JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Ny leder av EL og IT Forbundets ungdom:

Sandra hadde egentlig tenkt å bli sykepleier. Nå er hun leder for EL og IT-ungdommen

Noen finner sin plass i idretten. Sandra Åberg Kristiansen fant sin plass i engasjementet. Hun har nylig startet opp som EL og IT-ungdommens nye leder.
SELFIE: Siste selfie med klubben på en stund. Sandra utelukker ikke comeback i Vintervoll om to år.

SELFIE: Siste selfie med klubben på en stund. Sandra utelukker ikke comeback i Vintervoll om to år.

Leif Martin Kirknes

12.12.2019
14:45
12.12.2019 14:54

leif.kirknes@lomedia.no

Trondheim, 10. oktober. Sandra Åberg Kristiansen er preget. Hun skal ta farvel med montørklubben Vintervoll. De siste fem og et halvt årene har hun tilbrakt her. Men nå skal mye av hverdagen tilbringes i hovedstaden, på Youngstorget, som leder for EL og IT-ungdommen.

Men først må hun altså si adjø til gjengen sin. For nå i alle fall, hun er snar med å understreke at det i utgangspunktet bare er snakk om to års permisjon.

Sandra har tilbrakt det meste av arbeidslivet sitt hos Vintervoll. Det var her hun fikk lærlingplass og ble rekruttert inn i klubben på dag én. Med familiebakgrunnen var det uansett ikke noe alternativ å si nei til fagorganisering. Da hadde de hjemme kanskje låst døra.

Egen vei

Det var i august at Sandra ble valgt til leder av EL og IT Forbundets ungdom. Hun tiltrådte stillingen i starten av november. Hun tok da over etter Dagfinn Svanøe, som hadde vært ungdomsleder i hele åtte år og har dessuten begynt å pushe 30. Du er ungdom i EL og IT til du er 30.

I dag, 12. desember, takkes Dagfinn for siste gang av hos forbundskontoret, med en avskjedsfest. Sørlendingen har fått jobb som nestleder i LO Agder, men han har brukt litt av denne høsten på opplæring av sin arvtaker i EL og IT.

Det var på sentral ungdomskonferanse i august det ble kjent at Sandra var EL og IT-ungdommens valgte lederkandidat, og hun ble formelt akseptert av EL og ITs forbundsstyre i september.

Sandra har vært klar på at hun ikke er noen kvinnelig utgave av Dagfinn.

– Det er ingen tvil om at Dagfinn har opparbeidet seg enormt mye kunnskap, som har sittet med vervet i åtte år. Men jeg tror alle er innstilt på at jeg må få gå opp veien som jeg vil og at det må være forståelse for at det nå er en ny person som har vervet, har hun uttalt.

ARVTAKER: Dagfinn Svanøe går av og Sandra Åberg Kristiansen trer inn. I dag, fredag 12. desember, er det avskjedsfest for førstnevnte.

ARVTAKER: Dagfinn Svanøe går av og Sandra Åberg Kristiansen trer inn. I dag, fredag 12. desember, er det avskjedsfest for førstnevnte.

Leif Martin Kirknes

Nært på

Tilbake til Trondheim og Vintervoll-klubben. Etter halvannet år som lærling ble Sandra lærlingtillitsvalgt. Så har det ballet på seg. De siste to årene har hun vært klubbleder.

– Lov meg at dere ikke tar ting for gitt. Da tror jeg alt rakner. Det er alvor. Det er vits i å møte opp på klubbmøtene, Sa Sandra blant annet i sin avskjedstale.

Hun satte også ord på hvordan det er å være tillitsvalg. Det ene er det organisatoriske, med å forberede alle nødvendige møter. Det andre er det å være der for medlemmene, uansett hva det er. I en klubb med 180 mennesker vil det stort sett alltid være noen som ikke har det bra, enten det er på jobben eller hjemme, og det går også nært inn på en klubbleder som får høre historiene.

– Det var jeg ikke helt forberedt på som klubbleder. Man kommer nært på. Derfor er rollen som klubbleder viktigere enn både fagforeningslederjobben og forbundslederjobben. Det håper jeg å ha forberedt påtroppende klubbleder Bjørnar på. Stort sett er det det siste man tenker på før man legger seg og det første man tenker på når man våkner, sier hun

Bråk

Sandra legger til at hun heller ikke var forberedt på stormen som inntraff rundt hennes rolle. Nettverk møter henne dagen derpå på Sørmarka, hvor hun har tatt turen fordi det er sentralt ungdomskurs.

– Siden jeg ble aktiv i tillitsvalgtapparatet i Vintervoll har jeg vært innstilt på at det å være tillitsvalgt ikke er en popularitetskonkurranse hos ledelsen. Når du har den innstillingen og samtidig er ganske uredd og har et instinkt i deg som sier fra når noe er urettferdig, da kan det fort bli bråk. Og det ble det. Jeg skal være ærlig på at det var brutalt og utrivelig, sier hun.

Tillitsvalgtrollen er ikke en hatt man tar av og på, understreker hun.

– På godt og vondt. Når du føler du har lyktes i klubben fordi du har fått til lokale forhandlinger for første gang på lenge, så er det en god følelse man kjenner på hele tiden. Men det betyr også når det ikke er bra, så kjenner du på det også hele tiden, enten du er på jobb eller du er sammen med guddatteren din. Det har preget meg, og vil prege meg resten av livet. Men takket være klubben min har det ordnet seg, sier Sandra.

RØRT: Sandra måtte kjempe mot tårene da påtroppende klubbleder Bjørnar Lilleberre overrakte en nøye utvalgt pendlervennlig blomst.

RØRT: Sandra måtte kjempe mot tårene da påtroppende klubbleder Bjørnar Lilleberre overrakte en nøye utvalgt pendlervennlig blomst.

Foto: Leif Martin Kirknes

Tøft

Hun legger ikke skjul på at det var tøft å ta farvel med gjengen sin. Det falt noen tårer før møtet, det var nesten så det raknet da hun fikk overlevert en nøye uttenkt blomst fra påtroppende klubbleder i Vintervoll, og det trillet mangfoldige tårer i det flybussen rullet forbi Malvik.

– Det er noe med ikke å glemme hvor du kommer fra. Og jeg kommer fra montørklubben Vintervoll. Jeg har dem veldig utenpå hjertet, de betyr mye for meg fordi vi har blitt en sammensveiset gjeng. Vi har hatt et klubbstyre og et forhandlingsutvalg det siste året som har vært helt fenomenalt godt! Jeg er voldsomt glad i hele klubben, og jeg mener i all ubeskjedenhet at vi har fått til mye sammen, sier Sandra, som har varslet klubben at hun forventer å dukke opp på flere av deres sosiale arrangementer til tross for sin permisjon.

Barduner og verneklær

Sandra er innfødt trondhjemmer, hvor oppveksten for det meste har funnet sted i Ila, en slags «bygd i byen» der alle kjente alle, barn i ulike aldre lekte sammen i gata, man kunne gå ut og inn av nabohusa og spise middag der det passet seg. Ting gikk gjerne på rundgang. Hvis skiene ikke lenger passet til familien Iversen, kunne de gå til familien Åberg.

– Ila lærte meg solidaritet. Det var arbeiderklasse, kan du si. Det var mye blokker og mye unger og veldig fint, minnes Åberg.

Hun er vokst opp med tre brødre. Faren jobbet i e-verket og en onkel av henne er elektriker, så Sandra har for så vidt vokst opp med snakk om blant barduner og luftstrekk, spenning og verneklær. Hun har også to bestemødre som har vært engasjert i fagbevegelsen. Den ene jobbet i Samvirkelaget i Narvik fra 70-tallet og var tillitsvalgt i HK der. Den andre var hovedtillitsvalgt for sykehusportørene i Trondheim.

– Det gjør noe med deg å vokse opp med tre brødre. Men jeg er nok også formet mye av mine to engasjerte bestemødre, tror Sandra.

PRESENTERT: EL og IT-leder Jan Olav Andersen viser frem EL og ITs nye ungdomsleder på elektrikernes lands-tariffkonferanse i midten av oktober.

PRESENTERT: EL og IT-leder Jan Olav Andersen viser frem EL og ITs nye ungdomsleder på elektrikernes lands-tariffkonferanse i midten av oktober.

Leif Martin Kirknes

Andres drøm

Yrkesmessig var barndomsdrømmen egentlig å bi frisør, som alle de andre jentene i Ila. Men i løpet av ungdomsskolen oppsto en idé om å bli sykepleier, eller vernepleier innenfor rusomsorgen. Men da 10. klasse kom, og avgangselevene på Ila skole til slutt måtte bestemme seg for hva de skulle gjøre, kom Sandra på andre tanker.

– På en måte innså jeg at drømmen om å bli sykepleier ikke var min drøm, det var drømmen andre bar på for meg. Jeg fikk ofte høre at «du som er så snill burde jobbe med mennesker». Men så er en av brødrene mine rørlegger, og jeg begynte å leke med tanken om å gå i den retningen. Så traff jeg en kul snekker som var aktiv i «Kvinner i utradisjonelle yrker» på en utdanningsmesse. Hun lo av meg da jeg spurte om det var sant, som jeg hadde hørt, at damer var for svake til å bli håndverkere. Så snakket jeg med broren min, pappa og onkel, og landet til slutt på elektriker, sier Sandra.

Kjøkkenet?!

Hun begynte på Ladejarlen videregående skole, der hun ikke kjente noen i klassen. Det første hun fikk høre fra en i klassen, var da en gutt snudde seg og lurte på hva i all verden hun gjorde der, for kjøkkenet var da jo nede i førsteetasjen.

– Da tenkte jeg at det her skal jeg faen meg få til bedre enn deg!, sier Sandra, som legger til at skolegangen ellers forløp greit.

– Jeg var ikke så skoleflink på ungdomsskolen, men på videregående fikk jeg verdens beste mattelærer. Han klarte å gjøre ting relevant for meg. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle regne på X-er og Y-er, men læreren min la vekk matteboka og tok fram et eget hefte. Da vil skulle lære oss å finne ukjent, så ga han oss Ohms lov. Du vet spenning og motstand – hva er det ukjente? Det virket godt for meg! Jeg tror ikke ungdommen er dum, du må bare gjøre ting relevant for dem, sier Sandra.

Nervøs

Hun husker sin første dag som lærling hos Vintervoll. Det var i Origo, på prosjekt Stålgården. Sandra begynte i fellesferien, så det var bare henne, basen og prosjektleder som skulle være på jobb. Hun var så nervøs at hun gjemte seg bak noen trær fordi hun ikke ville være først til å komme på jobb – men samtidig ville hun heller ikke være sist.

– Så da basen kom forbi, så sprang jeg ut fra trærne, minnes Sandra.

– Det var et fint møte. Jeg ble tatt veldig godt vare på av dem rundt meg. Jeg ble nesten som en lillesøster for dem, sier hun.

DIRIGENT: På EL og ITs landsmøte var Sandra dirigent. Hun innrømmer at hun var nervøs foran den store forsamlingen. - Jeg kan nok fremstå som tøff og uredd. I mange settinger er jeg det. Men selv de tøffeste er helt vanlige mennesker som blir lei seg når folk sier ting som kanskje ikke er greit og som også kan bli nervøse foran store forsamlinger, sier hun.

DIRIGENT: På EL og ITs landsmøte var Sandra dirigent. Hun innrømmer at hun var nervøs foran den store forsamlingen. - Jeg kan nok fremstå som tøff og uredd. I mange settinger er jeg det. Men selv de tøffeste er helt vanlige mennesker som blir lei seg når folk sier ting som kanskje ikke er greit og som også kan bli nervøse foran store forsamlinger, sier hun.

Leif Martin Kirknes

Mer bevisst

Da var hun en av to kvinner som kom inn i selskapet, de første to kvinnene på en stund. Sandra setter pris på at det i de påfølgende år har kommet inn minst én jente per år. Det er ikke det at hun har opplevd så mye ugreit, men det er fint å ha noen å ha skikkelige samtaler med.

– Jeg har blitt spurt mange ganger om jeg har opplevd noe ugreit i jobben. Det er veldig lite. Men før jeg fikk så mange kvinnelige kollegaer, hadde jeg et mer ubevisst forhold til det. Du klarer ikke helt ha den samme praten med guttene om hva som er greit og ikke. Da det ble flere jentelærlinger ble det mer naturlig å spørre hverandre om ulike opplevelser. Jeg tror flere jenter i bedriften gjør at man får et mer bevisst forhold til grensesetting, sier Sandra.

Lokalpolitikken

Det var på ungdommens sentrale konferanse på Sørmarka like etter sommerferien at hun ble valgt som ny ungdomsleder i forbundet, et verv som går to år av gangen. I forbundsstyret, der Sandra for øvrig sitter som fast møtende vara, ble hun formelt godkjent som ny leder i september. Hun tiltrer formelt 28. oktober, og ser for seg å pendle mellom Oslo og Trondheim.

I høst har hun også blitt en del av lokalpolitikken etter kommunevalget, som representant for Arbeiderpartiet. Hun begynte i AUF mens hun gikk på videregående, fordi hun følte det var for få fagarbeidere i politikken.

– Det var mye jeg ikke var enige i som foregikk i Norge. Jeg kjente på at ting kunne være urettferdig. Og så tenkte jeg at det er typisk håndverkere å stå på utsiden og si at alt er galt og at ting burde være annerledes, uten å gjøre det, sier Sandra.

LEDER: Sandra i august, da hun ble valgt til ungdomsleder.

LEDER: Sandra i august, da hun ble valgt til ungdomsleder.

Leif Martin Kirknes

Vanlig arbeider

Hun føler på ærefrykt, men ser også fram til å representere den hun er: en helt vanlig fagarbeider fra en blokk i Ila, som ser saker og ting med en fagarbeiders øyne.

– Når du kommer inn i arbeidslivet så ung – jeg var 15–16 år første gang jeg fikk jobb, hos en elektrogrossist – og i tillegg har fagbrev i bunnen og anser deg som en helt vanlig arbeider, så ser du verden med litt andre øyne enn dem som har studert til de fylte 30. Det er ikke noe galt i å studere til du blir 30, men det må være plass til oss begge.

Forskjell

Sandra mener for eksempel at seriøsitetsbestemmelsene til Trondheim er gode, men at etterlevelsen ikke er så god som den burde. Som arbeider på byggeplass kjenner hun til smutthullene som utnyttes. En annen ting er entreprenører som krever av sine ansatte å bruke buss til byggeplassen. Det er greit, men det går ikke om det ikke går busser tidlig nok på morgenkvisten, påpeker Sandra, som altså har mange jern i ilden.

– Det har ikke stått skrevet noe sted at jeg skulle bli så engasjert eller utadvendt. Da jeg begynte som lærling var jeg veldig beskjeden, og fikk ofte tilbakemelding på lærlingsamtaler om at jeg måtte ta mer plass og ikke være så bekymret og nervøs. Men så fant jeg min plass. Noen finner sin plass i idretten. Jeg fant min plass i engasjementet. Både politisk og i forbundet. Det er dette engasjementet som er livet, og jeg trives med det, selv om det ikke er et hvilehjem, sier Sandra.

– Det handler om å utgjøre en forskjell. I de siste åra for klubben, og nå skal jeg utgjøre en forskjell for EL og IT-ungdommen og i Trondheim bystyre. Det er ikke så viktig hvor jeg er i verden, bare jeg utgjør en forskjell. Det gir meg noe.

AVSLKED: Sandra hadde siste formelle møte som klubbleder på en stund  oktober, men passet på å sette navnet sitt på bestillingen til Vintervolls julesamling for å sikre seg plass der.

AVSLKED: Sandra hadde siste formelle møte som klubbleder på en stund oktober, men passet på å sette navnet sitt på bestillingen til Vintervolls julesamling for å sikre seg plass der.

Leif Martin Kirknes

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i Nettverk nr. 5 2019 utgitt i starten av november, og publiseres her i noe omarbeidet utgave.

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
12.12.2019
14:45
12.12.2019 14:54