Aina og Wenche bruker fotballbanen til å gi folk med rusproblemer et sted å høre til

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Hanna Skotheim (foto)

hanna.skotheim@lomedia.no

Sosionom Aina Rype og vernepleier Wenche Rudsengen står klare i garderobebygget på Føyka, Asker fotball sin stadion. Klokka er snart halv elleve denne marsmandagen, og det er klart for ukas første trening for Gatelaget, et tilbud til mennesker med rusproblemer.

Arbeidsdelingen er som vanlig: Rype har knytt på seg fotballskoene og løper ut på kunstgresset sammen med spillerne, mens Rudsengen går i gang med å hakke grønnsaker til dagens lunsjsalat på det nokså enkle kjøkkenet i andre etasje.

Gatelaget betyr mye for Jon Matre, her i kamp med Aina Rype.

Hanna Skotheim

– Best utenfor kontoret

Som vanlig har de to på forhånd kjørt og hentet de fotballspillerne som har lang reisevei.

Det handler om å senke terskelen for å delta, men ikke minst om de gode samtalene i bilen: De som ikke har et planlagt tema og som ikke innebærer å se på hverandre fra hver sin side av et møtebord.

– Jeg har alltid likt best å jobbe utenfor kontorene, med mennesker som ikke nyttiggjør seg det tradisjonelle tilbudet fra hjelpeapparatet, sier Wenche Rudsengen, mens hun hakker løk og kaster et blikk ned på fotballbanen utenfor.

Hun spilte selv i ungdommen, men har ikke lenger knær til det. Men fotball er så mye mer enn selve spillet, ikke minst på et gatelag.

Wenche Rudsengen forbereder lunsj til laget.

Hanna Skotheim

Ruskonsulentene legger vekt på å tilby sunn mat, noe spillerne ikke nødvendigvis prioritere hjemme.

– For noen er lunsjen her det eneste varme måltidet, og vi kan også dele noen enkle oppskrifter som de kan prøve hjemme. Vi er som en stor fotballfamilie, sier Rudsengen.

Passer på baktroppen

Ute på gressmatta er åtte spillere og Aina Rype godt i gang med dagens drill under stødig ledelse av trener André Muri. Her er det plass til alle, uansett form og ferdigheter. Noen er i så dårlig forfatning etter årevis med rus at det holder å rusle rundt banen de første gangene.

Rype har et ekstra blikk for dem, og passer på at ingen utgjør baktroppen helt aleine. «Samhold på ekte» står det på genseren hennes. I praksis handler det om å se hva folk trenger, legge til rette for at folk trives og ringe dem som uteblir fra trening.

– Noen av dem som kommer hit har ikke opplevd tilhørighet til samfunnet siden de gikk på skolen og hørte til en klasse. Det er det geniale her: Du hører til et fellesskap. Spillerne får de samme draktene som A-laget. Det er viktig som et synlig bevis på at man hører til Asker fotball, forteller Rype.

Hanna Skotheim

– Lavterskel i ordets rette forstand

Rype og Rudsengen er ansatt i Asker kommunes avdeling for rus og psykiatri, og 75 prosent av stillingen deres er viet arbeid med gatelaget.

De berømmer Asker kommune for å bruke ressurser på denne formen for oppsøkende sosialt arbeid, men understreker at det er viktig at gatelaget ligger under fotballklubben, ikke kommunen.

Du må ikke ha vedtak eller på annen måte inngå i det kommunale hjelpeapparatet for å bli med. Det eneste kravet er at du har eller har hatt rusproblemer, har lyst til å bli med og forplikter deg til å møte rusfri på trening.

– Dette er lavterskel i ordets rette forstand. Og når folk holder seg rusfrie på trening tre dager i uka, er det også godt ettervern, mener Aina Rype.

Aina Rype trener med laget mens kollega Wenche Rudsengen lager lunsj.

Hanna Skotheim

Også på de tunge dagene

Jon Matre har holdt seg rusfri i ni år, og gir gatelaget mye av æren for det.

– Jeg har alltid slitt psykisk. I tunge perioder er dette det jeg klarer å være med på. Her har jeg et godt miljø, og det er morsomt å spille fotball, sier han.

Rutinene, fellesskapet og de gode samtalene trekker ham til Føyka også på de tunge dagene. Nå har han vært ute med skade en periode, men har likevel møtt opp for å treffe de andre og få fysioterapi. Nå gleder han seg over å være tilbake på banen. Han taper foten og er spent på hvor mye fotball den tåler.

Jon Matre er glad for å være tilbake etter skade.

Hanna Skotheim

Matre mener gatelaget har stor betydning både for spillerne og deres familier. Datteren hans bodde en periode i fosterhjem, men bor nå sammen med ham.

– Det hadde vært helt usannsynlig uten gatelaget, fastslår Matre.

Han synes det er helt på sin plass at de to ruskonsulentene har fått en pris for jobben de gjør.

– De er der når jeg virkelig trenger noen å snakke med. Dette er fantastisk for oss som får hjelp, og det må jo vare bra økonomi for samfunnet også, mener Matre.

Akkurat det er det faktisk regnet på. De 31 gatelagene i Norge sparer kommunene for 430 millioner kroner i året, ifølge Oslo Economics.

Hanna Skotheim

– Gatelaget beriker klubben

Rolf-Magne Walstad, daglig leder i Asker fotball, gleder seg også over prisen til de to sosialarbeiderne.

– Den er høyst fortjent. De har en faglighet vi som fotballklubb mangler, og gatelaget er en viktig del av identiteten for en klubb som bryr seg om samfunnet rundt, og om dem som faller utenfor, fastslår Walstad.

Hanna Skotheim

Asker fotball sitt slagord er «mer enn fotball». Det forplikter, og gatelaget er en påminnelse om at det finnes viktigere ting enn å vinne fotballkamper, mener Walstad.

– Gatelaget beriker klubben og bidrar til en bedre hverdag for mennesker som sliter.

Lønnsomt

Det er stort sett mellom åtte og ti spillere på trening. I dag er de åtte, nok til å spille kamp med fire på hvert lag. De fleste synes det er morsommere enn å terpe på finter, forteller Wenche Rudsengen.

Både hun og Aina Rype er en selvsagt del av laget, også på kamper og cuper. I juni skal de til Bodø på Norgescup. Med støtte fra fotballstiftelsen skal de bo tre netter på hotell.

– Å overnatte på hotell og spise god mat ute er en ny opplevelse for mange. Det blir spennende, sier Rudsengen.

Hanna Skotheim

Asker var det andre gatelaget som ble stiftet her i landet, etter Fredrikstad, og feiret nylig 10 års jubileum. Både spillerne og ruskonsulentene har blitt kjent på tvers av lagene, og Rudsengen setter pris på fellesskapet og rausheten.

– Når vi ikke klarer å stille fullt lag, låner vi spillere av andre lag. Her stemmer det virkelig at det viktigste ikke er å vinne men å delta, sier hun.

Aina Rype (t.v.) og Wenche Rudsengen spiser lunsj med resten av laget.

Hanna Skotheim

– Verdens beste jobb

Sosialarbeiderprisen kringkastes i dag, på den internasjonale sosialarbeiderdagen. Da er det nesten halvannen måned siden de to ruskonsulentene ble oppringt av FO-leder Marianne Solberg, som delte den gledelige overraskelsen.

– Jeg trodde det var noen som tulla. Det er først nå det begynner å gå opp for meg, sier Rype, og legger til:

– Vi har verdens beste jobb. Og denne prisen er jo en anerkjennelse av at andre ser verdien av det vi gjør.

– Det beste med jobben er å følge folk over tid, og se at det vi gjør, det virker. Det gir en veldig god følelse og bidra til at noen får det litt bedre i livet, supplerer Rudsengen.

Hanna Skotheim