Heidi har seilt fra Alicante til Oslo med en gjeng ungdommer: – Endret livet mitt, sier Dennis (16)

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Etter en fire ukers seilas med Christian Radich legger Dennis Karlsen til kai i Oslo, med nye venner, nye muligheter og en stor takk til Heidi Ellefsen, barnevernspedagog med tittelen Voyage leader.

Spente foreldre, besteforeldre, søsken og venner har møtt opp på kaia nedenfor Akershus festning denne søndagsmorgenen for å ta imot ungdommene. Det er gjensynsglede, klemmer og tårer. Om bord er det tunge farvel for ungdommene som har deltatt i Windjammer, et livsmestringsprogram for ungdom som står utenfor skole og arbeidsliv (se faktaboks nederst i saken).

– En syk opplevelse

Det er langt fra Alicante til Oslo, bekrefter 16 år gamle Dennis Karlsen fra Lier utenfor Drammen.

– I begynnelsen føltes det som om det aldri skulle ta slutt, som om jeg aldri skulle få se mamma og pappa igjen. Men så plutselig gikk det veldig fort, sier han. Og legger til:

– For meg har det vært en syk opplevelse. Jeg har lært så mye, ikke minst å ta ansvar. Jeg ser helt andre muligheter for meg selv nå.

Karlsen sluttet på videregående fordi han hadde så høyt fravær at han uansett ikke ville fått godkjent. Så anbefalte oppfølgingstjenesten på skolen Windjammer. Etter å ha klatret i master, skrubbet dekk og kveila tau seint og tidlig i fire uker, er Karlsen nå motivert for skoleplassen på teknologi- og industrifag hjemme i Lier og etter hvert en lærlingplass, veldig gjerne på Christian Radich.

– Hva har vært det beste?

– Å være med på å skape den familien vi har blitt. Vi lever tett her, og har lite fritid. Jeg har fått så fine venner.

– Og hva har vært vanskelig?

– Noen av dem jeg ble kjent med måtte reise hjem underveis. Da hadde jeg noen tunge dager. Og så ble jeg syk og fikk feber.

Dennis Karlsen (t.v.) og Even Østland har blitt gode venner.

Solfrid Rød

48 ungdommer med sine kriser

Nettopp det å leve og arbeide så tett sammen er noe av nøkkelen i Windjammer, forteller Ellefsen. Noen av ungdommene har aldri hatt en venn, og sliter med det sosiale. Om bord på Christian Radich deles alle inn i vaktlag. Du jobber, spiser og sover sammen med vaktlaget ditt, og er sammen med andre 24 timer i døgnet. Ungdommene har slitt på skolen, enkelte har aldri kjent på følelsen av å mestre noe. Plutselig er nettopp deres innsats viktig for fellesskapet.

– Det er noe med rammene om bord i et nasjonalsymbol som Christian Radich. Folk kjenner litt på ærefrykt, og det er strenge krav til orden her, forklarer Ellefsen.

Heidi Ellefsen er barnevernspedagog og Voyage Leader.

Solfrid Rød

En jakke eller en mobillader som ligger og slenger blir raskt konfiskert av hensyn til sikkerheten. Erfaringen er at ungdommene raskt innretter seg etter regler og plikter. Men Ellefsen legger ikke skjul på at det er krevende å samle mennesker som alle sliter med sitt om bord i en seilskute.

– På det meste har vi 48 ungdommer, alle med sin bakgrunn og sine kriser. Det er intenst. Når livet blir vanskelig her, er det ikke noen mulighet for å trekke seg unna eller bruke gamle mestringsstrategier. Du må bare stå i det. Det gir helt spesielle muligheter for å drive sosialt arbeid, sier Ellefsen.

I tillegg til henne og et mannskap på 15–20 personer er det alltid med rundt 12 frivillige veiledere. Sosionom Anne-Marie Kristiansen og barnevernspedagog Solfrid Hanna var med som frivillige på tokt høsten 2021. De er enige i at livet om bord byr på gode rammer for sosialarbeidere. Både fellesskapet og hierarkiet som råder på en seilskute gjør det enklere for voksne å stille krav, påpeker de. Til sjøs blir det så åpenbart at det går utover andre hvis du skulker unna.

Solfrid Hanna (t.v.) og Anne-Marie Kristiansen var frivillige på tokt i fjor høst. De er enige med Heidi Ellefsen (t.h.) i at det er topp å være sosialarbeider om bord.

Solfrid Rød

Hanna, som har erfaring med å vekke egne tenåringer, hadde gruet seg til å riste liv i fremmede ungdommer om morgenen.

– Men det var aldri noe problem. Det forrige vaktlaget vekker det neste, og alle kom seg opp. Du vet at hvis du ikke kommer deg på dekk i tide, så kan ikke det forrige vaktlaget mønstre av. Kanskje står de der dyvåte Da kommer du deg opp, forteller hun.

God tid og ingen journaler

Hanna har jobbet mange år i barnevernstjenesten. Der hadde hun alltid dårlig tid. Hun møtte ungdommer til avtalt tid, kanskje på et tidspunkt der de ikke er særlig motiverte for å snakke. Etter vanlig arbeidstid var hun utilgjengelig for dem. Alt dette var annerledes til sjøs.

– Her var vi sammen hele døgnet, jeg hadde alltid god tid, og kunne prate når ungdommene var klare for det. Å jobbe «hands on» med ungdommer 24 timer i døgnet, var både lærerikt og givende, sier Hanna.

Anne-Marie Kristiansen, som har mye erfaring fra rusfeltet, opplevde det som en stor fordel å ikke vite så mye om ungdommene på forhånd, men heller bli kjent med dem underveis.

– Det var ingen journaler, ingen diagnoser, jeg visste ingenting om dem utover det jeg måtte vite. Likevel så jeg raskt hvem som var ekstra sårbare og kanskje ekstra skadet av oppveksten. Det var ekstra stas å se akkurat de ungdommene vokse i løpet av den måneden.

Hanna husker hvor redde noen av ungdommene var i starten.

– Angsten deres var så synlig. Å få til de gode samtalene, å se dem gå i land med rak rygg og hetta av, med planer for livene sine, å få en klem av en ungdom som i utgangspunktet ikke hadde noen tillit til voksne, det var så sterkt.

Må ikke kunne seile

Både Hanna og Kristiansen har lyst til å reise på tokt igjen dersom sjansen byr seg, og anbefaler alle andre å vurdere det. Du må kunne være borte fra familie og jobb i fire uker uten lønn, men det er absolutt verdt det, mener de.

– Mange tror at man må kunne seile, men det må du ikke. Du må være en trygg voksen, som både kan pushe ungdommene og viser omsorg. Du må takle at det er storm både inne og ute, og så må du kunne ta i et tak, fastslår Hanna.

Voyage leader Ellefsen nikker, og legger til:

– Du må være ærlig, åpen og raus, og så må du tørre å være ekte. Hvis du blir stressa over at ting ikke går helt etter planen, er det nok ikke noe for deg. Du må være forberedt på både storm, sjøsyke og motvind, som er det eneste været det ikke går an å seile i. Det er vanskelig å være voksen når det går nedover med motivasjonen, både egen og andres. Men det pleier å gi seg etter 14 dager. Da er vi over i det vi kaller to-ukers-kneika, forteller Ellefsen.

Om du ikke kan ta fri uten lønn i fire uker, er det mulig å være med som frivillig i to uker. Men Ellefsens erfaring er at de fleste angrer på det.

– Det er etter to-ukers-kneika at det begynner å skje magiske ting med ungdommene.

Christian Radich ble bygget i 1937 for å gi ungdom muligheten til å skaffe seg arbeidserfaringer, utdannelse og retning i livet.

Solfrid Rød

– Grip sjansen

Det er som oftest oppfølgingstjenesten i fylkeskommunene som anbefaler Windjammer for ungdom de mener kan ha utbytte av det. Nå er det også inngått et samarbeid med Nav Oslo, slik at en seilas med Christian Radich kan inngå i arbeidsavklaring. Ifølge lovverket må slik avklaring skje i Norge, og siden skuta seiler utenlands, har det vært nødvendig å få et midlertidig unntak fra det kravet. Ellefsen håper det kan bli en fast ordning. Hun mener at mange på avklaring kan ha utbytte av seilasen og at både observasjonene og oppfølgingen om bord vil være til nytte på den videre veien tilbake til arbeidslivet.

Det er satt i gang forskning for å se på de mer langsiktige konsekvensene av Windjammer. Egenrapportering viser, ifølge Ellefsen, at 80 prosent melder om økt deltakelse i hverdagen etter seilasen. Barnevernspedagogen understreker at det ikke nødvendigvis betyr skole og arbeid. Noen kommer i gang med utdanning eller skaffer seg jobb. For andre er det et stort steg å kontakte venner en eller to ganger i uka, begynne og gå til psykolog eller gå på møte med oppfølgingstjenesten.

Livet om bord er tett. Du får en seng eller en hengekøye og et lite skap til personlige eiendeler.

Solfrid Rød

Noen ungdommer får også anledning til å bli med på tokt nummer to, hvis de trenger det eller det blir en ledig plass. Even Østland (19) fra Harstad mønstrer av for andre gang. For ham sto valget mellom Christian Radich eller å sitte hjemme og gjøre ingenting.

– Jeg er veldig glad for at jeg ble med en gang til. Nå tenker jeg at jeg er klar for videregående til høsten. Jeg har lyst til å ta maritime fag, sier han.

– Hva vil du si til andre ungdommer som får tilbudet, men som kanskje synes det høres litt skummelt ut?

– Kjør på! Grip den sjansen! Hvis det bare er en liten nysgjerrighet der, så holder det.

Even Østland mønstrer av og er klar for videregående opplæring til høsten.

Solfrid Rød