Bianca tar imot migranter uten rettigheter. Hun ser ofte at svært syke personer ikke får hjelp

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

En sosialarbeider som jobber på vegne av den norske velferdsstaten må forholde seg til lover og retningslinjer.

Det betyr blant annet at det er kun i akutte situasjoner de kan hjelpe bostedsløse EU-migranter og at de derfor må avvise mange.

Dette synes flere er vanskelig, ifølge Turid Misjes ferske forskning på sosialarbeidere og bostedsløse EU migranter.

– Hvis en jobber på vegne av velferdsstaten, kan en kanskje tenke at det er rimelig at personer som ikke har rettigheter på offentlige tjenester i Norge heller ikke skal få det. Samtidig tilhører sosialarbeidere en profesjon som legger vekt på inkludering, rettferdighet og menneskerettigheter. Da er det problematisk at sosialarbeidere også avviser disse menneskene, sier Misje.

Misje har snakket med 11 sosialarbeidere som jobber i offentlige tjenester. Flere av dem opplevde at de kontrollerte grensene til velferdsstaten.

– Det å møte mennesker i prekære situasjoner, mennesker man ser at er fattige, uten å kunne gi dem offentlige tjenester som kan gjøre situasjonen deres bedre, skaper faglig usikkerhet og forvirring blant sosialarbeidere, sier Misje.

Hun møtte også dem som opplever at det å måtte avvise, er en naturlig og uproblematisk side ved jobben.

Turid Misje brukte metoden deltakende observasjon i sin forskning. Det betyr at også hun fulgte noen av migrantene hvis de trengte helsehjelp eller til Nav.

Hanna Skotheim

Migrantene er ikke fullstendig ekskludert fra det norske samfunnet. Hvis det er snakk om en akutt lidelse, har de rett på hjelp fra det offentlige.

– Ved at de som trenger det mest, får nødhjelp, vedlikeholder den norske staten sin dualitet mellom å være omsorgsfull, men også streng, sier Misje.

Hun snakker om «prekær inklusjon» som vil si at du er til dels inkludert, men at hjelpen du kan få er svært begrenset. 

– Vi lar ikke folk dø på gata, men vi gir dem ikke så mye heller.

Reduserer rettighetene

Alle som oppholder seg i Norge er omfattet av sosialtjenesteloven, men for utenlandske statsborgere er retten til sosiale tjenester i noen situasjoner begrenset.

Det er for eksempel noen EØS-borgere som har lovlig opphold, men som likevel ikke har rett på de samme sosiale tjenestene. Dette gjelder dem som har hatt opphold under tre måneder og dem som har kommet til Norge for å søke jobb.

Reglene er slik fordi de ikke skal bli en urimelig byrde på velferdsstaten, ifølge Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Les hele svaret fra departementet nederst i saken.

Siden EU-borgere i dag kan være i Norge i inntil tre måneder uten å registrere seg og siden personer med opphold i Schengen-området ikke nødvendigvis må vise pass, kan du bevege deg relativt fritt.

Dette gjør at Norge ikke har særlig rom til å føre en streng, ytre grensekontroll, ifølge Turid Misje, For å kompensere for dette, bruker staten velferdspolitikken som et migrasjonspolitisk virkemiddel, mener hun.

Ved å redusere rettighetene til de som kommer til landet, blir det vanskeligere for disse menneskene å være her. Det gjør også at sosialarbeidere vikles inn i en rolle som migrasjonskontrollører fordi de forvalter de offentlige velferdstjenestene, mener Misje.

Hun mener at de to rollene sosialarbeidere får, den strenge og den omsorgsfulle, må forenes på et vis. Men hvordan det skal gjøres, har hun ikke noe godt svar på.

– Det jeg har vært opptatt av i forskningen min, er at dette må løftes som et dilemma. Med EU-utvidelsen og Schengen-samarbeidet så er det ganske mange flere som kan komme til Norge. Siden de stort sett ikke blir stoppet ved grensen, er det stadig flere sosialarbeidere som møter denne tematikken på jobb, sier Misje.

Sosialt arbeid med migranter som har begrensede rettigheter til offentlige velferdstjenester i Norge er et relativt nytt fagfelt. Misje mener det er lite diskusjon om dilemmaene sosialarbeidere som møter disse migrantene står i innad i den norske sosialarbeiderprofesjonen.

– Sosialarbeiderne får derfor lite hjelp til å håndtere dem, sier hun. 

Dilemmaet med å balansere hjelp og kontroll er ikke bare spesielt for sosialt arbeid og migrasjon, understreker Misje. Det er typisk for sosialt arbeid generelt.

– Sosialarbeidere skal gjøre det som er best for både individet og samfunnet. På migrasjonsfeltet skaper dette noen spesifikke dilemmaer knyttet til det å bli viklet inn i statens migrasjonskontroll. 

Hva er en nødssituasjon?

Misje har også snakket med migrantene selv og sosialarbeidere som jobber i frivillige organisasjoner.

Sistnevnte kaller hun et parallelt velferdssystem og de eneste sosiale tjenestene som er tilgjengelig for EU-migrantene.

– De letter prekære situasjoner ved å dekke menneskers grunnleggende behov. Men hjelpen disse organisasjonene gir er basert på veldedighet og velvilje. Den er ikke rettighetsbasert slik offentlige velferdstjenester i hovedsak er.  

Kirkens Bymisjon er blant disse organisasjonene, og der jobber sosionom Bianca Irina Cristea. Det er henne Fontene møter sammen med Turid Misje i et av Kirkens Bymisjons sine tilbud; V4.

Turid Misje og Bianca Irina Cristea møtte hverandre mens Misje var i feltarbeid i forbindelse med forskningen.

Hanna Skotheim

Dette er et kortvarig botilbud for fattige tilreisende som har få rettigheter i det ordinære, norske velferdssystemet.

Her får enkeltpersoner i spesielt sårbare situasjoner tilgang til husrom og sosialfaglig, helsemessig og juridisk bistand.

Tilbudet er prosjektbasert og er foreløpig finansiert ut året. Det er tredje runden Kirkens Bymisjon har med et slikt botilbud, men V4 har vært det mest omfattende.

Tidligere var det bare en sosionom som jobber med i tilbudet. I dag samarbeider Cristea også med en psykiatrisk sykepleier og en jurist.

Cristea synes det er vanskelig å forholde seg til et offentlig velferdssystem som hun mener baserer seg på skjønn når det kommer til å innvilge sosialhjelp.

For hva er egentlig en nødssituasjon? Det spørsmålet kan Cristea stille seg ofte.

Som for eksempel den gangen en hofteoperert mann ble skrevet ut fra sykehus og til gata bare tre dager etter operasjonen. Det var minusgrader i hovedstaden og mannen hadde store smerter, ifølge Cristea.

De dro først til Nav, men siden det var sent på dagen, ble de sendt videre til sosial og ambulant akuttjeneste (SAA). Der kan ikke de ansatte yte tjenester etter sosialtjenesteloven, og de kan heller ikke fatte vedtak etter loven. Men de har en sosialtjenestefunksjon på kveld, natt og helg.

Hos SSA får mannen beskjed om at han må benytte seg av akuttovernattingen som Røde Kors tilbyr. Der trekkes det lodd om hvem som får husly for natten.

– For oss var det helt åpenbart at dette var en nødssituasjon. Mannen trengte livsnødvendige medisiner, situasjonen var så akutt at han burde fått hjelp av velferdsstaten, sier Cristea.

I huset hvor botilbudet V4 holder til, er det spartansk innredet. En liten vegg skiller to senger fra hverandre.

Hanna Skotheim

Den store, stygge ulven

Hva som oppfattes som en nødsituasjon, varierer mellom sosialarbeidere i frivillige organisasjoner og de som jobber i det offentlige systemet, fant Turid Misje i sin forskning.

Enkelte fra Nav var opptatt av å fortelle om hvordan de opplevde møtene med EU-migrantene fordi de mente at de ofte ble sett på som den store, stygge ulven. Selv mener de at det er loven som begrenser dem.

– Flere av dem jeg snakket med, ga uttrykk for at det var vanskelig å ikke kunne gjøre noe. Fordi de er så vant med at de kan hjelpe til, sier Misje.

Bianca Irina Cristea forstår at det kan være vanskelig for sosialarbeidere å vurdere hva som er en nødssituasjonen, men hun er usikker på i hvor stor grad de klarer å utøve skjønn i disse sakene.

– Hvordan opplever du dilemmaene som beskrives i forskningen til Misje?

– Jeg har jobbet med denne gruppen med mennesker i ti år og er rustet til å jobbe med det. Men vi klarer ikke å løse alt. Vi skal være støttepersoner, men vi må også virkelighetsorientere mennesker. Kanskje må vi si at de bør vurdere å reise tilbake til hjemlandet fordi vi ikke klarer å hjelpe til.

Da er i så fall helsa til personen så prekær at det er urealistisk å forvente at vedkommende klarer å være på gata store deler av dagen for så å benytte seg av akuttovernattingstilbudet, understreker Cristea.

På denne måten blir også sosialarbeidere i de frivillige organisasjonene viklet inn i migrasjonskontroll, mener Misje.  

Dette svarer Nav

Fontene ønsket å snakke med en av informantene fra Nav, men lykkes ikke med det.

Avdelingsdirektør i Arbeids- og velferdsdirektoratet, Jan Erik Grundtjernlien, har imidlertid sendt noen kommentarer på epost:

«Alle som jobber i Nav og yter tjenester etter sosialtjenesteloven, skal få nødvendig opplæring for å utføre sine oppgaver. Det er kommunenes ansvar å sørge for dette. Sosiale tjenester er en kommunal tjeneste, og det ligger til den enkelte kommune å sørge for at ansatte har tilstrekkelig kompetanse til å gjøre jobben sin. Det innebærer også å håndtere krevende vurderinger i tråd med det som er lovens formål».

Sosialhjelp er en skjønnsmessig ytelse. Grundtjernlien forklarer det med at det skal gjøres en grundig, individuell vurdering av den enkelte sak og den enkeltes behov.

I desember i 2022 utarbeidet direktoratet en veileder om økonomisk stønad.

«Dette gjorde vi for å synliggjøre det store handlingsrommet som sosialtjenesteloven gir kommunene. Veilederen er et praktisk hjelpemiddel som skal støtte Nav-kontorene i å utøve godt skjønn og gjøre gode individuelle vurderinger», skriver han i eposten.

Kampen om rettighetene

Forsker Turid Misje tror ikke de som utdannes til sosialarbeidere i dag er godt nok forberedt på dilemmaene de kan få i fanget i møte med bostedsløse EU-migranter.

Men som en som underviser fremtidige sosialarbeidere, er hun bevisst på å fortelle dem at dette er en tematikk de kanskje må forholde seg til.

– Flere av studentene jeg møter har vanskeligheter med å tro at folk i Norge ikke har rettigheter. Sannheten er at det foregår en stadig differensiering av hvem som skal ha rett på hva. Jeg oppfordrer studentene til å være bevisst på dette.

Her inne bor bostedsløse EU-migranter uten særlig rettigheter i Norge. De fleste er vanligvis her i én uke, men oppholdet kan forlenges opp til maks fire uker.

Hanna Skotheim

Dette svarer departementet

Statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Tomas Norvoll, er opptatt av at Norge overholder landets internasjonale forpliktelser og at alle som oppholder seg i landet får den hjelpen de har krav på etter disse forpliktelsene.

Dette skriver han i en epost til Fontene.

I disse dager jobber departementet med å innhente ytterligere vurderinger av sosialtjenesteområdet sett opp mot menneskerettighetene.

«Målet er at en slik utredning skal belyse og utdype hvilke forpliktelser norske myndigheter har etter de internasjonale konvensjonene Norge er bundet av på området», skriver Norvoll i eposten.

Videre opplyser han om kommunenes ansvar for å sørge for nødvendig opplæring av alle som jobber med sosiale tjenester i Nav-kontoret.

«En utredning av menneskerettslige forpliktelser på sosialtjenesteområdet, som klargjør innholdet i forpliktelsene, kan gi grunnlag for å utarbeide bedre veiledning til kommunene om dette», skriver han.