Regjeringen vil at ukrainerne skal komme seg raskt ut i jobb. Det har denne kommunen klart

Hanna Skotheim

Sissel M. Rasmussen (foto)

hanna@lomedia.no

En gjeng reflekskledde små nisser går midt i veien i Storgata i Andenes. Alle har funnet hånda til en ansatt ved skolen. Én av dem er ukrainske Iryna Lemeshova (33).

Langs fortauskanten står lokalbefolkningen og hilser på skoleelevene som går forbi og synger julesanger. Det er jo klart de må stille opp når småtrinnet skal gå i nissetog, selv på en tirsdag midt i arbeidstida.

Denne desembertirsdagen i Andenes måtte bilene vike for årets nissetog. Den lille gutten som holder hånda til ukrainske Iryna Lemeshova ba pent om å få holde akkurat hennes hånd.

Sissel M. Rasmussen

Andenes og Andøy kommune stilte også opp da krigen brøt ut i Ukraina og flere flyktninger fløy hit til det lille tettstedet med i underkant av 3.000 innbyggere.

Det kan virke som de har fått til noe her i Nordlandskommunen. Det er i hvert fall det LO-Aktuelt blir forespeilet før vi tar turen nordover.

Flere ut i jobb

I fjor bosatte kommunen 79 ukrainere, mens de i år har bosatt 75. Til sammen har 97 av dem deltatt i introduksjonsprogrammet. Det viser tall fra Voksenopplæring og integrering (VOI) på Andøy.

Av voksne som har kommet siden 2022, har 70 prosent kommet seg ut i jobb, ifølge VOI. Flere av dem har fullført introduksjonsprogrammet, men det er også noen som har gått direkte ut i arbeidslivet.

Kommunen har ennå ikke helt oversikt over hvor mange som har kommet ut i jobb av de som ble bosatt i år. Men de forventer at de som er ferdig med kurset og er i praksis, går ut i jobb etter jul.

Til sammenligning har rundt halvparten av flyktningene i landet som har fullført introduksjonsprogrammet så langt i år, gått ut i arbeid, utdanning eller en kombinasjon av de to, ifølge Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Dette gjelder for alle flyktninger, ikke bare dem fra Ukraina.

Rustet opp

Tett samarbeid med Nav er noe av oppskriften bak Andøyas suksess. I dag har integreringskontoret møter med Nav én gang i uka. Da vet alltid Nav hvordan det går med deltakerne på introduksjonsprogrammet og VOI vet om deltakerne går på tiltak i Nav, og i så fall hvilke. De har også holdt møter for å finne ut hvordan de kan rekruttere arbeidssøkere til ledige stillinger i Andøy.

Med så mange tilflyttere har kommunen sett behovet for å ruste opp. Både hos VOI, Nav, legekontoret, avdeling for psykisk helse og rus og helsestasjonen. Mens de fleste tjenestene har fått én til to ekstra ansatte, har VOI gått fra å være én person til å bli seks. Også i skoler og barnehager er det blitt ansatt flere for å kunne ta vare på alle barna som har kommet fra Ukraina.

Sissel M. Rasmussen

– En kjemperessurs

Kommunen har også jobbet tett opp mot arbeidsgivere. Det er nemlig mangelen på folk som er utfordringa i Andøy, ikke arbeidsplassene, ifølge kommunedirektør Andreas Jordell.

– Derfor er det viktig at vi investerer tidlig for å få flyktningene integrert både i lokalsamfunnet og arbeidslivet. Vi trenger hver eneste person vi kan få, sier han.

Forsker: Det må skapes flere møteplasser for ukrainere og nordmenn

Kommunen har gjennomført møter med arbeidsgivere både i det offentlige og private for å vise fram hvilken kompetanse flyktningene sitter på, og hvilke støtteordninger arbeidsgivere kan benytte seg av.

Flere steder på Andøy har ukrainerne vært etterlengtet arbeidskraft. Andenes skole har for eksempel lenge hatt utfordringer med å rekruttere barne- og ungdomsarbeidere. Nå er stillingene besatt av Iryna Lemeshova og ei annen ukrainsk dame.

– De har vært en kjemperessurs. Også fordi vi har fått flere ukrainske elever ved skolen. Sånn sett fungerer disse to damene både som pedagogiske medarbeidere og tolk, sier Gunnveig Olsen, pedagogisk medarbeider og tillitsvalgt i Fagforbundet.

Da Lemeshova startet på skolen i august i år, satte Olsen seg raskt ned med henne for å forklare hvor viktig det var at hun organiserte seg. Dermed er også 33-åringen nå medlem i Fagforbundet.

Mens småtrinnet går i nissetog i sentrum, får Gunveig Olsen, pedagogisk medarbeider på Andenes skole, god hjelp av 14 år gamle Linea Blikeng til å lage grøt til de kommer tilbake.

Sissel M. Rasmussen

Språkbarriere

I en av gangene på skolen sitter Lemeshova på huk og hjelper en liten jente med å få opp glidelåsen på nissedressen. Plutselig kysser jenta henne på kinnet og smiler. Ukraineren trives godt med barna, men innrømmer at det var litt vanskelig i starten. Siden hun ikke kunne så godt norsk, opplevde hun at noen av elevene var litt skeptiske. Det endret seg da Lemeshova ba dem å hjepe henne med å bli bedre.

– Etter det har de bare støttet meg, sier hun og smiler.

Det er mange av elevene som vil ha hjelp av Iryna Lemeshova til å få på seg utetøyet før de skal gå i nissetoget. Jenta hun hjelper her er én av flere ukrainske barn som har begynt på skolen.

Sissel M. Rasmussen

Lemeshova og ektemannen kom til Andøy i september 2022. Hun er utdannet pedagog fra Ukraina, og er blant dem som har fått seg fast jobb. Hvorvidt ukrainerne har fått faste eller midlertidige stillinger, varierer. Mannen Oleksandr Mudryk (36) er blant dem som bare er tilkallingsvikar. Han tar til gjengjeld så mange vakter på Andøy sykehjem at han jobber tilsvarende 100 prosent.

Mudryk er utdannet sykepleier fra hjemlandet. Han var først i språkpraksis på sykehjemmet før han ble ansatt. Det til tross for at han ikke var så stødig i norsk. Mudryk synes fortsatt språket kan være vanskelig, og sier at han forstår mer enn han kan prate selv.

Oleksandr Mudryk (36) trives godt i jobben på Andøy sykehjem.

Sissel M. Rasmussen

Kollega og tillitsvalgt i Fagforbundet, Jannicke Steen, synes språket kan by på problemer, men opplever likevel at det fungerer bra.

– Han ser hva som må gjøres, og er god på arbeidsoppgavene sine. Han har vært en del av gjengen siden dag én, sier Steen.

Et helt annet liv

Da LO-Aktuelt møter paret igjen etter at de begge er ferdig på jobb for dagen, er de slitne. Nytt sted, nye jobber og nytt språk som de begge er i gang med å lære seg – det er energikrevende, synes Iryna Lemeshova. I starten opplevde hun at hun forsto mye på introkurset, men da hun kom ut i jobb der alle snakket norsk sammen, var følelsen en litt annen.

– Det var så vanskelig. Jeg følte meg så dum.

Da LO-Aktuelt besøker familien Lemeshova/Mudryk har det nettopp blitt desember, men det er er likevel snev av julestemning her og der i huset deres.

Sissel M. Rasmussen

Språket har kommet seg. De som kjenner Lemeshova, sier at det handler mye om innstilling. De opplever at ukraineren har vært opptatt av å lære nye ord og uttrykk hele veien. Bare mens vi sitter i stua sammen med dem, noterer hun stadig ned nye ord hun hører. Og så hjelper hun mannen de gangene han står fast.

Mens de to sitter i sofaen i stua, leker sju år gamle Makar med kattungen sin i et annet rom. Mens katten virrer fram og tilbake, dukker han først opp når det skal tas bilder, fortsatt iført nissedrakta fra toget tidligere den dagen. Makar slår seg ned tett mellom mamma og pappa og fjaser litt før han legger armene rundt dem og smiler til kamera.

Sissel M. Rasmussen

– Først tenkte vi at dette var verdens beste sted, men det er blitt vanskeligere. Mørketid, mye dårlig vær og språket. Og så savner vi familie og venner i Ukraina. Men vi er også veldig takknemlige for alt det nordmennene har gjort for oss, sier mamma Lemeshova.

Ekteparet ser for seg at de skal tilbake til Ukraina en dag. Men ikke ennå.

– Vi hadde drømmer og et godt liv. Så ble alt ødelagt på en dag.

Forsker: Frykter ukrainske flyktninger presses for hardt

Varierende krav til språk

Det er opp til hver enkelt kommune og arbeidsgivere hvor mye vekt de legger på språket i introduksjonsprogrammet. I Andøy møter LO-Aktuelt flere ukrainere som har fått seg jobb til tross for at det er vanskelig å kommunisere med dem på norsk.

Integreringskonsulent Julia Melleby Weisethaunet opplever i større grad enn tidligere at politikerne vil ha flyktningene raskt ut i jobb. Det er litt av grunnen til at kommunen nå også tilbyr kveldskurs i norsk.

– Vi ser at de må lære seg mer norsk, men så må de også komme seg ut i jobb, sier Weisethaunet.

Integreringskonsulent Julia Melleby Weisethaunet.

Sissel M. Rasmussen

Kollega og tillitsvalgt i Fagforbundet, Charlotte Heimtoft Lassesen, mener nivået i norsk avhenger litt av hvor du skal jobbe. Hun vet om flere som fungerer godt på en arbeidsplass, selv om de må bruke en språk-app for å bli forstått. Men hun er bekymra for at mangel på språk vil hindre integreringen ellers i lokalsamfunnet.

– De som snakker samme språk, blir fort en gjeng for seg selv.

Merker boligmangelen

Kommunedirektør Andreas Jordell er stolt over VOI sin jobb med å få folk ut i jobb, men han legger ikke skjul på at han er litt bekymra for hva som vil skje hvis det kommer 95 flere til kommunen neste år. Det er antallet Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har bedt kommunen om å ta imot.

Andøy er ikke alene om å oppleve at det er vanskelig å finne boliger. Flere kommuner opplever at belastningen på de kommunale tjenestene begynner å bli for stor, inkludert bolig, ifølge NRK. Dette er noe av grunnen til at regjeringen nylig strammet inn på reglene for ukrainere som kommer til Norge.

Det er altså mangel på boliger i Andøy også. Eller det vil si: Det står flere boliger tomme, men mange av disse er Forsvaret sine. De som bodde i dem, forsvant da flystasjonen på Andøy ble bestemt lagt ned i 2016. Kommunen har kjøpt opp noen av dem, men fortsatt er det mørkt i mange av vinduene. Hvordan disse kan tas i bruk, er blant det kommunen skal se på, ifølge Jordell.

Det er også flere andre økonomiske spørsmål de må ta stilling til. Kommunen er under hardt økonomisk press om dagen. Sånn sett er de heldig utstyrt med en lokalbefolkning som hjelper til der det trengs, både når det kommer til å finne arbeidsplasser og boliger.

I Risøyhamn, sør i kommunen, skal lokalbefolkningen ha gått fra dør til dør for å høre med folk om de hadde en ekstra bolig som ikke var i bruk.

Tett samarbeid

Tilbake på Andenes, inne på kafeen Lysverket, står Olena Bila og gjør den siste «finishen» på smørbrødene. Klokka har ikke ennå passert ti, men 51-åringen har allerede laget en stor moccakake pyntet med blåbær og Physalis og flere sukkerbunner. Kollegene hennes skryter av hvor flink Bila er. Og forstår de ikke hverandre, bruker de bare Google Translate.

Til venstre står Trine Nordmo, avdelingsleder ved kafeen Lysverket og restauranten Arresten. Til høyre står Anette Isaksen Steffensen. Hun er teamleder ved kafeen Lysverket. Og i midten er Olena Bila.

Sissel M. Rasmussen

Bila dro til Norge før krigen brøt ut, men situasjonen i hjemlandet gjorde at hun ikke hadde noe å dra tilbake til. Egentlig er hun utdannet pedagog fra Ukraina, men har alltid likt å bake. Så da sjansen til å jobbe på kafeen bød seg, var hun ikke vond å be.

Daglig leder, Trine Horn, organiserte «speed-intervjuer» med tolv flyktninger før sommeren i år. Dette gjorde hun i tett samarbeid med voksenopplæringa. Horn ga de tolv potensielle arbeidstakerne spørsmål som de svarte på som en del av introduksjonsprogrammet. Da de kom på intervju, viste de svarene og CV-ene sine. Horn landa på Olena Bila, som i dag jobber i en 80 prosent stilling, og kusina hennes, Viktoria Korniienko, som jobber 60 prosent.

I tillegg til Lysverket, har Horn også ansvaret for restauranten Arresten. Med erfaring fra storkjøkken i Ukraina, skled Korniienko rett inn på kjøkkenet på et av hotellene, forteller Horn. Selv om hun opplever at begge er dyktige til det de skal gjøre, er språket også en utfordring her. Det kommer derfor til å ta litt tid før Bila står i kassen. Og det kan oppsto misforståelser. Som den gangen en av de ansatte skulle lage pannacotta på restauranten og 13 gram gelatin ble til 13 plater.

– I dag ler vi av det. Men språket kan være krevende for begge sider, og det tar tid, sier Horn.

Likevel ville hun ikke vært de ukrainske damene foruten.

– Vi kunne ikke ansatt dem hvis de var en belastning. De er en kjemperessurs for oss, sier hun.

En fremtid i nord

De to ukrainerne setter seg ned i kafeen med hver sin kaffe. Ved hjelp av oversettings-appen kommer det fram at de liker seg godt i Andenes, og at de ikke har noen planer om å vende tilbake til hjemlandet.

For at Viktoria Korniienko skal bli forstått, bruker hun oversettingsappen på mobiltelefonen hyppig. Også i samtale med LO-Aktuelt.

Sissel M. Rasmussen

Selv om de fortsatt sliter med det norske språket, tror de at det vil gå seg til med alle kollegene som hjelper dem med å forstå. De har i det minste god tid. Med hver sin sønn i skolen og jobber de trives i, ser de for seg at de vil bli her i nord.

– Jeg føler at alt kommer til å bli bra her, sier Olena Bila.