«Anna» fra Ukraina ber venner dra til andre land enn Norge. – Når jeg forteller vår historie forstår de hvorfor

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Anna (49) står på kjøkkenet og byr på ukrainsk te. Det er stille og ryddig i huset. Det har ikke bodd barn her på to år, bare hun og den norske ektemannen. De har vært gift siden 2015, da Anna flyttet hit med sønnen som da var åtte år.

Da hun dro fra Odesa i Ukraina for å bo her, sa folk hun kjente til henne: «Hvorfor dra til Norge? De tar barn!» Hun trodde ikke på det. Nå sier hun det selv til venner på flukt.

– I Norge tar man barn med loven i hånd. I mitt land må det være ordentlig rettssak og bevis for at du er narkoman eller ikke kan ta vare på barnet ditt. Dra heller til Polen eller andre land. Norge er ikke et trygt land å bo i med barn, det sier jeg til dem, forteller Anna.

Den samme advarselen sirkulerer i sosiale medier. Hvorfor gjør de det? Hvilke erfaringer har folk som deler slikt?

Anna siler teen i koppen, setter vannkokeren fra seg på benken. Hun holder opp en advarende pekefinger mot alle de norske barne­vernssakene i Den europeiske menneskerettsdomstolen; 14 dommer i nyere tid (Kilde: NIM). Det får folk med seg, mener hun.

Ukrainas ambassadør: – Vi er kjent med en håndfull barnevernssaker

Anna tilbyr te fra Ukraina når Fontene besøker henne hjemme.

Hanna Skotheim

Hun har venner fra Ukraina som har valgt å flykte til blant annet Polen, Romania, Moldova.

– De er redde for å komme til Norge. De vet at jeg var en god mor i Ukraina. Her i Norge er mama, mama problemet, blåser hun ut.

Vanskelig liv i Norge

Fontene har fått kontakt med henne via Den ukrainske foreningen i Norge.

Vi ville få innblikk i en østeuropeers erfaring med barnevernet. Kunne barnevernssaken hun står i ha utviklet seg annerledes med bedre kulturforståelse? Og hva trenger vi å vite om deres kultur, som kan være viktig å vite når det nå kommer ukrainere til Norge?

– Ah! Det har vært så vanskelig med et nytt liv i Norge. Alt er annerledes her, familieforhold, sosiale forhold, utdanning, arbeidsliv, sier Anna og sukker.

Anna har gitt Fontene innsyn i sentrale dokumenter. Hun har løst barnevernstjenesten fra taushetsplikten og gitt advokaten tillatelse til å uttale seg.

Sønnen ble flyttet ut av hjemmet i april for to år siden. Fontene har hatt kontakt med Anna siden mars i år.

Hanna Skotheim

49-åringen har russisk og ukrainsk som morsmål og gjør seg forstått på engelsk. Hun snakker lite norsk, men er blitt dreven i mange norske ord: Tiltak, vedtak, fylkes­nemnd, omsorgsovertakelse.

Anna er ikke navnet hennes. Det er endret for at sønnen ikke skal identifiseres offentlig.

– En komplisert sak

Advokaten hennes mener barnevernssaken er et godt eksempel på manglende kulturforståelse og kommunikasjon.

– Det så jeg tydelig i denne saken, og jeg kjenner det igjen i saker som gjelder klienter fra Russland, Polen, Litauen og Ukraina, sier advokat Andreas Ihlebæk.

Advokat Andreas Ihlebæk mener kulturtolker burde brukes mye mer. Terje Pedersen / NTB

Terje Pedersen / NTB

Han kom inn i saken for et års tid siden, etter at det var fattet vedtak om omsorgsovertakelse i fylkesnemnda og før saken skulle opp i tingretten.

De besluttet å trekke saken fra domstolen. I stedet for å få en dom, ville de heller jobbe for å få til gjenforening mellom mor og sønn. Nå forbereder de ny sak om å få barnet hjem. Advokaten ønsker ikke å gå inn i detaljer i det han kaller en komplisert sak, men vil gjerne si noe om de kulturelle aspektene.

– Jeg har opplevd at det er lav takhøyde i barnevernstjenesten for å akseptere en annen kommunikasjonsform og stil enn det vi er vant med i Norge. Det handler om hvordan jeg opplever at barnevernstjenesten har møtt mor i denne saken. Hvis man tar seg tid til å lytte og bli kjent, har hun mange fornuftige innspill, sier Ihlebæk.

Han opplever i flere saker at det klienter sier lett tas bokstavelig.

– Kulturaspektet må tydeligere inn. Jeg har bedt barnevernstjenesten tilegne seg mer kunnskap om mors kommunikasjonsform, om det er særegent for henne eller typisk for kulturen hun kommer fra. En kulturtolk burde vært brukt mye mer; det er en som oversetter språket og i tillegg formidler hva som er typisk for hjemlandet.

Skulle brukt kulturtolk mer

Barnevernslederen i den aktuelle barnevernstjenesten sier hun ikke ønsker å kommentere saken, selv om mor har opphevet taushetsplikten. Det er av hensyn til barnet og andre involverte.

Hun vil derimot uttale seg om hvordan barnevernet jobber for å sikre god forståelse av kultur og språk. Hun erkjenner at de gjerne skulle brukt kulturtolk mer. En slik person vil også kunne gi barnevernet verdifull kunnskap om familiestrukturer og oppdragelse i hjemlandet.

– Det er ingen tvil om at bruk av kulturtolk øker muligheten til å forstå, sier barnevernslederen.

Illustrasjon: Elisabeth Moseng

– Dessverre er det mangel på kulturtolker. Det er ingen tvil om at bruk av kulturtolk øker muligheten for å forstå. Blant annet er myndigheten vi har til å gripe inn i en familie annerledes enn i mange andre land, sier hun.

– Mangler emosjonell omsorg

Anna mener de som jobber i barnevernet må lytte mye mer til hva familien har å si.

– De må forstå kulturen vår, måten vi kommuniserer på, at det vi sier til hverandre ikke er ment akkurat slik vi sier det. Jeg føler meg så misforstått, jeg har stått på for sønnen min! Han opplevde mye stress og har spesielle behov. Da må man forstå og hjelpe, ikke flytte barnet ut, mener hun.

Anna har vært gift med en norsk mann siden 2015.

Hanna Skotheim

Sønnen ble flyttet i beredskapshjem våren 2020, og har bodd i fosterhjem og på to ulike institusjoner. Barnevernstjenesten og fylkesnemnda mente det var alvorlige mangler ved den daglige omsorgen.

Det er ikke dokumentert rus, psykisk sykdom, alvorlig fysisk vold eller overgrep. Det er den emosjonelle omsorgen og relasjonen mellom mor og sønn som er årsak til at han ikke bor hjemme.

Anna forteller at hun ikke har sett ham på over ett år.

– Jeg får høre at han ikke vil se meg, men det har han aldri sagt til meg.

Hun forteller at hun i begynnelsen hadde samvær med ham under tilsyn og at hun som ukrainsk mor opplevde det fornærmende og ydmykende.

– De blandet seg inn og ødela relasjonen mellom oss. Alt jeg sa eller gjorde tolket de som en dårlig følelsesmessig påvirkning på sønnen min. Og de anklaget meg for en konfronterende måte å samarbeide på, sier hun.

I dokumentene Fontene har lest går det fram at barnevernet og fylkesnemnda har hatt barnesamtaler med gutten.

Han har formidlet at han har hatt det vanskelig med mor hele livet, også i Ukraina. Hun har stilt urimelig høye krav til ham, har alltid kritisert ham. I et referat står det at gutten har vært redd for mor hele livet.

Anna har bodd i Norge i sju år.

Hanna Skotheim

Anna hevder dokumentene er fulle av løgn og at sønnen er påvirket av hva barnevernet har sagt om henne.

Det har vært vanskeligheter med språk og forståelse begge veier mellom mor og saksbehandlerne. Det går fram av flere av dokumentene. Det er brukt telefontolk, men det har også vært samtaler uten tolk.

– Nå forstår jeg bedre norsk, og når jeg leser i dokumentene blir jeg sjokkert. De har skrevet ting jeg ikke har ment!

Påstand om løgn i dokumenter

Barnevernslederen bekrefter at hun fra tid til annen opplever at foreldre hevder at dokumenter er fulle av løgn.

– Et dokument i en barnevernssak skal inneholde en bekrivelse av de faktiske forhold og en analyse av disse. Deretter skal det foretas en vurdering hvor ulike måter å forstå saken på vektes opp mot hverandre. Vurderingen skal ende i en konklusjon. Det vil være rom for å forstå innholdet på ulike måter, og det kan føre til en opplevelse av at det som står ikke er sant, sier hun. 

– Jeg forstår at opplevelsen av å stå alene som privat part mot offentlige tjenester, kan være sterk, sier barnevernslederen.

Illustrasjon: Elisabeth Moseng

Barnevernslederen understreker at barnevernet har et særlig ansvar for å se saken fra et så bredt bilde som mulig før det foretas en konklusjon. De avveier informasjon fra ulike kilder, og ser faktiske forhold opp mot teori.

– Hvordan gir dere foreldre følelsen av å bli hørt?

– Barnevernet er den ene instansen som kan innhente informasjon fra andre instanser som skole, PPT og BUP og sette dette sammen til et bredt helhetsbilde. Jeg forstår at denne opplevelsen av å stå alene som privat part mot offentlige tjenester, kan være sterk. Hvis man som forelder har en annen oppfatning, kan man føle avmakt. Jeg forstår at de da uttrykker: Ingen hører hva jeg sier!

– Hva sier dere da?

– Om man ikke er enig, så betyr ikke det at man ikke er blitt hørt. Det er vektingen av informasjonen vi sitter med, som kan være det avgjørende i en sak; for eksempel et barns fortelling sett opp mot foreldrenes syn på saken. Dette er informasjon vi må se sammen med det som andre instanser formidler og gjennom vår kontakt med familien.

Må tilrettelegge for kontakt

Advokaten mener barnevernstjenesten kunne gjort en bedre jobb med å tilrettelegge for kontakt mellom mor og barn etter at han ble plassert.

– Lite har vært gjort for å forbedre relasjonen mellom dem i etterkant, med den konsekvens at sønnen avfeier mor og ikke vil høre om henne. Barnevernet har en plikt til å jobbe for gjenforening, sier Ihlebæk.

– Er det grunn til å hevde at han er manipulert, slik mor antyder?

– Det er vanskelig for meg å mene noe om det. Det er ikke utenkelig at mor har rett i at barnevernets syn på henne har smittet over på gutten, sier Ihlebæk.

Anna har en kalender på hylla med vers fra Bibelen.

Hanna Skotheim

Barnevernslederen understreker også plikten til å legge til rette for gjenforening.

– Vi bruker systematisk veiledning til biologiske foreldre, tilrettelegging og støtte i forbindelse med samvær, bistand for å sikre at både barn og foreldre får nødvendig hjelp fra andre instanser der det er nødvendig, herunder Nav, rus og psykiatritjenester, BUP.

Alenemor i Ukraina

Anna var alenemor i Ukraina. Vanskelige familieforhold gjorde at hun fikk hjelp av barnevernet i hjemlandet.

Fagpersoner i Norge mener at gutten kan ha blitt traumatisert tidlig i barndommen. Dette avviser Anna. Hun mener sønnen hadde det godt i Ukraina og at han trivdes hjemme og på skolen.

Fontene spør om hun har stukket av fra barnevernet i Ukraina. Det nekter hun for.

– Nei, nei. Barnevernet i Ukraina hjalp meg økonomisk. Jeg var aldri redd for at de skulle ta ham fra meg. Ukraina er i likhet med Norge forpliktet av internasjonale bestemmelser om barns rettigheter, sier hun.

Barnevernslederen sier at de er opptatt av å skaffe seg grunnleggende kunnskap om hvordan barnevernet fungerer i hjemlandet. De søker på internett og snakker med den det gjelder.

– Sjekker dere om familien har hatt en barnevernssak i hjemlandet?

– Det kommer an på saken og graden av bekymring. Først og fremst spør vi om foresattes egen historie.

Bekymringsmeldinger fra skole

Anna kom til Norge første gang i 2014. Da hadde Russland annektert Krim, og hun ville vekk fra den vanskelige situasjonen i Odesa.

Sønnen fikk det vanskelig på skolen i Norge. To ganger klagde Anna til statsforvalteren på at sønnen ikke opplevde å ha et trygt og godt skolemiljø. Begge gangene konkluderte statsforvalteren med at skolen hadde brutt aktivitetsplikten i Opplæringslovens paragraf 9a. Ifølge Anna er det skolen som er hovedårsaken til at hun og sønnen har fått et vanskelig liv. Hun gjør rede for flere episoder ved skolen, men vi velger av presseetiske hensyn ikke å gjengi dem.

Anna har gitt Fontene innsyn i sentrale dokumenter. Hun sier hun ser på journalister som hjelpere som kan avdekke urett.

Hanna Skotheim

Skolen sendte flere bekymringsmeldinger, og Anna mener at barnevernet tidlig valgte å ta skolens parti. Høsten 2019 undersøkte barnevernet omsorgskompetansen i hjemmet. Etter det ble mor og sønn lagt inn på BUP døgn (Barne- og ungdomspsykiatri). Mor ba om hjelp fra PP-tjenesten (pedagogisk-psykologisk tjeneste). I følge dokumentene fikk mor råd og veiledning fra barnevernet. Dette er Anna uenig i.

Våren 2020 flyttet barnevernet ham ut av hjemmet. Flere var bekymret for at han kunne skade mor eller seg selv. Anna kaller det en «grusom påstand». Hun mener den viser at barnevernet tolker alt bokstavelig og ikke forstår hvordan ukrainere snakker til hverandre. Ifølge dokumentene sa gutten selv at han trengte å være et annet sted enn hjemme. Anna mener det er følelsesmessig press over tid som førte til at han samtykket til å flytte til beredskapshjemmet.

– Språkutfordringer

Annas mann er klar på at de opplever det som er skjedd som ren overkjøring, og at de synes det tidlig ble konkludert med at mor var problemet.

– Barnevernet har hatt et enspora syn. Mor er blitt frustrert og sint. Da får hun høre at hun ikke vil samarbeide.

Han opplevde at saksbehandlerne i barnevernet ofte henvendte seg til ham og ville ha ham til å fortelle.

– Jeg tror det skyldtes språkutfordringer, de syntes det var vanskelig å forstå henne, sier han.

Advokaten oppfatter at det ikke er sikret god nok språkforståelse, noe han også opplever med andre folkegrupper. Han understreker at barnevernet må forsikre seg om at mor forstår vurderingene de gjør.

– Norge har en annen terskel for å flytte barn ut av hjemmet enn østeuropeiske land. Dette er på ingen måte godt kommunisert til klientene. De fleste får sjokk og forstår ikke hvorfor barnevernet er bekymret, sier Ihlebæk.

«Anna» fra Ukraina ber venner dra til andre land enn Norge. – Når jeg forteller vår historie forstår de hvorfor, hevder hun.

Hanna Skotheim

Advokaten understreker at barnevernet er den profesjonelle part og må ta mye av ansvaret når saken har blitt så fastlåst. 

– Det er også ting mor kunne gjort annerledes hvis hun hadde fått rett type hjelp. Det mest komplekse i saken nå er den fastlåste relasjonen mellom mor og sønn, hvor jeg opplever barnevernstjenesten som for bakoverlent, sier han.

– Har familien fått riktig hjelp til rett tid?

– Det er et stort spørsmål jeg ikke vil si så mye om. Hovedpoenget er at barnevernet må sette seg godt inn i opprinnelseskulturen. Jeg opplever generelt at mange er lite opptatt av det, da kan jeg nevne mange land, sier Ihlebæk.

Ulike krav til morsrollen

Fontene har spurt barnevernslederen hvordan de ansatte forklarer til en mor at hun ikke er en god mor i Norge.

– Da må vi si noe om at kravet til foreldrerollen kan være ulik fra landet de kommer fra. Familiestruktur, krav og forventninger til foreldrerollen kan være ulik. Da tenker jeg spesielt på nettverket som bidrar i mange kulturer og som mange mangler når de kommer til Norge. I mange land har folk familie og nettverk som bidrar mer, både med å gi støtte og regulere hvordan foreldrerollen utøves, og terskelen for når myndighetene griper inn oppleves høyere. 

– Mor opplever seg misforstått. Hva kan dere gjøre for at en mor ikke skal sitte med den følelsen?

– Vi jobber kontinuerlig med kommunikasjon og skal sjekke ut at vi har forstått hverandre riktig. Så er det slik, at i noen saker, uavhengig av kultur, så sitter man med en følelse av å ikke bli forstått.

– Mor advarer om at Norge «tar barn», hva tenker du om det? 

– Det ligger en grundig jobb og analyse til grunn når vi beslutter å fremme sak og gå til rettsbehandling. Så forstår jeg at dette allikevel kan være opplevelsen hos noen. Da er det særlig viktig at vi som jobber i barnevernet er åpne om det vi gjør og informerer, sier hun. 

Advokaten er kjent med at Anna advarer folk mot det norske barnevernet. Flere klienter gjør det samme.

– Det viser at man er livredd for det norske systemet, sier Ihlebæk.

Advokaten tror det har vært et gedigent kultursjokk for mor og sønn å komme til Norge.

– Så er mor blitt stresset av ikke å bli forstått. Det forteller meg at man må vise genuin interesse og bli kjent med de man skal hjelpe, sier han.

Den ukrainske ambassaden er foreløpig ikke kontaktet, men de planlegger for det, ifølge Ihlebæk.