Andreas Ribe-Nyhus måtte sone nesten hele dommen før han møtte en sosialarbeider: At Norge er verdensmestere på rehabilitering er helt feil, mener han.
Hanna Skotheim
Andreas hadde ingen å snakke med i fengsel. Han løy om selvmordstanker for å få tid med psykolog
Andreas Ribe-Nyhus ble drapsdømt og fikk 14 år. Han mener Norge på langt nær er verdensmestere på rehabilitering.
hanna@lomedia.no
Fengsel - et sted hvor du rehabiliteres. Et sted hvor du kan reflektere over det gale du har gjort og så komme tilbake til samfunnet som et menneske som har tatt et oppgjør med det du har gjort. Et meningsfullt sted.
Sånn oppfattet Andreas Ribe-Nyhus at et fengsel var. Det var før han selv havnet der.
I doktoravhandlingen «Indre og ytre soning» omtaler han tilværelsen i fengselet som meningsløs, kaotisk og full av lidelse. Nå kommer erfaringene hans også i en bok. I slutten av september utgis nemlig «Fengselet» på Cappelen Damm forlag.
Ble brutalisert
49-åringen er utdannet filosof og jobbet med det i næringslivet og i skolen før den dagen som skulle snu opp ned på livet hans.
Ribe-Nyhus drepte en person i det han mener var nødverge. Dommen han til slutt fikk, konkluderte imidlertid med at offeret ikke var en trussel mot Ribe. Han fikk 14 år som han sonet to tredjedeler av. For to år siden slapp han ut.
I de første fem årene satt Ribe-Nyhus på lukket avdeling. Der hadde han et stort behov for å snakke med noen, men det var ingen å snakke med.
– Du mister flokken din, alle relasjoner som kjæreste, familie, barn og venner. Alle de gode samtalene blir borte. Du har 20 minutter med ringetid i uka. Ja, i uka! Du kan ikke ha en samtale med noen på 20 minutter. Du rekker bare å gi noen korte beskjeder.
Ribe-Nyhus opplevde at han ble en annen person i løpet av de fem årene. Brutalisert. Følelsene ble stengt inne. Han lignet mer en kriger.
– Var det ingen psykolog du kunne snakke med?
– Jo, men da måtte du ha selvmordstanker. Jeg sa jeg hadde det uten at det stemte, men da dreide hele samtalen seg om det. Så det var en tabbe.
Da Ribe-Nyhus sa sannheten, fikk han ikke mer tid med psykologen. Det til tross for at han hadde mye han gjerne skulle snakket om.
Egen sosialbetjent
Det var først da Ribe-Nyhus kom til en overgangsbolig det siste året av soningen at han møtte sosialarbeidere. De skulle han gjerne hatt rundt seg fra starten av.
I stedet ble han møtt av uniformerte vakter som skulle ta seg av sikkerheten. De skulle også rehabilitere, men å ha begge de hattene på en gang mener Ribe-Nyhus er utopisk.
– Vakter i fengselet skal til enhver tid vite hvor alle fangene er, at det ikke sies noe krenkede eller at det skjer noe. De har en lang liste over det de skal gjøre, og da har de ikke tid til å gjøre noe annet. Likevel har de også en rehabiliteringsrolle.
I 2015 inngikk Norge en avtale om å leie fengselsplasser i Nederland. Avtalen har vært omstridt, men i fengselet fikk Ribe-Nyhus høre en del positivt også.
– De hadde mye mer lufting enn i Norge, kanskje fire timer om dagen i stedet for én. Og så skilte de mellom to typer betjenter: En sikkerhetsbetjent og en sosialbetjent. Det bør det være i Norge også, mener han.
– En betjent kan ta seg av sikkerheten, mens den andre kan ha ansvar for samtalene, den sosiale biten. Hvis vi i Norge mener vi absolutt må ha et lukket fengsel, føler jeg det er veien å gå. Og da ville sosialarbeidere ha en åpenbar rolle der.
Det er vondt å være sperret inne. Kreativiteten blir helt ødelagt, sier Andreas Ribe-Nyhus om tiden i fengsel.
Hanna Skotheim
Vil snu systemet på hodet
Med så mye oppmerksomhet knyttet til sikkerheten i fengsler, opplevde Ribe-Nyhus at tilliten ble satt på prøve.
– I stedet for å vise oss tillit, opplevde jeg at de hadde de en mistillit mot oss.
49-åringen skulle gjerne sett at fengselssystemet ble snudd om på. At alle fanger først kom til åpen soning, der det er friere og mer rom for å snakke med for eksempel sosialarbeidere om det som er vanskelig.
– Og hvis noen da av ulike grunner ikke får det til i åpent fengsel og lager for mye trøbbel, kan de straffes ved å bli sendt til lukket, foreslår Ribe-Nyhus.
– Opplever du at mange av dem som løslates i dag ikke er klare for det som møter dem?
– Ja, det gjør jeg.
Må straffes riktig
Ribe-Nyhus er ikke kritisk til å straffe. Men hvis målet er at du skal bli en velfungerende borger, må du straffes riktig. Dette er konklusjonen i hans doktoravhandling fra 2019.
– Vi kan ikke si at Norge er verdensmestere på rehabilitering når det er mer eller mindre tøys. Det er ikke noe fokus på en indre prosess, bare på en ytre, sier han og tegner følgende eksempel:
Hvis en som har vært rusmisbruker klarer å være så og så lang tid uten rus i fengsel, tenker vi at det er bra. Problemet er bare at de gjerne starter med rus igjen så fort de er ute av fengsel.
– Det livet jeg har nå hadde jeg ikke hatt hvis ikke det hadde skjedd. Men jeg var ikke en ulykkelig mann før det skjedde. Jeg hadde et godt liv.
Hanna Skotheim
Har forsonet seg
Selv om Ribe-Nyhus ønsker flere sosialarbeidere velkommen inn i fengselet, var det fengselspresten som betydde mest for han.
– De skal være tilgjengelige for samtaler og blir mer samtalepartnere enn prester.
Det endte likevel med at Ribe-Nyhus ble religiøs, men det var av en annen grunn. Han var blant de heldige som fikk plass på en retreat, et prøveprosjekt i fengselet drevet av to eksterne prester. Avdelingen fungerte som et slags kloster. Da han dro dit, hadde han gitt opp tanken på å bli en del av samfunnet. Men mens han var på denne avdelingen skjedde det noe.
Han og de andre fangene skulle skrive ned de viktigste syndene og så skulle de sammen se på at de ble til aske. Mens dette skjedde, gikk presten rundt og ga alle syndsforlatelse. Da presten la handa på skuldra hans, var det som om noen tilga drapet han hadde begått.
Episoden fikk han til å tro på Gud.
– Jeg har klart å forsones med meg selv. Uavhengig av om du har en religiøs erfaring eller ikke, er det viktig. I en periode tenkte jeg at jeg var en drapsmann. Det var min identitet. Det er ikke en sunn tanke, men jeg tror mange kan tenke i de baner og ikke komme seg ut av det.
– Du skrev i avhandlingen din at du må leve med en drapsmann resten av livet. Hvordan er det?
– Jeg føler jeg har falt til ro med det. Jeg tenker ikke lenger at jeg er det.
Selv om Ribe-Nyhus understreker at han ville vært hendelsen foruten, har det kommet noe bra ut av det som skjedde: En kone han er lykkelig gift med og en datter på litt over et år.
– Det livet jeg har nå hadde jeg ikke hatt hvis ikke det hadde skjedd. Men jeg var ikke en ulykkelig mann før det skjedde. Jeg hadde et godt liv.
