Gunnar fikk hjelp til å bli rusfri over tre år. I dag hadde han fått maks ni måneder

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

I november for 25 år siden, snirkler en bil seg innover skogen i Telemark. Vel fremme på et tun som er omringet av brune trehus og trær så langt øyet kan se, går en nervøs 21-åring ut av bilen.

Her på Samtun skal Gunnar Sjøli Porsanger være innlagt i tre år.

I akkurat denne leiligheten bodde Porsanger den gangen. Nå er det andre pasienter som bor her mens de går i behandling.

Hanna Skotheim

I dag er 46 år gamle Porsanger utdannet vernepleier og jobber her på Samtun. Nå sitter han overfor en ung mann som er like gammel som det han selv varr da han kjørte inn på tunet den gangen.

Gunnar Sjøli Porsanger setter seg ned for å snakke om fremtida med en ung mann som går til behandling hos dem. Fontene har valgt å anonymisere 21-åringen.

Hanna Skotheim

21-åringen har vært i behandling i seks måneder. Med de nye kravene i anbudet til Helse Sør-Øst har han bare tre måneder igjen.

Det er fordi behandlingstiden skal kortes ned fra et år til ni måneder.

– Jeg føler meg ikke klar for å dra. Jeg har funnet meg til rette og føler meg trygg. Det er jævlig irriterende, sier 21- åringen.

Ut og inn igjen

Etter at Gunnar Sjøli Porsanger kom hit i 1999, har behandlingstiden blitt gradvis kortere.

Fra tre år til to år til et år og nå: 9 måneder. Noen steder har de seks måneder behandlingstid. Det er også de som bare har tre måneder.

Vernepleieren forstår at Helse Sør-Øst får flere plasser ved å korte ned på behandlingstida, men han mener det hjelper lite hvis pasientene uansett kommer tilbake igjen.

Han var selv en svingdørspasient, men han hadde tida til å hente seg inn igjen. Med svingdørspasienter mener han de som skrives ut, men som ender opp i behandling igjen fordi hverdagen der ute likevel ble for tøff.

Stedet i skogen som Porsanger kom tilbake til etter å ha vært borte i fem måneder, ser nesten helt likt ut som den gangen. Med unntak av noen ansiktløft innendørs her og der.

Hanna Skotheim

Minimum tt år

Porsanger var først på Samtun i ni måneder, men så ville han ikke være der lenger og ble borte i fem måneder.

Han havnet fort utpå igjen, men krøp til slutt til korset. Da Samtun tok han inn igjen, startet han på nytt. Først med ni måneder i det de den gangen kalte fase én.

I den tida skulle han jobbe med å lande. Andre året skulle han klare seg mer selv i egne delte leiligheter på andre siden av tunet og det tredje året var det arbeidstrening før han skulle forsøke å etablere seg ute i hjemkommunen igjen.

Porsanger tenker ikke at tre år er nødvendig i dag, men han mener at behandlingen må vare i minimum ett år.

– Så kan man si: Hva er tre måneder fra eller til? Men de tre månedene kan være helt essensielle for at du lykkes, sier han.

Plass til flere

Samtun var blant rusinstitusjonene som ikke fikk inngå ny avtale med Helse Sør-Øst og har fått beskjed om at de må avvikle drifta innen 1. juli 2025.

Nå kan de få en ny sjanse etter at det ble kjent at Helse Sør-Øst gjorde en feil. Det er i midlertid usikkert hva den nye sjansen innebærer.

Det er mange innenfor rusfeltet som har blitt forbanna på endringene som er bestemt av Helse Sør-Øst og Helse- og omsorgsdepartementet. Et par dager etter at Fontene er på besøk, er det mange fra Samtun som skal dra til Oslo for å demonstrere mot det de mener er en rasering av rusfeltet.

Hanna Skotheim

Helse Sør-Øst og Helse- og omsorgsdepartementet har tidligere sagt at målet med de nye kravene til behandlingstid er å holde ventetidene nede og gi flere pasienter behandling per plass.

Porsanger mener det kan være sunt med en anbudsrunde, men han reagerer på at det må kuttes ned på så mange tilbud.

Han mener det vil bli store konsekvenser for pasientene som er til behandling hos dem nå.

Da tenker han særlig på at de vil få et avbrudd. Også Helse Sør-Øst understreker at pasienter i rusbehandling kan være sårbare for avbrudd og endringer.

Derfor har de etablert et nettverk med kontaktpersoner fra alle helseforetak som skal ivareta pasienter når de kommer til nye steder. Det inforerer de om på sine egne nettsider.

Effektivisere

Vernepleieren merker at endringene gjør noe med motivasjonen hans.

– Det er ikke en følelse jeg vil kjenne på i det hele tatt.

Når Porsanger nå tvinges til å se seg om etter jobber andre steder, stiller han seg spørrende til om han vil jobbe et sted der det bare er seks måneders behandlingstid.

Samtidig har Samtun forberedt seg på en behandlingstid på ni måneder før de fikk avslaget, og de har sett at det kan gå.

– Det handler om å effektivisere i begge ender av behandlinga. Pasienten må lande fortere, utredningen må effektiviseres, vi må få i gang medisineringa raskere og korte ned arbeidstreninga slik at de får mer tid til å etablere seg i hjemkommunen.

– Hvor går grensa for hvor mye dere kan effektivisere?

– Det finnes de tilbudene som skal få til dette på tre måneder også, men det er i hvert fall ingen av de som er her nå som hadde blitt rusfrie på den tida.

Individuelle behov

Selv om den nye avtalen legger opp til at behandlingstida skal være på inntil tre, seks eller ni måneder, så er Helse Sør-Øst tydelige på at det er et utgangspunkt, men ikke en makstid. De skriver på sine nettsider at de er opptatt av at behandlingen skal basere seg på pasientens individuelle behov.

– Jeg tror institusjoner oftere vil søke om mer tid, men den grensa kan jo ikke utvides for alle hele veien heller. Det koster penger. Alt koster penger, svarer Gunnar Sjøli Porsanger på det.

Samtidig som Samtun har hatt pasienter som har hatt behov for mer enn tolv måneder, har de også hatt dem som har vært ferdig etter seks.

– Men så er de personene på helt forskjellige steder.

Glemmer de unge

Lina Væthe har kontor i samme bygg som Porsanger. Hun har jobbet her i 28 år og var behandleren hans tilbake i 99. I dag er de kolleger.

Væthe har vært gjennom alle kuttene i behandlingstilbudet. Hun mener ingen nødvendigvis trenger tre år i behandling, slik det var den gangen Porsanger kom hit. Men hun er tydelig på at ingen bør ha mindre enn ni måneder, og helst bør de være her i ett år.

Lina Væthe har jobbet her helt siden Gunnar Søli Porsanger la seg selv inn på Samtun. Hun bli berørt når hun snakker om hvor fint det er å se at det har gått så bra med hennes tidligere pasient og nå kollega.

Hanna Skotheim

Væthe, som er utdannet gestaltterapeut, opplever at de unge glemmes litt og understreker at de har behov for tid.

– Det har vært mye fokus på de som har rusa seg lenge og som trenger å ikke bli straffa, men vi må ikke glemme de unge menneskene. Vi som samfunn sparer masse penger på å gi dem muligheten til å komme ut i skole, utdanning og jobb slik at de får fortsette med livene sine, sier hun.

Til tross for alt snakket om unge og psykisk helse, mener Væthe at vi likevel ikke tar godt nok vare på denne gruppa med mennesker.

– Det tar tid å skulle bli kjent med seg selv, og vi har råd til å gi dem den tida de trenger.

Rusfri

Da Porsanger gikk ut dørene av Samtun på starten av 2000-tallet var han rusfri, og siden har han vært det. Han mener den tida han fikk i behandling og selve behandlinga, er en god grunn til at han er der han er i dag.

Men også hun som i dag er hans kone, skal ha en stor del av fortjenesten, sier han. Og barna de har fått sammen.

Det å bli en familie, mener vernepleieren har gitt han en ny identitet som har gjort det enklere for han å komme seg videre.

– Jeg kan sikkert nevne 30 personer som ikke trodde jeg skulle bli en dritt, sier han.

I stedet sitter han her, 25 år senere. Rusfri og familiefar, men fortsatt bekymra for retningen rusbehandlingen er i ferd med å ta.

Hanna Skotheim