temperatur kan reguleres manuelt ved å slippe inn mer eller mindre luft.

– Det blir som en vedovn, jeg kan skru opp trekken på en måte. Eller skru av luft for å beholde varmen, forklarer han.

OVERVÅKER: Krematøren følger med på det som skjer i ovnen via et panel.

Kathrine Geard

Vekta av asken er tre-fire kilo

I dag skal seks mennesker bli til aske. Den tredje kista i rekka er akkurat ferdigbrent. Iført et par grove hansker og øreklokker åpner Nilsen en luke og stikker en tre-fire meter lang rake inn i flammer og glør. Med noen få drag skyves restene der inne ned i en beholder.

– Dette er det som er igjen, sier han, og holder fram boksen med glør og større beinrester.

Hadde den kremerte hatt proteser eller andre metalldeler i kroppen, ville også det ligget der. Alle metalldeler må plukkes ut før beinrestene kvernes til finmalt aske og fylles i en urne.

En keramisk brikke med et unikt nummer følger den døde gjennom kremeringen og til urna. Rett urne skal til rett familie. Vekta av asken etter et menneske er gjerne tre-fire kilo.

– Mange i yrket sier at det du veide ved fødselen er det asken veier når du er ferdig kremert. Selv om ingen har bekreftet det.

RAKER RESTER: Etter en drøy time, raker Yngve Nilsen restene ned i en boks for videre kverning.

Kathrine Geard

Fagdager er gull

Det finnes foreløpig ingen utdanning i krematørfaget i Norge, slik som i nabolandene. Nilsen hospiterte ei uke på Alfaset og er ellers sjøllært.

Som enslig krematør mangler han helt klart et fagmiljø. Men kirketjenerne har heller ingen å snakke med. De har ikke et nettverk rundt seg, slik prestene har, sjøl om de har minst like mye å gjøre med pårørende. Derfor er fagdager gull verdt.

Sist høst fikk Fagforbundet Innlandet til en samling for alle kirketjenerne i hele prostiet. En faglig dag med gode samtaler sosialt, forteller Nilsen, som sjøl sitter i regionstyret.

– Mange kirketjenere er aleine i en kirke og ser ikke kollegaer. Det mest lærerike er kanskje når vi prater sammen og utveksler erfaringer på kvelden.

IDENTIFISERING: Keramikkbrikke med unikt nummer.

Kathrine Geard

Kremerte kjente

Det arbeider bare cirka 80 krematører i landets 26 krematorier. Nilsens arbeidsplass ligger rett øst for Vinger kirke på Kongsvinger. Det er tre kirketjenere her, men Nilsen er aleine om kremeringen. Bare når kista skal plasseres på innsetterplanken skal de være to, i tilfelle noe skjer. Akkurat i dag er det Tor-Jan Vold, en frivillig og arbeidslysten pensjonist som hjelper til. Det er sjelden pårørende er med under en kremasjon. Men det skjer.

– Sikher, for eksempel, skal jo se på. På Alfaset krematorium i Oslo har de masse av det.

Ellers kommer det folk hit til syning. Det foregår i et av krematoriets seremonirom i andre etasje, men det tar «gudskjelov» begravelsesbyrået seg av. Egne oppgaver synes han ikke er belastende. Unntaket er å skulle kremere barn. Noe han foreløpig har sluppet.

– Når du har barn sjøl, gjør du deg så klart noen tanker. Jeg har kremert folk jeg kjente kjempegodt. Men det var eldre folk og naturens gang.

Kathrine Geard

Proteser og metalldeler plukkes ut før beinrester kvernes til finmalt aske.

Anonym barnelund

På det tilstøtende kjølerommet er fem-seks kister plassert på hyller over hverandre. På toppen ligger et par bitte små pappkister som er levert hit fra sykehuset. Det kan lugge litt, selv for en dreven krematør.

– Vi får pappkister med fostre. Det blir nesten ingenting igjen, men det lille som er raker vi ut.

Asken fra fostre samles i en urne, som de setter ut til sommeren på den anonyme barnelunden de har.

– Vi tar noen spatak og tømmer asken tilbake til bakken. Det er bare symbolikk egentlig.

– Blir man herdet for døden i denne jobben?

– Jeg har et veldig avslappet forhold til det, men det hadde jeg egentlig fra før av. Det er jo naturlig, vi skal alle dit. Men det er klart det blir mer hverdagslig. Sånn sett får du et litt annet forhold til døden når du jobber med det.

ENESTE KREMATØR: Lunsj på pauserommet.

Kathrine Geard

Myteomspunnet

Det er mange myter og fryktinngytende vandrehistorier om skumle ting som kan skje i et krematorium. Fantasien har gjerne fått næring av skrekkfilmer.

Noen spør om Nilsen er helt sikker på at personene i kistene er døde. Andre lurer på om han har sett gjenferd. Det vanligste folk trekker fram er historier om at lik skal ha reist seg inne i ovnen.

Men krematøren har ingen slike opplevelser på lager. Han har ikke engang hørt smellet fra en gjenglemt pacemaker.

– De kan eksplodere og skal i utgangspunktet være tatt ut, og krysset av i skjemaet vi får fra begravelsesbyrået. Men produsenten sier at ommen tåler det om en pacemaker mot formodning skulle bli med inn.

I sosiale lag vokter Nilsen seg for å si hva han jobber med.

– For gjør jeg det, blir jeg sittende og forklare resten av kvelden. Mange lurer på mye.

UT FØR ILDEN: Før kista går i ovnen skrus skruene i lokket ut.

Kathrine Geard

Reinsligere enn kistebegravelse

I Kongsvinger krematorium brennes maksimalt 200 kister i året. Det er av miljøhensyn. Krematoriet har foreløpig ikke renselinje, så røyken slippes ufiltrert ut av pipa. Den kan inneholde kvikksølv fra amalgamfyllinger, samt sot, støv og tjærestoffer. Men kremasjon er likevel mye reinsligere enn en kistebegravelse, og koster det halve samfunnsøkonomisk å etablere og drifte.

– Det er også plassbesparende. Du får åtte urner i en kistegrav, påpeker krematøren.

Andelen kremerte i Norge har over år økt til 47,9 prosent. Noen kommuner betaler kremasjonsavgiften for sine innbyggere.

Kongsvinger kommune har bestemt at kremering koster 3500 kroner for egne innbyggere og 6500 kroner for dem som bor utenfor. Det er gratis å begrave kista i jorda. Dette er ikke uvanlig, selv om det står i gravferdsloven at kremasjon og kistegrav skal være likestilt.

Fagforbundet har lenge jobbet for å få til full likestilling mellom gravferdsformene.

Nilsen veit uansett hva han sjøl foretrekker når den tid kommer.

– Har du vært med på å grave opp 30 år gamle slettede graver med kropper som er mer eller mindre intakte, da velger du kremasjon. Det skal jeg love deg, sier Nilsen, som er kirketjener når han ikke kremerer.

Her på Kongsvinger er det kirketjenerne som tar seg av graving og stell på gravplassen.

ALEINE PÅ JOBB: Krematoriet på Kongsvinger ligger rett øst for Vinger kirke. Yngve Nilsen er eneste krematør.

Kathrine Geard

Råtner ikke

Årsaken til at likene råtner dårlig er sammensatt, får vi vite. Jordsmonn og temperatur er to faktorer. En tredje hva vi spiser.

– De aller fleste som jobber på gravplasser i Norge har en teori om at vi spiser altfor mye konserveringsmidler. Det finnes ikke noen forskning på det. Men vi finner såpass mange kropper som ikke har råtna, at det må være noe vi putter i oss som gjør det, mener Nilsen.

For å få mer fart på sakene er ikke kistegrava lenger «six feet under», men hevet fra 1.80 til 1.20 meter. Mer tilgang til luft skal gjøre at likene råtner bedre.

– Vi får ikke løfta kista mer. Det skal være plass til en urne på toppen og den skal 70 centimeter ned i bakken.

– Har solide kister noe å si?

– Nei, kister i Norge er bygd så lokket kollapser når vi fyller på jord. Du ligger sånn, sier Nilsen og holder flathånda tett mot ansiktet.

– Enda en grunn til å la seg kremere, fleiper han.

ASKE: Finmalt aske som veier tre-fire kilo fylles til slutt i en urne.

Kathrine Geard

Brenner for jobben

Svart humor hører naturligvis med til yrket. En kake fra et begravelsesbyrå hadde påskrifta «Til gutta som brenner for jobben». Krematørene tuller med å være «de heiteste medlemmene i Fagforbundet».

Nilsen tar fram mobilen og viser oss en tegning av et skjelett iført hatt og slagordet «Du er ikke utbrent før du er kremert».

– Det finnes massevis av sånne.

Det er vanskelig å komme fra at arbeidsoppgavene er litt spesielle. Men for Nilsen er det en trygg jobb han trives i. Han liker det å kremere teknisk riktig, og ikke minst at han former arbeidshverdagen sjøl. Frihet under ansvar. Før han begynte i 2017, jobbet han som snekker i eget firma.

Kanskje gjør krematøren som veldig mange andre innen kirkeområdet: Blir til han går av med pensjon.

– Du er som kundene dine. Er du først kommet inn, kommer du aldri derfra. Ha, ha.