Anna-Sabina skriver til gutten i sosialblokka der hun vokste opp: – Vi er en usynlig gjeng

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Sosionom og samfunnsdebattant Anna-Sabina Soggiu er født i 1980 og vokste opp i femte etasje i Kolstadgata 7 på Tøyen, en blokk med kommunale leiligheter.

I boka «Vi fattigfolk», som lanseres i dag, skriver hun sin egen historie om oppveksten her, om bomiljø, rus og vold hjemme, om foreldre i lavlønnsyrker, om kritekonto på nærbutikken, krangler om penger, redselen for at faren skulle trenger nye briller, fordi det var dyrt.

Hun skriver om hermetikk, kneippbrød og frossen kjøttdeig og om møbler kjøpt inn fra «vaffelluktende gymsaler» rundt i Oslo.

Anna-Sabina Soggiu utenfor blokka der hun vokste opp. Hun beklager at Munch-museet ble flyttet fra Tøyen, men bemerker at de har beholdt ham på grafitti i stedet.

Sissel M. Rasmussen

Hun trekker opp et eksemplar fra tøynettet sitt, og sier hun har katastrofetanker når boka nå er på vei ut i butikk.

– Jeg har jo veldig lyst til at historien min skal være en stemme i en pågående debatt om fattigdom, og jeg ønsker veldig at folk som meg skal kjenne seg igjen og oppleve at det er en all right bok om å vokse opp på den måten. Jeg håper ikke den skal oppleves belastende for dem som vokser opp slik jeg gjorde, eller at folk skal synes synd på meg og ferdig med det.

I boka skriver hun at det ikke er de fattige det er noe galt med, de er bra nok, det er samfunnet som er skakkjørt.

– Vi er en usynlig gjeng

Anna-Sabina Soggiu er sosionom og samfunnsdebattant og har ytret seg om fattigdomsspørsmålet i mediene gjennom flere år.

Over tid har hun opparbeidet seg en følgerskare på sosiale medier.

I kommentarfeltene ser det ut til å være store forventninger til hva Vi fattigfolk kan bety for en ny sosialpolitikk. Mange uttrykker at de gleder seg til boka kommer.

«Fy fader tenk på alle sosialklientene som muligens går en lysere tid i møte».

En mann skriver at han for første gang i sitt liv har bestilt en bok. En annen at hun gjerne vil lese, men ikke har råd til å kjøpe bok.

– Det er ikke skrevet bøker om oss før. Vi er en usynlig gjeng, og nå håper jeg fattigfolka får noe å kjenne seg igjen i.

Soggiu snakker konsekvent om «vi» og «oss» når hun snakker om det sosiokulturelle miljøet hun kommer fra.

Det var ikke bare trygdede i blokka hennes, foreldrene til vennene hadde jobb på fabrikk, i butikk, Posten, Sporveien.

Flere barn på Tøyen som er ute på sparkesyklene sine, flokker seg rundt henne mens fotografen tar bilder. Hun smiler til dem.

Sissel M. Rasmussen

Hun sier at noen kanskje sitter med samme følelsen som hun fikk da Abid Raja (V) ble minister. Hun og han er fra sosialblokk, gikk på samme skole, er fra samme oppvekstmiljø, opplevde familievold.

Hun tenkte at «nå er jeg representert i regjeringen».

Venter ikke på revolusjon

I boka kritiserer hun individualiseringen av store samfunnsutfordringer. «Fattigdom får store konsekvenser for individene som lever med dem. Men problemet må løses på systemnivå, og da kan heller ikke årsakene forklares individuelt», skriver hun.

– Hvilken kraft er det i en bok, hva venter du vil skje?

– Jeg venter ikke på revolusjon. Jeg forventer ikke at vi skal få bort arbeidslinja (om at det alltid skal lønne seg å jobbe framfor å motta trygd), men jeg håper at boka er spennende og at folk som lever marginalt ser at vi kan klare å reise oss sammen og si at fattigdommen finner vi oss ikke i. Ingen skal skamme seg over å være fattige, når problemet er hjelpen man ikke har fått.

– Hvilken hjelp mener du at du og din familie burde fått?

– Jeg er jammen ikke sikker. Jeg skriver mest filosofisk rundt dette, men det er samfunnsstrukturene det må gjøres noe med.

– De fleste er ikke steinrike

Soggiu har tatt høyere utdanning. Hun har jobb i offentlig sektor, en åremålsstilling ved Universitetet i Sør-Øst Norge, har hatt studieopphold på prestisjetunge Yale med Fulbright Scholarship og er i innspurten med en doktorgrad – samtidig som hun gir ut bok.

Jo, hun har en fot i akademia og tilhører middelklassen sånn lønnsmessig. Men oppveksten sitter i, hun sover sjelden mer enn fire timer om natten. Det hun har opplevd har gitt henne voldsoffererstatning.

Hun har vært redd for å skrive selvskryt og stigma, men nå er boka om fattigfolk her.

Sissel M. Rasmussen

– Vi fattigfolk, hvem er dere?

– Egentlig er det mange mennesker det gjelder, det er ikke bare Nav-klientene jeg tenker på når jeg skriver. De fleste er ikke steinrike. Det er folk i lavlønnsyrker, butikkmedarbeidere og renholdere.

Da hun under streiken i april hørte på NRK Debatten hva renholdsarbeidere tjener, tenkte hun at «det går ikke an».

– Det må være et minimum å løfte alle over fattigdomsgrensa, men vi trenger større samfunnsomveltninger enn som så.

Vil ha borgerlønn

Som barn lærte hun å ikke like rikinger. «De er ikke noe greie. De er ræva».

Men hun vil ha pengene. I boka skriver hun om hvilke beløp som kan utrydde fattigdom. Hun mener det handler om penger, en vilje til å bruke dem, fordele dem og gi mer til dem som trenger dem – uten å ta i bruk pisk og vilkårssetting.

– Så løsningen er mer penger, høyere trygdeytelser?

– Jeg er for borgerlønn!

Soggiu vil ikke tallfeste et beløp, men hun sier hun synes det er spesielt at toppledere må lokkes med lønn for at jobben skal være motiverende, mens man ikke tenker at det har noe å si for dem nederst på rangstigen. Hun tror ikke på at nød lærer naken kvinne å spinne, sier hun.

– Ser du dilemmaene ved å heve trygdeytelser og dele ut penger?

– Nei. Fattigdomsproblematikk skyldes mangel på penger. Å leve fra hånd til munn fører til så store samfunnsomkostninger. Vi må skape legitimitet om velferdsstaten, vise fram fordelene med at folk ikke er fattige.

Vanskelig bok å skrive

Soggiu vet selv at boka er godt skrevet. Hun fikk dreisen til slutt, men i nærmere tre år etter at hun hadde fått faglitterært stipend fra Fritt Ord til å skrive den, lå skriveprosessen brakk. Hun hadde skrevet en sint facebook-post om Tøyenløftet, forlaget Manifest hadde kontaktet henne, spurt om bok, hun hadde søkt stipend, men så sto det altså stille.

– Jeg var veldig redd for å skrive fast stigma om oss, gjøre det verre, eller å skrive det alle tror om oss allerede, at vi ruser oss, har psykiske problemer. Jeg ville ikke bekrefte den individualiseringen av problemer som samfunnsstrukturen skaper.

Hun var også redd for at boken skulle fremstå sosialpornografisk, at hun skulle utlevere seg selv, familien, nærmiljøet uten å klare å komme med samfunnskritikken som er budskapet i boka.

– Jeg har et politisk budskap som jeg ville skulle bli bra nok. Jeg ville ikke at det skulle bli en bok om så «forferdelig hun hadde det», eller en skrytete bok om hun som har kommet seg fra sosialblokka på Tøyen og blitt stipendiat på universitet og tar doktorgrad.

Det løsnet da hun kom til redaktøren sin i forlaget og fortalte at hun hadde truffet en gutt utenfor blokka hun vokste opp i.

Gutten fra blokka finnes

Prologen i boken innledes med samtalen hun har med ham. Det er ikke et litterært grep. Han finnes, bekrefter Soggiu.

– Ja, vi hadde den samtalen jeg skriver om. Han finnes, men vet ikke at han er skrevet inn i en bok, sier hun.

Hun ler den rå, høylytte latteren sin. Vi er utenfor blokka hennes, hun peker opp mot leiligheten i femte etasje med en smal veranda.

Da bokredaktøren foreslo at hun kunne snakke til gutten når hun skrev, til han som bor der nå, fikk hun det til. I oktober sist høst begynte hun å skrive.

Budskapet til gutten i sosialblokka på Tøyen er å ta plass og hør hjemme der du vil. «Vær stolt av hvor du kommer fra».

Soggiu bor i en treromsleilighet på Etterstad i Oslo, men skulle helst bodd på Tøyen. Der er det nå for dyrt for henne å bo.

– Det irriterer meg. Jeg skulle gjerne bodd der røttene mine er.

Spøkelsesblokka på Tøyen

Soggiu er sjette generasjon fra sin slekt på Tøyen. Vi står utenfor blokka på Tøyen torg som politikerne valgte å tømme i 2015. Sponplater er spikret på vinduene.

Sissel M. Rasmussen

– Jeg synes det er hjerteskjærende. Oldemoren min bodde i den blokka. Nå står den tom, sier Soggiu.

Tøyenløftet var en tipunktsplan Oslo SV fikk gjennomslag for, for å gå med på å flytte Munch-museet til Bjørvika. Det siste punktet var at antallet kommunale leiligheter på Tøyen skulle reduseres. Alle beboere måtte derfor flytte fra blokka.

– Folk som har bodd der i flere tiår ble tvangsflyttet. Skal det virkelig være løsningen å spre mennesker videre til nye steder med de samme utfordringene de hadde før de flytta? Nei, mener Soggiu.

Det opprører henne at folk ble flytta vekk fra naboene de lånte salt og sukker av, hjelpende naboer som de kjente og var glad i.

«Tror man ikke slikt skjer i fattigblokker på Tøyen?» spør hun i boka.

Hun mener det er provoserende å høre seg selv, sine venner og naboer omtalt som et problem for samfunnet, når det like godt kan være samfunnet som er problemet.

– Folka er utfordringen og da skal de ikke bo samme sted. «Oppsamling av folk», er et grusomt begrep, sier hun.

Det samme tenker hun om å spre barn på Osloskolene. Selv om hennes mor bytta skole for henne, fra Tøyen til Kampen.

– Det er en dårlig idé, at mine problemer i livet skulle bli løst ved å bli bussa til en annen skole. Det gir en følelse av at det er noe feil ved deg.

Overgrepet på AUF-leir

Forlaget Manifest kaller boka rå og reflektert. At det er en historie om å «stå sammen, slutte å holde kjeft, og å fortelle om virkeligheten sånn den er, i håp om å skape forandring».

– Hva koster det deg å bruke egen historie?

– Jeg har stått fram med historier fra eget liv i mange sammenhenger. Jeg har fortalt om mye av det jeg har opplevd i mediene, på fagkonferanser, til venner og klienter. Jeg har øvd meg på det. Men det er klart det er vanskelig å fortelle om seg selv, sier hun.

Anna-Sabina Soggiu slet med å komme i gang med boka. Hun var redd den skulle bli sosialpornografisk.

Sissel M. Rasmussen

Da Alyssa Milano høsten 2017 tvitret #Metoo var oppgjørets time også kommet for Soggiu. Hun ville være med å ta hull på byllen om ukultur i Arbeiderpartiet og skrev kronikk på kronikk. Hun meldte seg ut av partiet på NRK ytring i et brev til Jonas Gahr Støre, som ble referert på Kveldsnyhetene på NRK.

Da hun var elev på ungdomsskolen opplevde hun et overgrep fra en voksen leder på AUF-leir, og det skriver hun om.

– Var det selvsagt at det måtte med i boka?

– Sårbarheter i livet gjør deg sårbar for nye sårbarheter og noen av oss utsettes for det mer enn andre, så ja, det måtte med.

Soggiu bevarte hemmeligheten i mange år og utviklet spiseforstyrrelser. Hun hadde en venninne som havnet på ungdomshjem etter å ha fortalt læreren at hun fryktet å bli giftet bort. Soggiu ville for alt i verden slippe å havne på ungdomshjem med omfattende rusproblematikk og tenkte at «hvis det var det som skjedde når man sa fra om problemene sine, så gjaldt det å holde kjeft».

– Det var en Guds lykke at jeg ikke havna der.

Har jobbet på Nav-kontor

Mora hennes mente utdanning var den enkleste veien ut av blokka og anbefalte utdanning som fører til fast jobb i offentlig sektor.

Soggiu ble sosionom og har jobbet på Nav-kontor i en bydel i Oslo øst. Hun kjenner Nav-systemet og vet at de som jobber der gjør en anstendig jobb. Selv hadde hun en sjef som sa at de måtte forholde seg til rammer, men at det var «gummi-rammer».

– Utfordringen er at man har minst å si, til tross for at man står nærmest brukeren.

Tøyen har fått moderne lekeplasser og plantede trær som er gjerdet inn. Er det for at barn ikke skal klatre i dem og at alt skal være så trygt? spør hun.

Sissel M. Rasmussen

I boka beskriver hun lappeteppet av ytelser. Trygd som ikke er nok til å klare seg på, så man må søke bostøtte, supplerende sosialhjelp og kanskje noe ekstra til klær, medisiner og annet. Og hun vet hvordan enhver ting har sitt eget skjema, eget sett av vilkår, utbetalingsdato og lovverk. Dessuten at Nav-systemet bygger på en ekstrem bevisbyrde for den som ber om hjelp.

Hun forstår at Nav-ansatte sender klientene sine i matkø. For da kan de bruke pengene sine på andre ting de trenger.

– For en sosionom i Oslo er det ikke overraskende at folk går i matkø. Nå må vi ta diskusjonen om problemstillingene bak køene!

To år i FO-ledelsen

Året 2022 dukket fattigdomsdebatten opp på en måte hun ikke kan huske å ha sett før. Hun er glad den er på vei inn i et nytt spor og at den nå handler mindre om integrering og mer om mangel på penger.

Soggiu var i ledelsen til Fellesorganisasjonen (FO) i to år fra 2010 til 2012 og var i en viss posisjon til å påvirke politiske løsninger gjennom fagbevegelsen.

Hun ledet profesjonsrådet for sosionomene og engasjerte seg i sosialpolitikk og arbeidsvilkår for helse- og sosialarbeidere. Hun synes det var utfordrende å skulle representere en medlemsmasse og ta hensyn til hva man som en stor organisasjon skulle mene.

– Det er en kraft i å snakke på vegne av mange, men jeg er ikke en som går i takt. Jeg vil stå fritt til å mene det jeg mener.

Av den grunn kommer hun aldri til å melde seg inn i noe politisk parti igjen. Verken SV eller Rødt er aktuelt.

I stedet har hun gitt oss denne boka.

Tøyen er annerledes, hippere enn da hun vokste opp. Hun sier det irriterer henne at de som er derfra preses ut. Folk som henne, som har bodd der lenge har ikke råd.

Sissel M. Rasmussen