Agnete jobbet sju år i barnevernet: – Det er unger jeg ikke glemmer

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Ideen til barneboka kom da hun var universitetslektor på Universitetet i Tromsø. Hun hoppet inn i en samtale med noen kolleger på campus Harstad, da det gikk opp for henne at det ikke fantes en bildebok om å få barnevernet på besøk.

Det savnet hun virkelig da hun var barnevernskonsulent i Tromsø og på Kongsberg. «Da får jeg gjøre det da», sa hun.

Det året hun begynte på boka Lavahuset var det om lag 50.000 familier som fikk besøk av barnevernet. Bersvendsen var opptatt av at veldig mange barn går gjennom en undersøkelse, men få vet hvordan det foregår eller hva det betyr.

– Jeg skulle så gjerne vist en bok om det til barna jeg møtte.

Agnete Bersvendsen debuterte med barneromanen Lavahuset høsten 2021. Nå har hun ide til en oppfølger om jenta Atina.

Marius Fiskum

Det brenner i Lavahuset

Barna i Lavahuset bor i et hjem med mye krangling. Når kranglingen begynner blir mammaen rask og hard i bevegelsene, stemmen til pappaen blir høyere. Da føles det ut som om huset begynner å brenne, som om gulvet blir til lava. En dag kommer barnevernet på besøk.

– Jeg skriver ut fra hvordan jeg har opplevd unger jeg har møtt og den spente stemningen. Noen tar inn alvoret og sitter helt stille, andre er opp ned i sofaen.

Utenfor Allfarvei Forlag i Harstad ville gi ut boka og ga henne forfatter Gro Dahle som redaktør. Hun mente det måtte bli en illustrert roman for barn.

– Herregud, så god hun var! Jeg hadde ikke klart det uten henne, utbryter Bersvendsen.

En samisk familie

Lavahuset handler om Atina og lillebror Ailo. De er samiske, men det står ikke i boka. Hun antyder det bare, det er helt bevisst. Man kan skjønne det av tegningene: Ailo sine sko for eksempel.

– Det samiske er ikke nødvendigvis så tydelig. Dessuten, hvem er same og hva er det å være samisk? Det er veldig viktig for meg å si at det samiske er mangfoldig. Det er ikke én ting.

– Er handlingen inspirert av samiske familier du har møtt?

– Jeg vet ikke hvilke barn som var samiske. Det ble bare sagt i en familie, sier hun.

Handlingen i boka er inspirert av møter med familier som Agnete Bersvendsen traff da hun jobbet i barnevernet i Tromsø og Kongsberg.

Marius Fiskum

Det har lenge vært en oppfatning at det offentlige ikke har lov til å registrere samisk etnisitet. Man har derimot nylig blitt oppmerksom på at det finnes unntak i loven, ifølge Bersvendsen.

Det er bra, mener hun, for hvordan skal man kunne gi tilpasset hjelp og ivareta samiske rettigheter, hvis man ikke vet om familien er samisk?

Skriver for barn

Det meste av boka skrev hun det året hun hadde foreldrepermisjon, i økter da babyen sov. Da satt hun i andre etasje i huset i Målselv, med utsikt til fjell, potetåker og jaktterreng.

– Jeg skrev, ammet, bysset. Jeg fikk økter på 43 minutter tre ganger om dagen.

Barneboken er ment for barn 6-9 år.

Marius Fiskum

Boka kom ut høsten 2021. Etter det ble hun kontaktet av Barnevernsutvalget. De ville ha henne til å skrive en barneversjon av Trygg barndom, sikker fremtid – En NOU (norsk offentlig utredning) for barn og unge om rettssikkerhet i barnevernet. Prosjektet ble honorert gjennom Unicef.

– Jeg er veldig stolt over å få være den som fikk føre den første barneutgaven av en NOU i pennen, sier 35-åringen.

Fem samiske kvinner

Nå skal hun skrive ferdig doktorgradsavhandlingen sin. Den handler om hvordan hjelpeapparatet håndterer vold og seksuelle overgrep i samiske lokalsamfunn. Hun har dybdeintervjuet fem samiske kvinner. De forteller at familiemedlemmer og instanser har visst, men at det ikke ble gjort noe. For to av kvinnene fortsatte overgrepene.

– De som skal hjelpe må vite hvilken rolle fornorskningen har hatt. Det er ett av hovedbudskapene mine.

Agnete Bersvendsen bor i Målselv i Troms.

Marius Fiskum

Fornorskning var den norske stats politikk for at samene skulle bli norske. Dette er ikke tilbakelagt, viser hun.

Hun skriver ikke så mye om selve overgrepene, men om hvordan kvinnene opplevde kontakten med barnevern og andre instanser.

– Man skal ikke kontakte øvrigheten, som er storsamfunnet. Mange har lært det fra sine foreldre og besteforeldre at man tar ikke kontakt, for myndighetene er ikke til å stole på. Dette kan gå i arv i generasjoner.

Det er viktig at hjelpeapparatet vet at de ikke starter med blanke ark, påpeker hun.

– Hvorfor er dette et viktig forskningsfunn?

– Det er lovfestet at urfolk skal motta likeverdige tjenester som majoritetsbefolkningen, men vi klarer det ikke i praksis. Vi trenger bedre kulturelt tilpassede tjenester i helsevesenet og i oppvekstsektoren.

Oldemoren var same

I oppveksten ble Bersvendsen fortalt at «oldemor var same», underforstått at «det er ikke vi».

Så reiste hun til Australia for å delta på en urfolkskonferanse. Der ble hun spurt om egen tilhørighet.

– Jeg sa at oldemor var same. De undret seg over måten jeg formulerte meg på. De mente det var opplagt at jeg er same, når det er i morslinja. De ga meg en pris for å være på søken og utforske egen identitet!

Instituttlederen som Bersvendsen reiste med, oppfordret henne til å skrive logg om den personlige prosessen hun var på vei inn i.

– Så du måtte til Australia for å finne ut at du er same?

– Haha, ja.

– Hvordan er din nye identitet, bruker du kofte?

Agnete Bersvendsen forsker på hjelpeapparatets håndtering av vold og overgrep i lokalsamfunn med norsk og samisk befolkning.

Marius Fiskum

– Nei, men jeg ønsker meg samisk sjal. Jeg får kanskje begynne der.

I avhandlingen må hun plassere seg selv, avklare habilitet, om hun er på innsiden eller utsiden av den samiske kulturen.

Hun understreker at det ikke er ett svar på hvem som er same. Dette synes hun er vanskelig.

– Er det de som står i valgmanntallet og snakker samisk? Og hva med de som ble fornorska, er de norske nå?

Bak lukkede gardiner

Bersvendsen jobbet to år i barnevernet i Tromsø og fem år i Kongsberg før hun gikk inn i akademia. Først som universitetslektor og deretter som doktorgradsstipendiat fra 2019.

Hun kan savne å ha kontakt med barna og familiene, men ikke «alt det andre». Hun fikk ting i postkassa og levde en tid bak lukkede gardiner.

– Det var veldig ubehagelig. Samtidig forstår jeg hvor redde noen er for at barna må flytte.

I Tromsø jobbet hun i voldsteamet. Hun hadde mye kontakt med politiet, var med på tilrettelagte avhør og akuttplasseringer.

– Det er unger jeg ikke glemmer. Noen kryper inn i hjertet og blir der, sier hun.

Tysfjord-saken

Dette gjorde at hun ville lære mer om vold og overgrep og hvordan man kan hjelpe på best mulig måte og bli god. Da er forskning viktig, påpeker Bersvendsen.

Omtrent på samme tid som hun skrev master i psykososialt arbeid med fordypning i vold og traumer, ble Tysfjord-saken nasjonalt kjent i media: Sommeren 2016 sto flere ofre fram med historier om overgrep, vold og omsorgssvikt.

I oppveksten ble Agnete Bersvendsen fortalt at «oldemor var same». I det lå det implisitt at «og det er ikke vi», forklarer hun.

Marius Fiskum

Bersvendsen fulgte med på saken. Hun var interessert i hvordan dette kunne skje og hvordan myndighetene forholdt seg.

– Assimileringen som samene har vært gjennom og følgene av det, gjør at det er mer risiko bare ved å være same.

– Hvilken kulturell kompetanse må man ha for å kunne hjelpe samer?

– For noen i barnevernet kan det se feil ut hvis barnet har mange oppgaver i reindrifta, eller er oppe om natta når de merker reinen. Man kan bli usikker på om det er belastende for barnet. Men å gi barnet ansvar, kan være kjærlighet.

Det kan få fatale konsekvenser om man ikke har den kulturelle kompetansen uavhengig av etnisitet, mener hun.

Ide til ny bok

På kontoret hvor hun skriver, har hun hengt opp tegninger som barn har tegna til henne da hun jobbet i barnevernet. På en gul lapp står det hva ei jente på krisesenter sa: «Det som er bra med deg er at du trur på oss og snakker med oss.»

– Det synes jeg var så fint, så det måtte jeg klistre opp.

Nå har hun idé til en ny bok. Det skal bli en oppfølger til Lavahuset. Leseren skal få møte Atina som er blitt ungdom. Situasjonen hjemme er blitt verre og hun må flytte til fosterhjem eller institusjon. Da skal det samiske komme fram, har Bersvendsen tenkt.

– Ideen påvirkes av forskningen. Jeg skal vise hvordan misforståelser kan skje, og hvorfor det er viktig at barnevernet har kulturell kompetanse.