De hjelper fangene som vekker størst avsky

Øystein Helmikstøl

oystein.helmikstol@lomedia.no

Fartein Rudjord (foto)

Fire kvinner sitter i en sirkel på blå kontorstoler, sammen med én mann.

Latteren runger innimellom. Denne kvelden har de trosset glattisen for å komme seg hit.

Eveline (26) er psykolog, Solveig (59) er økonom, Susanna (47) er barnevernspedagog og Maren (31) er student i kriminologi.

Men de er her som privatpersoner, understreker Eveline. Helt frivillig og uten lønn.

Mannen i sirkelen er i 50-årene. Han er nå snekker, utdanna i fengselet, på vei ut i jobb. Han har på seg ei blårutete skjorte.

De fire kvinnene og mannen i skjorta har møtt hverandre på denne måten hver uke i snart et år nå.

I mars er det slutt.

– Jeg er sikker på at jeg ikke skal begå overgrep igjen, sier «Ivar» og ser rett på oss.

– Du har gjort en god jobb med deg selv, skryter økonomen.

– I hodet mitt i dag er jeg ikke der jeg var, sier «Ivar».

Han har gått noen runder med seg selv i løpet av de siste ti årene, sju av dem i behandling hos psykolog, forteller han.

– Men det er uvant å venne seg til livet utenfor fengselet. Ting går så fort, og det er så mange mennesker.

Fontene fikk være med da fire kvinner samtalte med overgrepsdømte «Ivar» en ettermiddag i januar.

Fartein Rudjord

Stadig flere

«Ivar» er en av stadig flere som er dømt for seksuallovbrudd. Seksuallovbrudd omfatter voldtekt, overgrep mot barn, incest, blotting, samt nettkriminalitet som er en nyere og økende form for seksuallovbrudd.

Nå er det sånn at hver fjerde domfelte som gjennomfører straff i fengsel, er dømt for seksuallovbrudd. 

Trenden skremmer: De fleste hovedtallene om seksuallovbrudd i statistikkene over anmeldelser, ofre og gjerningspersoner viser en økning på mellom 20 og 40 prosent i perioden 2015-2021, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Utenfor fengselet

Sosionomene Katrine Fjørtoft og Maren Riis sitter utenfor rommet der «Ivar» og de fire kvinnene sitter i sirkel.

Fjørtoft og Riis har ansvar for at termosen med kaffe er full, og sitter klar om noen i sirkelen kommer ut og lurer på noe.

Tidligere på dagen møtte Fontene dem utenfor Oslo fengsel, på vei til det ukentlige møtet «Ivar» har med de fire kvinnene.

– Seksuallovbrudd er et folkehelseproblem, sier Katrine Fjørtoft.

– Det er forbausende lite oppmerksomhet på hva som skal til for å hindre at nye overgrep skjer.

Dette har i lang tid kun hvilt på enkeltmennesket som har begått overgrep, mener de.

– Samfunnet må i større grad hjelpe til, for å forebygge nye lovbrudd, gjennom integrering i stedet for ekskludering og stigmatisering.

Det hender at Fjørtoft og Riis er innom fengselet, men det er utenfor fengselet sosionomene jobber.

Riis har med seg bullmastiffen Franco, den er ofte med når de to sosionomene myldrer ideer og legger planer i jobbene de har ved Oslo friomsorgskontor.

Friomsorgen er en del av kriminalomsorgen i Norge. De følger blant annet opp domfelte som er prøveløslatt fra fengsel eller forvaringsanstalt.

Og de følger opp domfelte som gjennomfører straff i behandlingsinstitusjon eller i egen bolig med eller uten elektronisk fotlenke. De har også ansvar for gjennomføring av samfunnsstraff. 

Kontoret i Oslo ligger på samme adresse som FO, som både Fjørtoft og Riis tilhører. Riis er tillitsvalgt på friomsorgskontoret i Oslo. Rundt 20 av 60 ansatte er FO-medlemmer.

Pionerer

De to vi møter utenfor Oslo fengsel denne januardagen, er pionerer. For første gang blir opplegget Circles of Support and Accountability (CoSA) prøvd ut i Norden.

Maren Riis er prosjektleder. Det har vært et prøveprosjekt i to år nå. I fjor kom Katrine Fjørtoft inn som medarbeider på prosjektet, og ble dermed kollega av sin tidligere studievenninne Maren Riis.

En helt fersk evalueringsrapport fra Oslo universitetssykehus konkluderer med at prøveprosjektet Riis og Fjørtoft har hatt ansvaret for, har vært vellykket.

De ansvarlige for CoSA får skryt for å ha rekruttert frivillige, men peker også på utfordringen det har vært å rekruttere menn.

Assisterende friomsorgsleder Njål Grimstad ved Oslo friomsorgskontor opplyser til Fontene at Circles of Support and Accountability blir videreført.

Grimstad antyder at opplegget etter hvert også kan bli rullet ut over hele landet.

En ny norsk studie viser at mellom tre og fem prosent begår nye seksuallovbrudd seks år etter løslatelse. Det er i tråd med internasjonal forskning.

Fartein Rudjord

Starten

Det har vært få tilbud til personer dømt for seksuallovbrudd, forteller Riis og Fjørtoft.

Mange har fått avslag på bønn om hjelp fra helsevesenet, etter at de kommer ut, forteller de selv. Mange har etterlyst behandling, uten å få det.

Det finnes lyspunkter: Nå er det et behandlingstilbud i alle helseregionene.

Det heter BASIS (Behandling av seksuallovbruddsproblematikk i spesialisthelsetjenesten) og er et tilbud til de som antas å ha en forhøyet risiko for tilbakefall.

I pilotperioden fra 2016 var det til sammen 21 pasienter i BASIS. I implementeringsperioden fra 2019 var det til sammen 77, ifølge Helsedirektoratet. Det er psykologer og annet helsepersonell som har stått for behandlingen.

Fagfolkene vedgår stor usikkerhet om hvilken type behandling som eventuelt virker.

Men de er klare på dette:

Personer dømt for seksuallovbrudd som har gått i BASIS-behandling, har ofte hatt svakt fungerende sosiale nettverk, og brutte relasjoner til familie og pårørende.

Forfatterne av en rapport om BASIS-behandling anbefaler derfor å utrede muligheten til å etablere nye, støttende nettverk rundt personer dømt for seksuallovbrudd i forbindelse med løslatelse.

Og peker på Circles of Support and Accountability, «som har vist lovende resultater».

Frivillige

Fontene treffer Maren (31) på vei til sirkelmøtet denne ettermiddagen. Hun er en av de fire frivillige som stiller opp for domfelte «Ivar» hver uke.

De frivillige møtes alltid et kvarter før mannen dømt for seksuallovbrudd kommer. I CoSA omtales han som «kjernemedlemmet» i gruppa.

Det er to aktive sirkler i CoSA nå, og en tredje er på gang. Maren er frivillig i den første sirkelen som ble satt i gang.

– Vi må endre måten vi tenker straff på for seksuallovbrudd, sier Maren, som selv er kriminologistudent.

– Jeg er sikker på at jeg ikke skal begå overgrep igjen, sier «Ivar».

Fartein Rudjord

Hun mener Kriminalomsorgen må legge mer vekt på overgangen fra fengsel til et normalt liv utenfor murene.

Maren har ingen betenkeligheter med å stille opp med fullt navn og bilde, det er Oslo friomsorg som anbefaler at de frivillige er anonymisert. Det er for å beskytte «Ivar», slik at han ikke skal bli gjenkjent.

– Vi jobber med personer som blir møtt med avsky av mange, men forskning viser at stigmatisering absolutt ikke hjelper.

Kriminologistudenten har heller ingen betenkeligheter med å gi telefonnummeret sitt til «Ivar».

– Vi kommer nok til å fortsette vennskapet etter at sirkelmøtene i regi av friomsorgen tar slutt, sier hun på vei inn til sirkelmøtet.

Frivillige er med på å skape en tillit som ikke ville oppstått om personen fikk betalt og hadde en direkte kontrollfunksjon, mener hun.

Ikke behandling

Sirkel-opplegget er ikke behandling, forklarer Maren Riis. Som sirkelkoordinator deltar ikke hun på sirkelmøtene, men er stort sett til stede hvis det er behov for det. 

Circles of Support and Accountability består av to sirkler som skal hjelpe og støtte den domfelte i løslatelsesfasen og tiden etterpå.

• Den indre sirkelen er frivillige personer som kan tilby den domfelte emosjonell, moralsk, sosial og praktisk støtte.
Den indre sirkelen har også et ansvar om å melde tilbake til den ytre sirkelen, særlig hvis de er bekymret for at den domfelte er i ferd med å begå nye lovbrudd eller på annen måte har bekymringsverdig oppførsel.

• Den ytre sirkelen består av profesjonelle aktører (psykolog, Nav, kriminalomsorg, ruskonsulent, politi) som støtter den domfelte, og gir opplæring og veiledning til de frivillige i den indre sirkelen.

I evalueringsrapporten blir de ansvarlige for CoSA kritisert for at den ytre sirkelen i svært liten grad har vært involvert eller blitt informert underveis. 

Maren Riis forklarer at det ikke har vært behov for å involvere den ytre sirkelen i denne aktuelle saken, fordi det ikke har vært grunn til bekymring knyttet til kjernemedlemmets atferd.

– Samtidig er jo arbeidet med den ytre sirkelen noe vi kommer til å prioritere framover, fordi det er et viktig element i CoSA-modellen.

Rapporten er svært positiv til kjernen i CoSA: Frivillighet.

Det er Maren Riis glad for.

– De frivillige bringer med seg ulike perspektiver og erfaringer, som kan hjelpe kjernemedlemmet til å forstå konsekvensene av valgene hen tar og ta ansvar for egen atferd, sier Maren Riis.

Mangel på sosial støtte er en risikofaktor for tilbakefall til kriminalitet, påpeker hun.

Oslo friomsorgskontor har gått aktivt ut og rekruttert frivillige til CoSA de siste to årene. De forplikter seg til å jobbe i gjennomsnitt fire timer hver uke i 12 til 18 måneder. Det inkluderer all opplæring og veiledning i hele perioden. 

– Frivillighet er hele poenget, for denne målgruppa er dette unikt, sier Katrine Fjørtoft.

Maren Riis peker på at tilhørighet og god integrering til samfunnet, er det som skal til for å hindre tilbakefall.

– Forskning på og erfaringene med frivillige i CoSA rundt omkring i verden har vist gode resultater, sier hun.

Ansvarliggjøring

«Ivar» sitter i sirkelen og forteller rolig at han er preget av oppholdet i fengsel. Han har måttet «spille tøff i trynet» overfor andre innsatte, forteller han.

Han skulle ønske det var en mann i sirkelen, men er glad for støtten fra de fire kvinnene.

– Det virker som de liker meg, sier han, og forteller at han liker seg selv bedre nå.

Evalueringsrapporten om CoSA peker på at noen frivillige syns det er utfordrende å ta opp vanskelige temaer knyttet til seksualitet og den enkeltes risikofaktorer, og at gruppesamtalene tenderer mot støtte snarere enn ansvarliggjøring.

Noe av dette kommer av at sirklene er nye og medlemmene uerfarne, og derfor lettere lar seg lede mot det kjernemedlemmet selv ønsker å snakke om, ifølge rapporten. 

Den sirkelen Fontene besøker, har klart denne balansegangen godt, ifølge Maren Riis. Der har de frivillige og den domfelte snakket om både dommen og kategorien overgrep.

– Å snakke om dommen, risikofaktorer og triggere er en viktig del av CoSA, understreker hun.

Til Fontene har «Ivar» på forhånd sagt at han ikke vil snakke om det han er dømt for.

– Det du er dømt for, har vi kommet naturlig inn på i samtalene, sier kriminologi-student Maren til «Ivar».

– Tryggere for alle

Sirkelmøtet denne mandagskvelden er over. Maren Riis og Katrine Fjørtoft blir igjen for å rydde.

– Det vi vet, er at personer dømt for seksuallovbrudd sjelden begår nye overgrep, sier Riis.

Hun viser til en ny norsk studie som viser at mellom tre og fem prosent begår nye seksuallovbrudd seks år etter løslatelse. Det er i tråd med internasjonal forskning.

– Det er noe allmennheten kan altfor lite om.

Det er lett å være følelsesstyrt om hvordan samfunnet skal forholde seg til personer dømt for seksuallovbrudd, mener Riis og Fjørtoft. Fagfolk må klare å skille mellom følelser og fakta, mener de.

– Men er det ikke en fallitterklæring fra det offentlige hvis Kriminalomsorgen skal lene seg på frivillige enkeltpersoner for å rehabilitere de «mest håpløse» blant kriminelle?

– Grunnlaget for hele opplegget er å inkludere lokalsamfunnet på en direkte måte i rehabiliteringen, svarer Maren Riis.

Det er nettverk disse personene trenger, framhever hun.

Aldri helt sikre

I 2022 publiserte Riksrevisjonen en kritisk rapport om norske fengsler og påpekte at det ikke har manglet planer, det skorter heller på gjennomføringen.

Og hvordan kan Maren Riis og Katrine Fjørtoft være sikre på at Circles of Support and Accountability virker?

– Vi kan aldri være helt sikre på at personer dømt for seksuallovbrudd, eller noen andre for den saks skyld, aldri begår nye lovbrudd igjen. Men vi har tro på CoSA, på at vi, kriminalomsorgen og samfunnet, er i behov av tiltak som viser gode resultater.

Og de peker på at den forskningen som er gjort på det, har vist gode resultater.

– Det er en klar indikasjon på at vi er inne på noe.

For å få et bedre grunnlag å forske på, må opplegget prøves mer, mener sosionomene.

De viser til responsen de får: Domfelte ringer fra fengselet og vil ha hjelp.

– Det er så mange som ønsker å ta ansvar og få hjelp. Vi må tilby dem noe.

– Hvorfor vil dere hjelpe dem som vekker mest avsky?

– Det hjelper ikke å fortsette å henge dem ut. Hvor lenge har vi drevet med det? spør Katrine Fjørtoft og svarer selv.

– Altfor lenge. Stigmatisering gjør vondt verre, det fører bare til ytterligere risiko, viser forskning.

Det er derfor på tide å gjøre noe annet, understreker sosionomene Maren Riis og Katrine Fjørtoft.

– Vi må gjøre ting som funker, for å gjøre samfunnet vårt tryggere for alle.