Hilma Nikolaisens historie er ikke om en traumatisert alenemor – men «systemet» gjorde det tungvint

Øystein Helmikstøl

oystein.helmikstol@lomedia.no

Fartein Rudjord (foto)

Fontene treffer Hilma Nikolaisen samme dag som hennes fjerde soloalbum, Social Works, kommer ut.

– Det er en skikkelig god dag!

Hun har nettopp besøkt tidsskriftavdelingen på biblioteket og pløyd gjennom en bunke strålende anmeldelser.

Kvelden før sto hun på musikkscenen i tredje etasje på biblioteket Deichman i Bjørvika i Oslo.

Familien Nikolaisen fra Moi er kjent for musikk. Hilmas søster Elvira og brødrene Ivar (Kvelertak, The Good The Bad and The Zugly) og Emil (Serena Maneesh) er også musikere.

Sosialarbeidere

Nikolaisens kan også sies å være en sosialarbeider-familie. Hilma og søstrene Ida og Anna er alle sosionomer.

Hun har jobbet på sprøyterom, hatt lengre praksisperioder på Nav og Radiumhospitalet.

Hilma Nikolaisen og de seks søsknene vokste opp i et kristent miljø på Moi i Rogaland. Oppveksten har ikke gitt henne traumer, men hun kan godt forstå at radikal trosopplæring kan skape grobunn for forvirring og eksistensielt trøbbel.

Den nye plata er full av bibelske referanser.

– Jeg kan godt slå et slag for Jesus, ikke mye å utsette på ham.

Han ga folk «slack» og var raus, mener Nikolaisen, men han var også rak og radikal.

– Jesus hadde nok vært en ganske god sosialarbeider, ler hun.

Så mye mer enn dét vil hun ikke si om troen.

Hun har noe annet på hjertet.

Mor

Hun dro fra Moi til Oslo som 17-åring for å satse på musikken.

Bandet hun spilte i, Umbrella, turnerte rundt omkring, blant annet i Tyskland.

– Så ble jeg, meget tidlig, gravid.

Hun var nettopp fylt 21 da hun fødte sønnen.

– Han var ikke planlagt, men han var ønsket.

Musikken ble satt på pause en stund.

Familien stilte opp. Spesielt sosionom-søstrene Ida og Anna, som da var fleksible studenter, bidro gledelig i puslespillet. Broren Ivar også.

Det viste seg ganske tidlig at sønnen kanskje var litt annerledes, at han trengte litt mer hjelp, tid og støtte.

«Alle skal med»

Hilma Nikolaisen understreker at dette ikke er en trist fortelling om en traumatisert alenemor med ansvar for en gutt med spesielle behov.

– Jeg vil si at vi har greid det – livet – på en god måte, sammen. Selv om det periodevis kanskje har vært litt … mye. At jeg periodevis har måttet venne meg til utagering, biting, kloring, og å tidvis måtte mase om støtte på vegne av en gutt som ikke selv har kunnet eller ønsket å kjempe for rettigheter han har.

Nikolaisen tar en pause. Drikker kaffe med mye varm melk innerst i kafeen ved tinghuset i Oslo sentrum.

– Det har gått bra! Og det har vært, og er, et rikt liv.

Det viste seg raskt at barnet var litt annerledes. Men hun oppfattet et ønske fra andre om å vurdere ham så lik de andre som mulig.

Nikolaisen er klar over at andre familier har opplevd dette på omvendt vis, men hun er kritisk til noe hun på den tiden oppfattet som rådende paradigme i sønnens barnehage- og småskolealder.

– Det var en slags Arbeiderparti-preget holdning om at alle skal med, til enhver pris. For fellesskapets beste, men kanskje på bekostning av enkeltindivider. Annerledeshet burde heller ikke være tabu.

Hun ønsket jo også at sønnen skulle passe inn, finne sin plass og at det hele skulle gå seg til.

– Men inkludering kan også føre til en frykt for å omtale noe som avvikende.

Om barnehagen for eksempel hadde plukket opp epilepsien hans tidlig, kunne han tidligere fått oppfølging han kunne hatt nytte av, mener hun.

Hun vil likevel ikke på noe vis kritisere det hun omtaler som omsorgsfulle og dyktige ansatte i barnehagen sønnen tilhørte.

Fartein Rudjord

Gapet

Parallelt med at Hilma Nikolaisen utdannet seg til sosionom, ble det gjort utredninger av sønnen. På studiet lærte hun hvordan systemet i Norge fungerer. På papiret.

Men i møte med systemet lærte hun hvordan virkeligheten fungerer. I praksis.

Det var et system det var vanskelig å navigere i.

Sønnen gikk på barneskolen, trivdes der, men falt mer og mer utenfor, forteller Nikolaisen.

Hun kontaktet etter hvert en faginstans som ga uttrykk for at sønnens vansker kunne forklares psykologisk, med fravær av en far. 

– Implisitt ble jeg sittende igjen med en følelse av at jeg hadde en slags skyld i hans utfordringer.

Hun våget ikke, den gangen, å motsi eller utfordre fagpersonene.

Nikolaisen har til nå nølt med å snakke høyt om sønnens utredningsforløp. Det ble på noen måter et lite traume, og bød på noen unødvendig selvransakende spørsmål, forteller hun.

For eksempel dette:

– Hva burde jeg som mor gjort annerledes?

Svar

En nevrologisk utredning avdekket epilepsi, atypisk autisme og lett psykisk utviklingshemning.

Utredere var imponert over guttens ressurser og fungering, hvor mye han tross alt mestret ut fra sine forutsetninger.

– Da satt jeg der med diagnosene og forsøkte å realitetsorientere meg og lage en fornuftig plan. Hvor går jeg nå med utfordringene i hverdagen?

Mor ble henvist til private aktører.

– Det er nesten litt komisk. Man går gjennom alle disse instansene, så mye tid og kartlegging, og så blir man ønsket lykke til, uten en konkret veiledning videre.

Det ene kontoret syntes ikke å ha noe med de andre kontorene å gjøre, selv om de lå vegg i vegg, husker Nikolaisen.

Hun understreker at dette er mange år tilbake i tid nå, og at mye kan ha endret seg med årene.

Fartein Rudjord

Mors-kapasitet

Hilma Nikolaisen mener systemet burde være mer helhetlig, og at de ulike instansene burde samarbeide bedre.

– Jeg er en ganske tålmodig person, av natur. Jeg hadde stor «mors-kapasitet», mye overskudd og et godt nettverk.

– Min sønn er også en ressurssterk, sterk person. Han er trygg i seg selv og tydelig på hva han mener og føler, og han krever at jeg og andre må være tydelige overfor ham.

I dét er det noe å lære for alle, mener hun.

Å si fra

Hilma Nikolaisen mener folk må melde fra hvis de opplever at systemet ikke fungerer.

I dag tidlig kom for eksempel skolekjøringen til sønnen en time for sent. Dette har i perioder vært normalen, forteller hun.

– Ingen andre ville vel funnet seg i det? Når de små avvikene blir mange, utgjør det en problematisk struktur.

Det er ikke enkeltpersoner Nikolaisen kritiserer, de har med noen unntak møtt svært mange bra folk, forteller hun.

– Barnehabiliteringen vi senere fikk opprettet kontakt med, viste seg å være veldig støttende og kunnskapsrike. Bare det å kunne sparre og diskutere med gode fagpersoner har en veldig motiverende og støttende funksjon.

Denne oppfølgingen må man imidlertid selv oppsøke, og nærmest mase seg til, påpeker Nikolaisen.

– Og det kan heller ikke være slik at man bør være sosionom for å komme igjennom.

Social Works

Hilma Nikolaisen har drukket opp kaffen. I kveld skal hun ha slippfest for det nye albumet sitt. Det har fått navnet Social Works.

– Det er blant annet for å si til meg selv at jeg fremdeles er i dét også. Alt og alle henger sammen.

Selv om det er lenge siden hun jobbet som sosionom, har hun ikke lagt det sosiale arbeidet bak seg. Hun har noen forsiktige tanker om å ta en master innenfor sosialt arbeid, seinere.

Sosialarbeideren kan være lett å parodiere, ler hun, men hun mener man ikke skal kimse av «dette ganske uunnværlige fagområdet».

– Sosialarbeidere kan godt være en litt stoltere profesjon. Som få andre kan man bringe inn sårt trengt oversikt og innsikt i et system som ofte mangler nettopp det.