Arwen har bodd i fosterhjem siden hun var tre år: – Beste som har skjedd meg

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

På toppen av trappa står en tre år gammel jente med musefletter og armene i kors. Jenta heter Arwen og har nettopp flytta inn hos fosterforeldrene sine.

Nå står de og ser opp på den lille jenta. Så sier hun:

– Her er det jeg som bestemmer.

– Det skal vi bli to om, svarer den da ferske fostermora Maritha Nelvik.

Et permanent hjem

Vi skrur tida framover. Den stadig lavere høstsola har akkurat gått ned, og i en leilighet i Gamlebyen i Fredrikstad løper en fransk bulldogg rundt i stua og grynter.

Fostermor Nelvik har starta på middagen mens Arwen Viktoria Haga leker med hunden Kenzo.

– Vi trenger jo ikke late som vi er en «happy family» da, sier Haga og sikter til fotografen som har gitt dem beskjed om at hun vil ta bilde av en normal stund hjemme hos dem.

– Men så er vi jo egentlig det da, legger hun fort til og smiler.

Arbeidsfordelingen er ofte slik: Fostermor Maritha Nelvik lager middag mens Arwen Viktoria Haga koser med hunden Kenzo.

Hanna Skotheim

I dag er Haga 17 år og har bodd sammen med Nelvik og hennes to biologiske sønner siden hun var tre.

Et unntak var da hun bodde hjemme igjen i en kort periode fordi foreldrene hadde vært i rusbehandling. Det tok ikke lang tid før det skar seg.

Mens Nelvik var på venninnetur i USA, ringte barnevernstjenesten og spurte om hun kunne komme og hente Haga. Nelvik ringte sønnene sine som umiddelbart sa ja til at hun som hadde blitt lillesøstera deres, skulle komme hjem igjen.

Da Nelvik landet på norsk jord, kjørte hun rett opp til krisesenteret der Arwen hadde bodd i mellomtiden. Der ute på trappa satt den lille jenta og lurte på hvorfor hun hadde brukt så lang tid.

– Etter den dagen har Arwen aldri snudd seg tilbake, sier fostermora.

Arwen Viktoria Haga (t.v.) kaller ikke Maritha Nelvik mamma, men hun gjør det når hun møter folk som ikke kjenner dem. Da slipper hun så mange spørsmål.

Hanna Skotheim

Gull verdt

Da fosterhjemsundersøkelsen ble lagt fram i 2023, sa lederen av Norsk Fosterhjemsforening at noe er fundamentalt galt med ordningen.

I undersøkelsen svarte omtrent halvparten at de ikke ville tatt på seg et nytt fosterhjemsoppdrag. Nesten seks av ti svarte at de ikke vil, eller ikke vet om de vil, anbefale andre å bli fosterhjem.

Maritha Nelvik prøver stadig å rekruttere flere til å bli fosterhjem, men mange kvier seg, forteller hun.

– De vet vel hva vi står i. Når folk får høre at Arwen har bodd hos meg siden hun var tre, blir mange imponert over at jeg har orket å stå i det. Men det er ikke bare jeg som har stått i det. Jeg har hatt mange fine folk rundt meg; skolen, læreren til Arwen og en fantastisk barnevernstjeneste, sier Nelvik.

Maritha Nelvik har mange bilder på mobilen fra da fosterdattera var liten.

Hanna Skotheim

Hun er utdannet barnevernspedagog og har erfaring fra barnevernstjenester og institusjoner. Hun har også vært tilsynsfører i fosterhjem og tar i dag noen ekstravakter på Ungdomspsykiatrisk seksjon ved Sykehuset Østfold HF. Der er Nelvik i kontakt med mange fosterforeldre og deres fosterbarn.

Kunnskapen hun har fra før av, mener Nelvik er gull verdt. Da barnevernstjenesten ringte henne og ba henne om å hente den lille jenta, tok hun kontakt med Pedagogisk-psykologisk tjeneste, BUP og skolen slik at alt var klart da Haga kom tilbake.

– Jeg har hatt mange fordeler av å kjenne til systemet og vite hvor jeg skal henvende meg for å få den hjelpen jeg trenger.

Nelvik har også stått på krava når hun har bedt om hjelp fra barnevernstjenesten.

– Hvis du ikke får det, så skal du forlange det. Får du fortsatt ikke hjelp, så må du melde fra til Bufetat og Statsforvalter, råder hun.

Krevende perioder

Selv om historien til Nelvik og Haga er en solskinnshistorie, har det også vært krevende perioder.

I starten var fosterdatterens største mål, slik Nelvik oppfattet det, å få de to fosterforeldrene til å gi henne opp.

Den lille jenta var jo mest vant til at folk ga henne opp, så hvorfor skulle denne familien holde ut med henne?

Haga løy stadig vekk til fosterforeldrene sine og prøvde å sette dem opp mot hverandre.

– Hun gjorde det for å skape kaos og støy, og det klarte hun.

Hanna Skotheim

Paret fikk både veiledning og de gikk i parterapi, men forholdet sto ikke til å redde. Den store overgangen til å bli fosterforeldre kan ha vært én av årsakene til at det ble slutt, tror Nelvik.

Så det har vært noen kamper på veien. Nelvik opplever også at hun har satt mye av livet sitt til side.

– Det er en jobb, og jeg har forsaket en del ting. For eksempel det å få meg en ny kjæreste, sier hun.

– Det er en fulltidsjobb, legger fosterdatteren til og understreker at det ikke er for alle å være fosterforeldre.

Haga mener det er en fordel å ha bakgrunn fra å ha jobbet med sårbare barn og unge hvis du skal jobbe som fosterforelder. Hun er glad fostermoren har nettopp det.

Tett oppfølging

En av de viktigste grunnene til at dette er en solskinnshistorie, mener Nelvik både er fordi fosterdatteren er den jenta hun er og fordi hun har fått så tett og god oppfølging av barnevernstjenesten.

Nelvik har snakket med flere fosterforeldre som føler på at de står helt alene i utfordringene som kan hope seg opp med et fosterbarn.

Selv om barnevernstjenesten pliktes til å følge opp fosterfamilier, så tror Nelvik at barnevernet ofte svikter fordi de har for mange ting de skal gjøre.

Avklare forventninger

Marlene Wangensteen jobber i Hallingdal barnevernstjeneste og har fulgt opp Haga og Nelvik siden 2016. Hun har fått samtykke av Hagas biologiske foreldre til å uttale seg og er frigjort fra taushetsplikten.

Wangensteen mener det er viktig at fosterhjemmene får den oppfølginga som de har behov for – til tross for at de ansatte i barnevernstjenesten er travle.

– Når fosterhjem skal utøve daglig omsorg, så skal vi være deres støttespillere. Da må vi etterstrebe å være der for dem. Så er det ikke alltid vi klarer det, men vi har et mål om å klare det, sier Wangensteen.

Hun mener det er viktig å avklare tidlig hva fosterhjemmene kan forvente av henne som saksbehandler og omvendt. De skal i hvert fall forvente at de får en person som kan svare dem innen rimelig tid, forteller hun.

Hvis Wangensteen selv ikke kan svare med en gang, så kan hun bli sårbar hvis hun er eneste sakshandler. Derfor prøver de alltid å være to saksbehandlere slik at den andre kan svare fosterfamilien når hun ikke har mulighet selv.

Hun synes det er fint å se hvor bra det har gått for Haga hos Nelvik.

– Det er utrolig fint å se den utviklinga barn i fosterhjem generelt oppnår, og at barnevernstjenesten har vært med å bidra til at de klarer seg videre i livet, sier Wangensteen.

Heller 3 enn 13

For Maritha Nelvik har det også vært avgjørende at hun fikk en treåring i hus og ikke en tenåring.

– Men det kan man vel ikke nødvendigvis velge?

– Jeg vet det, men du må i hvert fall velge med omhu. Ikke ta inn en 15-åring bare for å være snill. Det kan skakkjøre hele familien, og jeg har vært opptatt av å ta vare på familien min.

Det har ikke bare vært smil og latter mellom fosterdatter og fostermor, men det har vært svært mange gode dager, forteller de - selv om Arwen Viktoria Haga innimellom kan bli litt flau av fostermora si.

Hanna Skotheim

For at familien skal klare seg, mener Nelvik at alle fosterhjem bør få tilbud om avlastning. Selv hadde de besøkshjem for Haga i en periode.

– Da fikk vi hentet oss inn igjen, og det var absolutt nødvendig. Det er også noe jeg har vært helt åpen med Arwen om, sier hun og ser bort på fosterdatteren.

Hun mener også at alle fosterhjem må få veiledning og tilbud om kurs.

– Det bør være et absolutt krav.

– Det beste som har skjedd meg

17-åringen liker ikke å si til andre at hun er fosterbarn. Hun opplever at man da fort kan bli kategorisert som et problembarn eller en med dårlig psykisk helse. Det er hun redd at skal definere henne. Særlig siden det er langt fra hennes sannhet.

– Det å flytte til Maritha er det beste som har skjedd meg. Uten henne hadde jeg ikke vært der jeg er i dag, og jeg hadde ikke hatt de måla jeg har for framtida, sier Haga.

Arwen Viktoria Haga er ferdig på videregående til sommeren og skal snart ta fatt på resten av framtiden.

Hanna Skotheim

Nelvik blir rørt mens fosterdatteren prater. Da blir 17-åringen flau.

Det er ikke lenge til Haga skal ut av det trygge redet som fostermoren har skapt for henne i alle disse åra.

Da skal Nelvik gjøre noe for seg selv, selge leiligheten i Fredrikstad og kjøpe seg en hytte i fjellheimen. Men hun understreker at Haga alltid vil være velkommen.

– Hun vil alltid være min datter, og min dør er alltid åpen, sier Nelvik.

Det har jo alltid vært de to, helt siden den lille jenta sto øverst i trappa med armene i kors.